Han drar til fjells så fort skiheisene åpner. Hun blir ikke invitert eller prioritert

Han drar til fjells så fort skiheisene åpner og prioriterer vennegjengen. Hun kommer i andre rekke. Kan de likevel få det til å funke?

Publisert: Publisert:

Jeg lurer på om du har innspill til hvordan man kan håndtere ulike behov i parforholdet, og hva man bør godta og ikke godta fra partneren sin.

Jeg har de siste par årene vært kjæreste med en mann i midten av 40-årene, som var singel i en god del år før vi traff hverandre. Da kunne han i stor grad fokusere på sine egne interesser, tilbringe masse tid sammen med vennegjengen sin og ellers drive med sin store lidenskap: Ski- og toppturer.

Selv er jeg mer glad i å gå på konserter og gå ut og spise. Allerede i starten tenkte jeg at det ville gi oss noen utfordringer. Da jeg påpekte det for ham, svarte han at det bare er noen få helger i året som går med til turene hans, og at det ikke ville bli noe problem. Men i praksis har han dratt til fjells hver helg fra skiheisene åpnet tidlig i desember, og han var dessuten borte i hele juleferien.

Jeg har prøvd å tilpasse meg så godt jeg kan, selv om det betyr at jeg må prøve å gjøre om på mine barnehelger for at vi skal kunne treffes. Og det toppet seg litt da han ikke ville at vi skulle planlegge noe en helg fordi det kanskje kom masse nysnø.

Han etterlyser forståelse

Jeg har aldri lært å stå slalåm, men har tenkt at det kan jeg lære, siden dette er en så stor del av livet hans. Men for å være ærlig, så viser han ikke særlig engasjement for den ideen.

Han synes jeg skal være mer forståelsesfull, siden dette er hans store lidenskap. Og jeg prøver å være så støttende jeg kan, men det virker for meg som han forventer å leve nøyaktig slik han har levd som ungkar, og at jeg bare skal vente til det passer for ham.

Ellers planlegger han lite frem i tid med meg, mens andre ting virker som de blir planlagt lang tid i forveien, og uten at de blir diskutert med meg.

Jeg føler at vi er veldig lite likeverdige i forholdet. Og at jeg står på stedet hvil som en slags fjortiskjæreste, så lenge forholdet ikke har noen retning eller utvikling.

Nå har jeg begynt å tenke at han er veldig egoistisk. Er det jeg som er kravstor, som forventer at man tilpasser seg litt i et forhold? Eller kanskje vi bare ønsker oss forskjellige typer forhold?

Det skulle jeg gjerne fått vite litt før. Da hadde jeg sluppet å kaste bort tid på en som ikke er like engasjert og interessert i forholdet, som det jeg er.

I tillegg opplever jeg at det alltid er jeg som må komme ham i møte når det er en konflikt. Det blir slitsomt i lengden. Men gjør jeg ikke det, kan han furte og gi meg en kald skulder i dager/uker (ikke ta telefonen, svare på meldinger, osv.).

I slike situasjoner opplever jeg at han straffer meg. Jeg har tatt det opp med ham, men lite har forandret seg.

Dette ble langt, men har du noen råd om hvordan vi kan få et mer likeverdig forhold, eventuelt få i gang praten om hvilke forventninger vi har til forholdet?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement