Siws fastlege svarer: – Hadde jeg visst, hadde jeg slått alarm

Fastlege Vanja Alves erkjenner at hun ikke gjorde nok for Siw. Hun mener samtidig at psykiatrisk fraskriver seg ansvar. Og hun spør: Hvordan kunne kommunen evaluere Siws dødsfall uten å kontakte hennes fastlege?

Publisert: Publisert:

Fastlege Vanja Alves ville gjerne ha blitt invitert til kommunens evaluering etter Siws dødsfall. – Jeg kunne jo absolutt ha pekt på de tingene som ikke har fungert, sier hun. Foto: Kristian Jacobsen

Fire måneder før Siw ble funnet død i sin kommunale rehabiliteringsleilighet i Stavanger, fryktet hjelpeapparatet at hun enten kom til å bli drept eller dø av en overdose. Stavanger universitetssjukehus skrev den alvorlige bekymringen ned i Siws journal, med kopi til hennes fastlege Vanja Alves.

Ingenting i Siws journaler tyder på at Alves fikk bekymringen med seg. I april 2015 ble Siw funnet død i leiligheten.

  • Her finner du hele dokumentaren om Siw:
Les også

Gi meg litt lykke før jeg dør

Fastlege Vanja Alves kan ikke huske om hun leste den alvorlige bekymringen.

– Sykehuset skrev at hun kunne bli drept eller dø av en overdose. Mer alvorlig kan det vel ikke bli?

– Nei.

– Å sende epikrise i kopi til deg hvor bekymringen beskrives: Sykehuset mener det er en god nok måte å kommunisere et så alvorlig budskap på? Hva syns du?

– Nei, det er det jo ikke, sier Alves.

– Ansvarsfraskrivelse

– For det første vet sykehuset at hun ikke ville ha tatt kontakt med meg, sier Vanja Alves, som ikke hadde kontakt med Siw de seks siste årene av hennes liv, selv om hun formelt var hennes fastlege.

– Jeg hadde begrensede muligheter til å finne henne. Hvis sykehuset tenkte at hun var i livsfare, var det et stort ansvar å bare overføre til meg ved å sende meg en epikrise. Jeg kunne jo ha vært på ferie! De burde ha sikret at bekymringen kom fram til meg.

– Hvis vi trekker en parallell, fortsetter hun:

– En ortopedisk avdeling ville ikke ha skrevet ut en kritisk hjertesyk pasient fordi de var ferdig med bruddet. De ville ikke ha sagt at nå kan du klare deg selv. Å forvente at hun skulle oppsøke meg, var å forvente for mye. Når noen ikke er i stand til å ta vare på seg selv, som Siw, må noen sikre at de blir ivaretatt. De må hjelpe dem å bestille time hos fastlegen og ta kontakt med hjelpeapparatet. Så må de sikre at hun møter opp, og at det ikke går tre nye måneder.

– Men ledelsen ved Stavanger universitetssjukehus sier at du var pliktet å lese epikrisen med bekymringen deres, og at de dermed informerte deg godt nok?

– Nei. Det er ikke godt nok. For pasienten var i livsfare idet hun gikk ut av døra på psykiatrisk. Da har de for stor tiltro til at jeg skal gjøre underverker med henne. Situasjonen var helt tydelig alvorlig for pasienten. Da er dette en ansvarsfraskrivelse fra psykiatrisk.

  • Dette svarer psykiatrisk:
Les også

Sykehusledelsen om behandlingen av Siw: Psykiatrisk tar ikke selvkritikk

Visste ikke at hun var død

Hun hadde nettopp blitt Siws fastlege da OBS-teamet og kommunens miljøarbeidere, saksbehandler og ruskonsulent gjorde et forsøk på å få Siw i behandling. En ansvarsgruppe ble etablert. Fastlege Vanja Alves var ikke med i gruppa, og sier det kunne ha vært aktuelt at hun ble med etter hvert. Men hun deltok i en plan om å få Siw sykehusinnlagt, undersøkt og i behandling for rusavhengighet og helseproblemer. Forsøket lykkes imidlertid ikke, og fastlege Alves hadde ingen kontakt med Siw inntil hun døde seks år senere. Da Aftenbladet tok kontakt i 2018, visste hun ikke at hennes pasient hadde vært død i over tre år.

– Det kjennes rart, sier fastlegen, men forklarer at hun aldri mottok varsel eller epikriser fra sykehus, legevaktslege eller andre da Siw døde i 2015. Dermed ble Siw umerkelig slettet fra hennes pasientliste, etter at dødsfallet ble registrert.

– Det tragiske

Fastlegen trodde Siw hadde en individuell plan, koordinator ved helse- og sosialkontoret, tverrfaglig ansvarsgruppe og oppfølging av OBS-team og kommunens miljøarbeidere. Dette framkom av epikrisene hun mottok fra sykehuset, sier hun. Det er Aftenbladet som snart fire år etter Siws død forteller henne at den individuelle planen verken ble utviklet eller brukt, og at det ikke ser ut til å ha vært noen møter i ansvarsgruppa etter at den ble etablert i 2009. Dette med unntak av et møte om uføretrygd i desember 2014.

– Det er fryktelig trist å høre. Jeg trodde alt dette fungerte, sier Anja Alves.

– I etterpåklokskapens lys skulle jeg ha tatt en telefon til helse- og sosialkontoret og spurt: Hvordan fungerer det? Er det noen aktivitet i den ansvarsgruppa? Hvorfor er jeg ikke blitt invitert inn i gruppa?

– Hvorfor gjorde du ikke det?

– Nei, fordi jeg tok som en selvfølge at hun hadde et lavterskeltilbud. Og hun hadde vært tydelig på at hun ikke ønsket mer bistand enn hun hadde.

Alves sier hun aldri fikk melding om at OBS-teamet oppga Siw som pasient allerede i 2010, og at hun fra da av bare sto på teamets bekymringsliste.

– Du mener du burde fått beskjed om det?

– Ja.

– Er rutinene for å si ifra om slike ting gode nok?

– Det har de åpenbart ikke vært, sier hun.

– På pasientlista mi har jeg tunge rusmisbrukere med dobbeltdiagnoser. De oppsøker meg og ønsker noe av meg. Men Siw gjorde ikke det. Jeg kunne ha ringt på døra hennes. Men jeg gjorde ikke det. Og jeg tviler på at det ville ha ført fram. At hun ikke hadde ei ansvarsgruppe som fungerte, er det tragiske. Hun skulle ha hatt ei ansvarsgruppe som talte hennes sak.

  • Dette sier OBS-teame i dag:
Les også

OBS-teamet: – Vi samarbeidet for dårlig før Siw døde

Ikke lov å gi opp

– Siw var ingen enkel pasient. Hvor mye skal vi forvente at dere i hjelpeapparatet prøver igjen overfor slike som Siw?

– Jeg syns i utgangspunktet at vi skal prøve og prøve. Det er helt klart. Man skal ikke gi opp en pasient. Det kan skje ting i livet til en pasient, som gjør at hun plutselig får en motivasjon. Det oppstår ofte korsveier som gjør at man gir litt ekstra. Da kan man få til noe.

– Noen ganger må man gi slipp og si: Ok, nå har vi gjort nok for denne gang. Men hvis man har en arena hvor man kan møtes, vil det kunne oppstå en slik korsvei. Det kan være at pasienten blir gravid, gifter seg eller møter en som er rusfri.

– Så hvis du skulle ha gjort dette om igjen?

– Heretter skal jeg ikke ta for gitt at det er riktig når det står, ved en utskrivelse, at en pasient har en individuell plan og en koordinator. Det må dobbeltsjekkes at det fungerer.

I ettertid kunne hun ønsket at de som visste at Siws situasjon var vanskelig, som kommunens rehabiliteringstjeneste, de som fulgte henne i hverdagen, hadde sagt ifra. For eksempel om at det ikke fantes noen fungerende ansvarsgruppe rundt Siw.

– Da hadde jeg jo slått alarm og sagt at dette går ikke.

– Kommunen burde brukt tvang

Siws runddans var slik: Å bli hanket inn av politiet når hun vandret psykotisk rundt i byen. Deretter tvangsinnleggelse på psykiatrisk. Og så, når hun klarnet til: Utskriving til en hverdag med tung rusing, prostitusjon og høy voldsrisiko. Årsak: Psykisk helsevernloven gir ikke anledning til å holde på pasienter når de ikke lenger er psykotiske.

Dette var også situasjonen da psykiatrisk skrev henne ut i desember 2014. I journalen sto det at tvangsinnleggelse på grunnlag av rus burde vurderes.

Det er de kommunale helse- og sosialkontorene som har anledning til å tvangsinnlegge på grunnlag av rus. Helse- og omsorgstjenestelovens §10-2 sier at dersom noen utsetter sin psykiske eller fysiske helse for fare ved omfattende rusmisbruk, og dersom andre hjelpetiltak ikke er tilstrekkelige, kan pasienten tvangsinnlegges på institusjon i inntil tre måneder. Dette for å bli undersøkt og behandlet.

Men Siw ble aldri tvangsinnlagt etter §10-2.

– Det burde vært gjort. Når jeg ser på denne saken i dag, så tenker jeg at hvis den loven overhodet skal gjelde for noen, så burde det vært i tilfellet Siw.

– Det ville kunne gitt henne en sjanse til å ta en kvalifisert avgjørelse. Jeg tenker at hun var så nedkjørt og dårlig av rus og et kaotisk liv at hun ikke var samtykkekompetent. Ved en tvangsinnleggelse kunne man gitt henne en sjanse til å bli bedre. Man kunne ha undersøkt hvilken hjelp hun trengte. Det ville vært mulig å snakke med henne om hva hun egentlig ønsket. Kanskje det hadde gitt henne en anledning til å reflektere over livet sitt.

– Men, legger hun til:

– Generelt er det liten stemning for bruk av tvang i Norge for tida.

– Dette er en viktig reportasje. Jeg tror alle kan lære av Siws historie, sier hennes tidligere fastlege Vanja Alves. Foto: Kristian Jacobsen

– Ikke for sent å evaluere

For fastlege Vanja Alves er det ukjent at hennes avdøde pasient var gjenstand for en evaluering i kommunaldirektørens kvalitetsutvalg. Hun er overrasket over at hun ikke ble invitert til å delta i evalueringen.

– Hvorfor?

– Fordi jeg er en del av en kommunal helsetjeneste. Jeg er en del av det samarbeidet som skulle ha fungert omkring henne.

– Hva kunne du ha bidratt med i evalueringen?

– Jeg kunne jo absolutt ha pekt på de tingene som ikke har fungert. Og her er samarbeid et nøkkelord.

– Har du noen sinne opplevd å bli kalt inn til et evalueringsmøte om en pasient?

– Nei.

– Er det for mye forlangt at kommunen, OBS-team, psykiatrisk, fastlege og andre involverte aktører seg ned etter et slikt dødsfall og prøver å finne ut hva som skjedde?

– Nei, selvfølgelig ikke. Selvfølgelig burde man gjort det.

– Er det for sent for dere å gjøre en slik evaluering av Siw sak nå, med tanke på å lære noe?

– Nei, dette er en anledning til å lære, sier Vanja Alves, som syns det virker som hjelpeapparatet i sum bare drev med en brannslukking som ikke gagnet Siw. Det er helt avgjørende ha ei gruppe rundt en person som Siw. Hun var ikke i stand til å benytte seg av tjenestene hjelpeapparatet kunne tilby, annet enn å dukke opp på sosialkontoret for å hente penger eller å motta en bolig. Vi skulle ha hatt ei gruppe som hjalp henne også med helt dagligdagse ting, som å bestille time hos lege.

Ikke behandlet for hepatitt C

Alves påviste våren 2009 at Siw hadde hepatitt C og ba henne i et brev bestille time for å diskutere videre behandling. Den smittsomme leversykdom kan ubehandlet føre til leversvikt, skrumplever, kreft og i verste fall død. Den smitter ved ubeskyttet sex og deling av sprøyter.

Siw døde altså seks år senere, og dødsårsaken var sannsynligvis overdose. Obduksjonsrapporten viste skader på leveren. Når Aftenbladet leser dette opp, mener fastlege Alves det er sannsynlig at de stammer fra hennes hepatitt C. Hepatitt C kan også føre til mangel på matlyst. Siw var utmagret de siste månedene.

Fastlege Alves mener likevel at Siws øvrige helseproblemer knyttet til rusmisbruket var alvorligere, og at man måtte ha tatt tak i disse før man kom i posisjon til å behandle leversykdommen.

– Behandlingen er langvarig og kan vare opp mot et år. Hun hadde nok ikke vært i stand til å fullføre en slik behandling. Før var det krav om rusfrihet for å motta behandling. Men nå er det ikke lenger det, sier Alves.

I februar 2015, to måneder før Siw ble funnet død, sendte helse- og sosialkontoret en forespørsel til fastlege Vanja Alves om å redegjøre for Siws helsesituasjon. Dokumentasjonen skulle brukes til å få Siw over på uføretrygd. Alves svarte aldri.

– Vet du hvorfor?

– Nei, akkurat det husker jeg ikke. Jeg har sikkert lest brevet, og tenkt at jeg skulle kalle henne inn. Det gikk ikke i glemmeboka, men av og til kan ting dessverre bli liggende.

– Flytting kan ødelegge

Regjeringen har nylig innført et såkalt pakkeforløp for psykisk helse og rus. Fastlege Vanja Alves tror ordningen vil bidra at etatene som har ansvar for tunge rusmisbrukere med psykiske lidelser kommuniserer bedre. Hun tror pakkeforløp for Siw ville ha betydd at etatene måtte ha forsikret seg om at Siw ble fulgt opp videre i systemet etter konsultasjoner og utskrivinger.

– Selv om innføringen av pakkeforløp vil føre til forbedringer, er jeg likevel bekymret for et annet problem. Når en pasient flytter fra en bydel til en annen, kan det glippe. Det kan være en av grunnene til at det gikk galt for Siw, sier Alves.

Hun viser til at da det endelig ble opprettet en ansvarsgruppe rundt Siw, i 2009, ble hun flyttet til en ny bydel i Stavanger.

– Da kan det stoppe opp litt. Da er det viktig å ha gode rutiner på å vite hvor hun er, og at det etableres ny ansvarsgruppe i den nye bydelen.

– Bør det komme nye rutiner for kommunikasjon mellom psykiatrisk og kommuner?

– Det er nettopp det som er poengtert i disse nye pakkeforløpene. Hvis sykehuset i dag skriver ut en pasient, og ikke er i stand til å bestille legetime selv, er sykehuset forpliktet til å ringe og bestille time for pasienten.

– Føler du deg sikker på at psykiatrisk ville ha gjort det for en pasient som Siw i dag?

– Jeg tror at i fremtiden så gjør de det, ja.

– Men føler du deg sikker på at de gjør det nå?

– Nei.

Klarte det ikke

– Det var trist at det gikk som det gikk med Siw, sier Alves.

– Dette er en viktig reportasje. Jeg tror alle kan lære av Siws historie. Samtidig håper jeg ikke å bli framstilt som en som skylder på alle andre. Jeg ønsker bare å forklare hvordan systemet fungerer og hvor svakhetene er.

– Har du dårlig samvittighet?

–Jeg tenker at jeg kunne ha vært tettere på. Jeg tok for gitt at systemet fungerte. Hadde vi hatt en ansvarsgruppe rundt henne, kunne vi kanskje klart å gi henne et bedre tilbud. Da måtte hun ha hatt et ønske om å ta imot tilbudet, sier fastlegen.

– Siw var veldig syk. Hun hadde vært syk i mange år før jeg ble kjent med henne. Og vi vet at denne gruppa har betydelig lavere levealder enn gjennomsnittsbefolkningen.

– Men, sier fastlege Anja Alves: – Det hadde kjentes bedre dersom vi hadde vært tettere på mens hun levde. Det hadde kjentes bedre om jeg hadde visst at jeg hadde gjort det jeg kunne for henne. Og det klarte jeg ikke med Siw.

Publisert: