Tom Fjermedal: Han feirer bonusår

Den stilige, humørfylte flyverten hadde ikke hatt en sykedag på 12 år. Så orket han ikke mer. I dag lever han et bedre liv, selv med store handikap.

Tom Fjermedal flyttet hjem til røttene i Bjerkreim etter å ha levd et hektisk liv som flyvert. Foto: Aasland, Jarle

Publisert: Publisert:

Med et forsiktig trykk fra protesen på høyre hånd ønsker Tom Fjermedal velkommen til leiligheten han har døpt Svelavatnet panorama. Her har han utsikt mot Bjerkreimselven som svinger seg brusende nedover bygda og samles i et lite hav, der blikket kan hvile.

På baksiden av huset til Tom ligger omsorgssenteret. Det er praktisk. Han trenger hjelp fire ganger daglig. Til påkledning og matlaging og mye av det som krever armer og hender.

Nå er det åtte år siden han han mistet armene og synet på høyre øye.

Les også

LES FØRSTE DEL I SERIEN: Da Øystein forsvant

Drømmeriene

Som ung gutt, nettopp ferdig på videregående skole, fikk han jobb i den lokale SR-banken i Bjerkreim. Å møte folk, slå av en prat, yte service. Han var skikkelig god til det. Men så, etter en ferietur til Mallorca, startet drømmeriene. Han hadde oppdaget andre hav som kunne krysses. Opplevelser som ventet. Tom søkte jobb som kabinpersonell i Braathens Safe, fikk nye kolleger. Reiste og reiste og reiste.

Et bilde på stueveggen er fra hans første sommer som flyvert. To milde øyne, og et hvit smil lyser opp det solbrune ansiktet under flyvertlua.

Fem dager på reise, og tre til fire dager hjemme. Over 20 år i tjeneste for flyselskapet kjentes på kroppen. Den våren døde faren. Barndomshjemmet han var knyttet til ble solgt. Tom hadde nevnt det hjemme, og for et par kolleger på jobb: Høsten hadde vært tung. Han følte seg trøtt og sliten. Det var vanskelig å sove.

Det er seniortreff på Bjerkreim samfunnshus. Tom Fjermedal får hjelp av mor, Judith Fjermedal. Foto: Aasland, Jarle

Ventet på psykologtime

Kanskje mildheten som reflekteres fra fotografiet på veggen, følsomheten, og varheten for hva folk tenkte og mente og ville, gjorde at ting ble så mørkt? Tom var kommet til et sted det var uutholdelig vondt å være. Etter flere måneder gikk han til fastlegen og fortalte hvor vanskelig det var blitt å eksistere. Han skulle få time hos psykolog.

Les også

LES OGSÅ: Politiet om da Øystein forsvant: – Tidsaspektet er kritisk, vi måtte handle raskt

I mellomtiden gikk flyverten på jobb.

– Jeg gikk på automatikk. Gjorde alt jeg pleide å gjøre, snakket med andre, utførte oppgavene mine. Det var nok ingen rundt meg som skjønte hvor alvorlig deprimert jeg var. Jeg vet ikke om jeg skjønte det selv heller, sier Tom Fjermedal.

Han husker hvordan den svarte, tunge, etsende følelsen fylte hver celle i kroppen den morgenen han skadet seg selv alvorlig.

Det gjorde vondt, men ikke verre enn han hadde det fra før. Omfattende operasjoner måtte til, før han ble han innlagt på psykiatrisk avdeling.

Tom Fjermedal ser på alle årene han har fått etter selvmordsforsøket som bonusår. Foto: Aasland, Jarle

Sjokket

Familien var sjokkert. Syns det var vanskelig å forstå at han hadde prøvd å gjøre slutt på livet. Det manglet ikke på besøk og omtanke. Alle var glade for at han overlevde. Alle var glad i Tom. De ville at han skulle se det lyse i tilværelsen. Det var jo så mye som var fint. Men gode ord veide ikke opp for de tunge tankene.

Les også

«Da Øystein forsvant»: Hovedredningssentralen mottok 1128 savnetmeldinger i 2016

Det hadde gått to måneder siden han ble lagt inn på psykiatrisk avdeling. Han gikk på medisiner for depresjon og fikk behandling.

Behandlerne på psykiatrisk mente Tom burde ha permisjon fra avdelingen. Han burde dra hjem til leiligheten sin i Stavanger på dagtid, og gradvis venne seg til å være der igjen. Alene i leiligheten kjente han hvordan alt det vonde hang igjen i veggene. Han orket ikke leve mer.

Konsekvensene

Selvmordsforsøkene Tom gjorde har ført til at han har proteser på begge armene og er blind på høyre øye. Han holder en pinne i munnen for å taste på mobilen, og trenger en datafinger for å skrive på pc-en. En fjernkontroll gjør at han kan åpne dørene i leiligheten. Ellers trenger han hjelp fire ganger om dagen, til å dusje, spise frokost, lage middag, kvelds og komme seg i seng.

Tom må holde en pinne med munnen for å taste på mobilen. Foto: Aasland, Jarle

Selv om han må leve med store handikap vil han si til andre som tenker på å ta sitt eget liv:

– Få hjelp! Fortell hvordan du har det. Ikke pynt på sannheten. Det kan snu! Livet kan bli godt igjen, selv om alt virker mørkt nå!

– Hvorfor snudde det for deg,Tom?

– Da jeg våknet på sykehuset etter operasjonene, tenkte jeg: Når jeg har overlevd alt dette, må det være en mening. Jeg følte det var guddommelig, sier Tom. Han forteller at han kjente en kraft. Han visste at han skulle leve videre.

Behandlingen

Selv om han hadde bestemt seg for å leve, lurte depresjonen fremdeles under overflaten. Han ba om å få behandling med elektrosjokk. 12 behandlinger har han hatt.

– Jeg har ikke mange minner fra den perioden behandlingen pågikk, men husker alt både før og etter. Jeg merker ingenting til bivirkninger.

Les også

Da Øystein forsvant: «Jeg skulle ønske at jeg kunne gjort mer for å forhindre den tragiske situasjonen.»

Han opplever at behandlingen tok brodden av depresjonen. - Jeg forandret fokus. Forholdet til Gud er blitt dypere. Livet er blitt rikere.

– Er du blitt annerledes enn du var før?

– Jeg opplever ikke det selv, og jeg tror de som kjenner meg vil si at jeg er den samme.

De som kjenner Tom beskriver ham som en utadvendt, omtenksom person, med glimt i øyet. En som alltid har en morsom kommentar på lur.

Innholdet er viktig

Da Tom var på rehabilitering, fikk han besøk av folk fra kommunen og fastlegen. De ville tilby jobb. Hva ville han gjøre?

Han solgte leiligheten i Stavanger, flyttet hjem til røttene og stedet som hadde den største plassen i hjertet. – Jeg visste at jeg måtte dit for å få et godt liv som handikappet.

– Du kan si jeg er blitt Bjerkreims stemme utad, sier han, mens smilerynkene brer seg på kinnene. Stillingen han har på sentralbordet i kommunen er via NAV: Varig tilrettelagt arbeid for trygd, kalles det.

Tom Fjermedal er konferansier og forsanger på seniorfesten på Bjerkreim Samfunnshus. Foto: Aasland, Jarle

– Jeg føler det er en vinn-vinn situasjon for kommunen og meg, sier Tom.

Han tror det ville vært vanskeligere å leve med så store handikap om ikke livet hadde meningsfylt innhold. Han synger i kor, er quizmaster og voksenleder på ungdomsklubben, blant annet. - Jeg har bare fri en kveld i uken, sier Tom.

Mange år på reise har gitt ham nettverk blant annet i Ghana og Kenya. – Frem til for to år siden var mor en fantastisk turkamerat, og fikk øynene mine opp for at det går an å reise, selv med mine handikap, sier Tom. Nå har han skaffet seg ny turledsager.

I dag bidrar Tom til at mange av de afrikanske vennenes barn får skolegang.

– Det føles meningsfylt og kjekt, sier han.

Les også

Kriseteamet

Bonusdager

– Kunne noen gjort eller sagt ting som hindret deg i selvmordsforsøkene?

– Det er vanskelig å si. Jeg hadde snakket om at jeg var deprimert. Det er nok viktig å ta slike små signaler på alvor. Samtidig kom familie og venner på besøk til meg da jeg hadde det som verst. De sa gode ting, men jeg var nok ikke mottakelig.

Men etter det siste selvmordsforsøket, da jeg hadde bestemt meg for å leve, var varmen og støtten jeg fikk fra omgivelsene enormt viktig.

Les også

Kollegene: Var det et slags farvel?

– Tenker du noen gang på hvordan livet kunne vært?

– Noen ganger, men jeg er ikke bitter. Jeg er takknemlig for at jeg lever, og for å være hjemme i Bjerkreim. Det er her jeg hører til. Her har jeg det godt.

Det hender han savner arbeidsmiljøet, men han har fremdeles kontakt med flere kolleger.

5.mai feirer han ikke lenger bare vanlige bursdager. Han feirer bonusår.

– Hver dag jeg lever er en bonusdag. Jeg kunne vært død, sier Tom Fjermedal.

Publisert: