Blow out!

I april 1977 snakket fortsatt makta med Texas-slang. Men utblåsingen på Bravo endret Nordsjøen. Og skapte nye stjerner.

Hjelpefartøyet «Seaway Falcon» bidro under aksjonen for å stenge utblåsingen. Foto: Egil Eriksson

  • Sven Egil Omdal
    Journalist
Publisert: Publisert:

Olaf Bendiksen var alvorlig sliten. Dessuten stolte han ikke på amerikanerne. I nesten en uke hadde folkene hans strevd med å få balansert trykket i brønnen. Veteranene fra USA skulle lære de uerfarne nordmennene hvordan jobben skulle gjøres, men det kom mudd opp gjennom sikringsventilen, og det var absolutt ikke noe godt tegn. De hadde protestert da amerikanerne ville ta av ventiltreet, men ble overhørt og overkjørt.

I Phillips Petroleum snakket makta fortsatt med Texas-slang.

Samme formiddag rant det boreslam ut av kontroll-ledningen til ventilen. Det var ikke mye, men nok til at uroen bredte seg i arbeidslaget. Situasjonen ble ikke bedre da det utpå ettermiddagen også strømmet boreslam opp gjennom produksjonsrøret. Nå gjaldt det å få BOP-en – Blow Out Preventeren – på plass så raskt som mulig. Et åpent produksjonsrør i en ustabil brønn var å be om trøbbel.

Dramatisk trøbbel.

Han hadde vært på jobb siden halv fem om morgenen. Det var ikke forsvarlig å holde på lenger. Han måtte få seg noen timer søvn.

– Vekk meg med én gang hvis det skjer noe, sa han til han som overtok ansvaret. Kanskje kastet han et blikk på kalenderen før han slapp seg ned i køya: Fredag 22. april 1977.

Trøbbel med gullhøna

Olaf Bendiksen hadde vært produksjonsleder på Bravo-plattformen på Ekofisk i bare noen få dager, og så hadde han fått dette hekkans problemet med brønn B-14. Det plaget ham at sikringsventilen ikke var skikkelig på plass nede i røret. Men ikke mer enn at han sovnet.

Bravo-plattformen var høna som kontinuerlig verpet gullegg. Tre år etter at den ble satt i produksjon, sørget den for 150.000 fat olje i døgnet, nesten halvparten av alt som ble hentet opp fra Ekofisk-feltet. Det var ikke rart Phillips-ledelsen var fornøyd.

På hotellet på Stord var stemningen god rundt bordet. Seminaret hadde vært som slike seminarer pleier å være. Phillips hadde skrytt av hvor flott alt var på Ekofisk, representantene fra Statens forurensningstilsyn trengte ikke bekymre seg. Så var det samling i baren og middag. Fredagsstemningen la seg over forsamlingen, praten gikk lett.

Det gjorde den også i et bryllup østpå. En av gjestene var miljøvernminister Gro Harlem Brundtland. Den unge statsråden, datteren til «Gubben» Harlem, ble ikke tatt helt på alvor av den gamle garde i Arbeiderpartiet. Hun var visst flink nok, hadde tatt legeutdannelse og født fire barn, men noen politisk tungvekter var hun jo ikke. I motsetning til justisminister Inger Louise Valle og finansminister Per Kleppe var hun sjelden å se i mediene.

Etter at utblåsningen ble stanset, sto sikringsventilene på brønn nr 14 slik «Red» Adair-selskapet monterte dem i flere måneder før produksjonen ble gjenopptatt. Øverst til venstre: Olaf Bendiksen som hadde vakt da utblåsingen kom. Kjell Brun (bak til høyre), John Bellika (nede til venstre) og Erkki Pasanen (nede til høyre) var på dekket da det skjedde. Foto: Leif Berge

«Hasard i Nordsjøen»

Et år tidligere hadde hun riktignok sagt til Dagbladet at Norge ville stå dårlig rustet om det skulle skje en «blow-out» i Nordsjøen. Men andre brukte større ord, og ble lagt bedre merke til. Fiskarlagets formann, Johann J. Toft, mente til og med at en slik utblåsning ville være en katastrofe som nasjonen ville stå maktesløs overfor. «Det spilles hasard i Nordsjøen», sa han. Etter statistikken skulle det ha skjedd en slik «blow-out» for lenge siden.

I motsetning til den uerfarne miljøvernministeren, var ikke industriminister Bjartmar Gjerde spesielt bekymret. Da Berit Ås fra SV i februar 1977 viftet med en britisk rapport om faren for utblåsning, gikk Gjerde på talerstolen i Stortinget og sa med sin mest sarkastiske stemme at representanten Ås minnet ham om firebarnsmoren som hadde hørt at hvert femte barn som fødes, er en kineser, og nå var redd for at barnet hun bar ville være nettopp det.

Men denne fredagskvelden, mens Gro Harlem Brundtland skålte for brudeparet og Phillips og Forurensningstilsynet spiste middag sammen, var en kineser i ferd med å bli født på Ekofisk.

Den øverste delen av blow-out preventeren hang i blokken i boretårnet, klar til å bli firt på plass, da arbeidslaget oppdaget at den nederste delen var montert opp ned.

De var stresset nok fra før, nå var det tegn til panikk. Boreslammet ble presset opp av røret og sprutet over folkene som fortvilt forsøkte å stramme bolter og få på plass noe som kunne stoppe det som var i ferd med å skje. Men buldringen fra røret var ikke til å misforstå: Brønnen var ute av kontroll.

Alarm!

Olaf Bendiksen kvapp til da telefonen kimte. Han hadde beina på dørken før han løftet røret og fikk beskjeden han fryktet. Oppe på dekk innså han raskt at det var for sent å hindre katastrofen. Han slo alarm.

Samme formiddag hadde alle de 112 om bord på Bravo-plattformen vært gjennom nok en redningsøvelse. De visste hva de skulle gjøre. Kokken, Arild Haga fra Finnøy, var i byssa da alarmen skingret og plattformsjefens stemme kom over høyttalerne med beskjed om at alle måtte møte på båtdekkene. Han slapp kniven og kom seg til sin evakueringsplass, fortsatt i hvit kokkedrakt. Fra alle kanter kom folk løpende til de fire redningskapslene og den ene lettbåten.

Raskt ble de talt: 109 ... 110 ... 111 ... 112.

Alle var klar.

Olaf Bendiksen så på søylen som sto fem-seks meter opp av røret. Slammet var blandet med olje, og han kjente lukt av gass. Den lukten betød ekstrem fare. Han sprang inn på hovedkontoret og trykket på alarmen som sa: «Forlat plattformen!».

Åtte mann gikk om bord i redningskapsel nummer 1, bare 10 meter fra den blåsende brønnen. Det var plass til 28, men de kunne ikke vente lenger. Noen av dem husket kanskje eksplosjonen og brannen på Ekofisk Alpha-plattformen halvannet år tidligere. Da ble en av redningskapslene løsnet for tidlig. Den falt 30 meter ned i sjøen, tre omkom.

Denne gang gikk låringen greit, bortsett fra at kapselen ble oversprøytet med olje slik at de måtte stoppe underveis for å sjekke at de var på rett vei. Etter 15 minutter i sjøen – nok til at mange ble alvorlig sjøsyke – ble de evakuerte plukket opp.

Ekofisk-byen i 1977. Bravo-plattformen ses helt i bakgrunnen, fundamentet for Ekofisk-hotellet til venstre i bildet. Foto: Leif Berge

Sein varsling

En halv time senere svarte vakthavende på Hovedredningssentralen på Sola en telefon som kimte. Det var Farsund Radio som hadde overhørt en samtale fra Ekofisk til Phillips i Tananger. Den kunne tyde på at det muligens hadde skjedd en utblåsning og at det pågikk evakuering. Dette var naturlig nok noe ledelsen på Hovedredningssentralen gjerne ville sjekke. De ringte Phillips, uten å få svar. De ringte igjen, uten hell. Klokken var blitt 23 – en time etter at alarmen var gått – før Hovedredningssentralen fikk kontakt med Charlie-plattformen på Ekofisk. Der kunne de bekrefte at det strømmet olje og gass opp fra brønn B-14 og at 112 mennesker var evakuert.

Nordsjøen hadde fått sin første ukontrollerte utblåsning.

Ingen visste hvor stor katastrofen var, men foreløpig var visst heldigvis ingen liv gått tapt.

Først ti minutter senere ringte Phillips.

Også på hotellet på Stord ringte telefonen. Phillips-sjefen ble hentet ut av selskapet. Han trykket røret hardt mot kinnet mens han lyttet til meldingen. Kort tid etter satt han i et helikopter på vei til Stavanger. I nabosetet satt Hans Chr. Bugge, nytilsatt direktør i Statens forurensningstilsyn.

– Jeg har aldri sett en så blek mann, sa Bugge senere om medpassasjeren.

Noen hadde husket å ringe Miljøverndepartementet. Der var byråkratene nå på desperat jakt etter statsråden. Først etter en time fant de ut hvor hun var, og fikk kontakt. Gro Harlem Brundtland skjønte umiddelbart at hun skulle opp til sitt livs eksamen, og at det ikke var tid til å sove. Klokken halv seks lørdag morgen møtte hun statsminister Odvar Nordli, utenriksminister Knut Frydenlund og industriminister Bjartmar Gjerde til et to timer langt krisemøte. Så satte hun, Nordli og Gjerde seg på et fly til Sola. Nordli sa etterpå at dette var den største flytting av statlig beslutningsmakt ut av Oslo siden 9. april 1940.

Så snart regjeringsdelegasjonen var landet, tok den unge miljøvernministeren kontroll. Hun gjorde Hans Chr. Bugge til leder for aksjonskomiteen og ga ham fullmakter hun selv ikke hadde, og derfor formelt ikke kunne delegere. Men dette var ikke en morgen for formaliteter.

Ett håp. I Texas

Selv gikk hun til det første møtet med verdenspressen, som utover formiddagen kom som fugleflokker til Jæren. Hun var rolig, snakket utmerket engelsk og ga inntrykk av at norske myndigheter hadde full kontroll. Det var et inntrykk uten særlig rot i virkeligheten. Egentlig fantes det bare ett håp, hvis den virkelig store katastrofen skulle unngås. Det holdt til i Houston, Texas.

Samtidig som den norske regjering ble vekket, fikk kontoret til Paul «Red» Adair melding fra Phillips Petroleum: «Ukontrollert utblåsing i Nordsjøen. Vi trenger assistanse.»

Nesten 40 år tidligere, i 1939, hadde en annen utblåsning slynget den unge oljearbeideren Paul Adair 15 meter opp i luften. En av dem som så ham fly – og lande uskadd – var oljebranneksperten Myron Kinley. Han ansatte den dristige og heldige ungdommen, og skapte en legende.

«Iført rødt undertøy, heldekkende spesialdress, støvler og hjelm skal han og hans lille gruppe av utvalgte medarbeidere igjen trosse naturkreftene. De slukker kjempebål og temmer brølende naturkrefter som vil opp og ut fra jordens indre».

Aftenbladet ble rent poetisk da avisen i mandagsutgaven beskrev mannen som skulle redde strendene på Jæren og i Danmark, fisket i Nordsjøen og millioner av sjøfugl, fra seig og svart ødeleggelse. Ifølge avisen var «Red» Adair og mennene hans av en slik beskaffenhet at «de tør det ingen andre tør.»

I første omgang dro to av disse dristige mennene, «Boots» Hansen og Richard Hatterberg, begge med norske aner, til Sola. Derfra tok et helikopter dem ut til søylen som dynket Bravo-plattformen i svart væske og spredte et oljeflak på sjøen rundt. For hver time som gikk, ble flaket større.

Den svenske Kystbevakningen sendte båter for å bistå i arbeidet med utblåsingen på Bravo-plattformen.

Nytt ord: Brønndrepere

To uker tidligere hadde «Red» Adair fortalt BBC at det bare var et tidsspørsmål før det ville skje en katastrofe i Nordsjøen, og at det ikke fantes utstyr nok til å mestre den. Likevel var Hansen og Hatterberg optimister.

«Gi oss to dager», sa de etter å ha sett hvordan det sto til på Bravo.

Det var som om tegneserienes superhelter var kommet den unge oljenasjonen til unnsetning. Brått lærte nordmenn seg et nytt ord, nå sto vårt håp til brønndreperne.

Men noen visste at håpet antakelig var naivt. Ingen utblåsning av denne størrelse var stanset så raskt. Faren var stor for at oljen tok fyr. I så fall ville brannen bre seg til de andre brønnene, og slukkingen ville bli et – nesten bokstavelig – helvete.

Kanskje måtte det bores en avlastningsbrønn. I så fall ville det gå tre-fire måneder, opp mot et halvt år. I mellomtiden ville det sprute 4000 tonn olje i døgnet fra Bravo.

Da dagslyset kom mandag 25. april, kunne de mange helikoptrene og småflyene som kretset over utblåsningen, se et fire mil langt og én mil bredt oljeflak som langsomt drev nordover fra Ekofisk. Hele helgen hadde folk strømmet til Jærstrendene for å sjekke om de allerede var blitt tilsvinet. Det lå et alvor over sanddynene. Samtalene tok en annen vending enn vanlig. Plutselig var det mulig å se hva regningen kunne bli for oljevirksomheten.

Frykten var ikke mindre i Danmark. Det var mindre enn to måneder til starten på den viktige turistsesongen. Ville de lange, flate danske strendene bli en svinesti, full av tung, norsk olje?

Dramatisk aksjon for å stenge den ukontrollerte brønnen. Her lastes utstyr om bord på Bravo-plattformen. Foto: Aftenbladets arkiv

Truet natur

Både der og i Nederland og Tyskland økte bekymringen for den store skalldyrindustrien. Regjeringene satte krisestaber, de norske ambassadørene fikk den utakknemlige oppgaven med å informere om hvor ille det kunne gå. En britisk zoolog og forurensningsekspert minnet om at mellom tre og fire millioner sjøfugl var kommet til landene rundt Nordsjøen for å hekke. Hvis utblåsningen varte lenge, ville de være i alvorlig fare.

Ekofisk ligger i hovedgytefeltet for nordsjømakrellen. Midt i mai ville gytingen være i full gang. Havforskningsinstituttet i Bergen sendte øyeblikkelig fem forskere til Stavanger og planla å sette inn to havforskningsfartøy for å overvåke utslippet. Forskningssjef Grim Berge mente at fire-fem dagers utblåsning ville gå greit, men ble det snakk om seks måneder, ville svære mengder fisk og annet liv i havet være i akutt fare. Drev oljen inn i Skagerrak, ville store bestander av sild, brisling og torsk bli berørt.

Allerede lørdag morgen ble samtlige kystkommuner fra Østfold til Bergen bedt om å forberede lokal beredskap. Aftenbladet ringte til hver eneste av dem, og kunne fortelle at det sto elendig til. Noen kommuner hadde ikke engang lenser eller pumper til å sikre sitt eget havnebasseng. Havnefogd Oscar Smith-Jacobsen i Stavanger så heller ingen grunn til å gi folk urealistiske forventninger.

– Vi har bare godværsutstyr i Norge, både lokalt og sentralt, sa han – og la til:

– I dårlig vær er en katastrofe fullkommen.

Og dårlig vær var det. Tirsdag 26. april gikk seks mann om bord på Bravo, men forholdene var helt på grensen av det akseptable. Riggen «Orion», som skulle bore avlastningsbrønnen, lå værfast på nederlandsk sokkel. Redningsfartøyet «Seaway Falcon», som hele tiden hadde pøst vann over ulykkesplattformen, senket trykket i sprøytene nå som det var folk om bord. Men i brønnen var presset like sterkt. Oljen ble kastet ut over opprørt hav. Det så i det hele tatt ganske dystert ut, og nå var de to dagene som brønndreperne så kjekt hadde snakket om, forbi.

På NTH i Trondheim jobbet forskere febrilsk med å simulere ulike meteorologiske forhold og ulike strømforhold. Hvor ville oljeflaket drive hvis vinden snudde? Hvor langt vil det drive? Det ble meldt fra Nordsjøen at oljen ble brutt ned ganske raskt i den tunge sjøen, var det håp likevel?

Aksjonen starter

Onsdag 27. april var været bedre, med sol og frisk bris.

Var dette dagen?

10 mann ble satt om bord i Bravo via en gangvei fra kranlekteren «Choctaw». Phillips mente at sjansene var gode. De manglende delene av BOP’en lå på dekk, det var bare å få dem på plass. «Boots» Hansen og Richard Hatterberg rettet på hjelmene, strøk noe olje bort fra øynene og gikk i gang.

Den første ukontrollerte utblåsningen i Nordsjøen var en verdensnyhet. Den lille terminalen på flyplassen på Sola var blitt et rotete pressesenter for 300 journalister fra hele Europa og fra USA.

New York Times sin mann, R.W. Apple jr., inviterte Gro Harlem Brundtland til lunsj og intervju på hotell Hummeren i Tananger. Han ble mektig imponert over alt hun visste, og hvor sjarmerende og samtidig tøff hun var – en uvanlig blanding hos en så ung politiker.

Etter lunsjen skrev han at hun ganske sikkert ville bli statsminister en dag.

Samme kveld gikk en gruppe nervøse skuespillere på scenen i Chateau Neuf i Oslo. Tramteatret skulle ha premiere på syngespillet «Deep Sea Thriller», en kritisk musikkrevy om Norge i en oljealder. Plakatene viste en knyttneve inne i en oljedråpe, flankert av slagordet: «Nei til boring nord for 62.»

Dette var den første revyen deres, og regissøren – stavangermannen Sigve Bøe – var ikke mindre nervøs enn skuespillerne. Meldingene fra hjembyen hadde gjort forestillingen mer aktuell enn han kunne ha forestilt seg. Dessuten var debatten om oljeboring nord for 62. breddegrad blitt virkelig betent de siste dagene. Bildet av en blåsende plattform midt i fiskefatet skremte nattesøvnen av mange, både i nord og sør.

Dårlig nytt

Torsdag 28. april karret seg i gang med en serie dårlige meldinger. Klokken halv sju forsøkte brønndreperne å stenge produksjonsrøret, men mislyktes. Klokken halv elleve gjorde de et nytt forsøk. I et par minutter var søylen borte, så presset oljen seg igjen opp av hullet med voldsom kraft. Administrerende direktør Gordon Goering i Phillips klarte ikke å skjule hvor skuffet han var.

Stemningen steg på ingen måte da meldingen kom om at renseutstyret bare hadde klart å ta opp snaut 100 av de 17.000–18.000 tonnene som foreløpig hadde strømmet ut i sjøen. Nå dekket oljeflaket 1500 kvadratkilometer, et område større enn hele Jæren og Bjerkreim. Kritikken fra andre land tiltok i styrke. Sjefen for den svenske kystvakten ble rystet da han oppdaget alt oljevernutstyret som lå på kaien i Stavanger. Svenske myndigheter sendte to oljevernfartøy, to flåtesystemer og tre oppsugingsmaskiner for bruk i høy sjø for å avbøte noe av den norske ubehjelpeligheten.

Samtidig klandret de Phillips i klare ordelag. Presset fikk selskapet til å lukke seg enda mer. Ledelsen kunne styre sin begeistring over å møte stadig mer aggressive spørsmål fra verdenspressen. Om det fortsatt flommet fritt på Bravo, kunne de i det minste forsøke å strupe nyhetsstrømmen. Men Gro Harlem Brundtland overkjørte amerikanerne: Det skulle holdes to pressekonferanser på Sola hver dag, dermed basta!

Brønndreper Paul Adair, kjent som «Red» Adair, på pressekonferanse da han ankom Sola. Han lovet å stenge brønnen på to døgn - og klarte det med 25 minutters klaring. Foto: Egil Eriksson

«Red» Adair på scenen

Pessimismen var i ferd med å feste grep også hos aksjonsledelsen. Det var ikke så mange alternativer tilbake. Men ett håp fantes fortsatt. Phillips tok nok en telefon til Houston, fikk tak i «Red» Adair og ga klar beskjed: Du må komme selv!

Fredag 29. april var han på plass. Dette var mannen som ble spilt av selveste John Wayne i filmen «Hellfighters» fra 1968. Nå sto han på Sola og skrøt av at han bare ville trenge to dager. Aftenbladet var bare middels imponert: «Det samme sa de to ekspertene som kom før ham. De sa det for fem dager siden.»

Men ingen kunne stenge den ubendige selvtilliten som strømmet fra den røslige texaneren. Da han noen timer senere landet på Bravo, hvor brønndreperne nettopp hadde gjennomført nok et mislykket forsøk, så «Boots» Hansen snurt på ham og spurte:

– Hva gjør du her?

– Jeg skal klare å stenge brønnen før klokka 12 i morgen, svarte Adair bryskt.

Lørdag morgen ble Bravo fordrevet fra førstesidene. Et Sea King redningshelikopter hadde styrtet ved Håstein, og de tre om bord var omkommet. Ulykken hadde ikke noe med Bravo-operasjonen å gjøre, men stemningen hos aksjonsledelsen, i Phillips, i regjeringen og i det norske samfunnet i det hele, ble ikke akkurat bedre av en slik nyhet.

Nordsjømørket lå ennå over «Choctaw» da de tre brønndreperne, to mann fra Phillips og sju fra boreselskapet Morco Norge, tørnet ut klokken fem lørdag morgen. I messa serverte kokken T-bone steak og full middag. Dette var menn som trengte næring.

Under ledelse av «Red» Adair gikk de i gang med å montere stempelstaget på utblåsningsventilen. Selv om oljen sved i øynene, sto de samlet i ring rundt oljesøylen da «Boots» Hansen satte hydraulisk trykk på stagene og fikk skjøvet boltene i ventilen mot hverandre, og mot den kraftige oljefontenen i midten. Alle hadde løftet venstre arm mot brystet for å skimte klokka gjennom oljespruten.

Henry Imsland var også inspirert av Bravo-utblåsingen. Denne tegningen har tittelen «Eko-fisk» og ble utstyrt med følgende bildetekst: «Hvor ble det av alle de andre.» Foto: Henry Imsland

Stillhet, stillhet

Brått ble det helt stille. Alt var med ett forandret. Mellom dem var det ikke lenger noen oljesøyle. Det skjedde så raskt at de 12 mennene så oljedråper henge i luften et øyeblikk før de klasket i dekket.

En stund var det som alt stanset. De ventet. Ville det gå som ved de fire foregående forsøkene? Ville spruten være tilbake etter en kort stund?

To minutter gikk.

Fem.

Ti.

Blikkene flakket mellom klokkene og boretårnet, det så virkelig lovende ut. «Red» Adair ga ordre om å svinge på plass de to siste delene, som skulle stenge utblåsningsventilen. Mutrene ble skrudd godt til. Drønnet var borte. Brønn B-14 var tett.

«Frosty» Morgan kastet seg på satellittelefonen og ga beskjed til Phillips i Tananger om at marerittet var over.

Klokka var 11.35. «Red» Adair hadde holdt sitt løfte med 25 minutters klaring.

Nordsjøen var reddet. Makrellen kunne gyte uten å bli dekket med olje. Strendene på Jæren, i Danmark og i Nederland beholdt sin hvite sand ubesudlet. Sjøfuglene hekket uten fare for å bli sittende fast i klebrig død. Som et stort hell i uhellet sørget skiftende vind og tunge bølger for at oljen ble brutt ned så raskt at det overrasket selv ekspertene.

Likevel var ingenting som før. Flere av lederne i Phillips Petroleum Norway fikk store bøter. To av dem stakk av uten å betale, ennå var det rester av cowboy-holdninger hos oljeselskapene.

Men letingen etter olje nord for 62. breddegrad ble utsatt i to år. Oljedirektoratet innså at ansvaret for sikkerheten måtte ligge hos selskapene. Granskningskommisjonen som ble nedsatt mens oljen ennå sprutet, rettet knusende kritikk mot Phillips og mot tilstandene på plattformen. Hovedårsaken til ulykken var at en sikringsventil ikke var blitt låst fast slik den skulle, men hadde det ikke vært for en serie andre feil og unnlatelsessynder, ville det fortsatt vært mulig å få brønnen under kontroll.

– Oljen fra Bravo-plattformen har ikke forårsaket så store skader på fisk, yngel og sjøfugl som vi fryktet, sa miljøvernminister Gro Harlem Brundtland (Ap), til høyre, under sin redegjørelse i Stortinget i mai 1977. Bak til venstre; Stortingets visepresident Svenn Stray (H). Foto: Frenning, Ole Christian

Vendepunkt

De åtte døgnene ble et vendepunkt for norsk oljevernberedskap. De ble også en milepæl for norsk miljøpolitikk.

«Med ett slag skjønte vi at miljøspørsmål ikke bare var et perifert anliggende for Naturvernforbundet og dets like. Miljøspørsmål er knyttet til vår økonomi, vårt levegrunnlag og må være med i all planlegging.»

Ordene er Gro Harlem Brundtlands. Hadde hun vært regjeringens doldis før den 22. april 1977, så var hun dens verdensstjerne etterpå. Omtalen i norske medier ble femdoblet. VGs Michael Grundt Spang lød som en forelsket sekstenåring der han skrev om hvordan hun kom løpende inn i studio direkte fra helikopterturer over «det tordnende inferno i Nordsjøen, i kuling og turbulens over hvitskummende bølger og truende oljesøyler.» Likevel var hun fullkomment rolig og avslappet, skrev Grundt Spang. Hun var til og med «nydelig som en diamant, med full kontroll over nerver og hjerneceller.»

Seks år senere var Gro Harlem Brundtland ikke bare statsminister, men også leder for FNs verdenskommisjon for miljø og utvikling. Hun var blitt hele verdens miljøvernminister.

Etter en vellykket aksjon: Paul «Red» Adair og Boots Hansen smiler på pressekonferanse i Stavanger lørdag 30. april 1977. Foto: Geir Arnesen

Kilder:

Aftenbladets arkiv

Dagbladets arkiv

Norsk Oljemuseum

Rapport fra den statlige granskningskommisjonen, NOU 1977:47

Torbjørn Kindingstad og Fredrik Hagemann (red.): Norges oljehistorie

Steinar Hansson og Ingolf Håkon Teigene: Makt og mannefall. Historien om Gro Harlem Brundtland

Publisert:

Mest lest

  1. Helsetilsynet mener Sirdal har begått flere lovbrudd i behandlingen av gravid kvinne

  2. Frigir navnet på 16-åringen som omkom i ulykke hjemme

  3. Treningssentrene må fortsatt vente med gjenåpning

  4. Ferjemøte om Hjelmeland: - Jeg er forsikret om at saken blir tatt opp på høyeste hold

  1. Gro Harlem Brundtland
  2. Nordsjøen
  3. Sola
  4. Hovedredningssentralen
  5. Texas