Andreas Ribe-Nyhus hadde alltid vært lovlydig. Frem til natten han drepte en mann.
Dette er en drapsdømts fortelling om innsiden av fengselsmurene.
Og om kjærligheten som kom da han minst ventet det.

– Vi kan alle bli drapsmenn

De første årene i fengsel angret ikke Andreas Ribe-Nyhus (47) på at han hadde drept en annen mann. Men angeren skulle bli hans redning.

I begynnelsen tilbrakte han 20 av døgnets 24 timer på cellen. I dette lille rommet på 5 kvadratmeter satt han mesteparten av tiden alene med sine egne tanker. Rundt ham var det en enkel pult og tilhørende plaststol, en seng med tynn madrass, et skap og en vask.

Det luktet angst der inne i fengselet, husker Andreas Ribe-Nyhus, en blanding av svette og noe surt eller bittert. Hvordan det føltes å sitte innestengt? Som en slags klo rundt hjertet. Et konstant trykk, han klarte ikke å puste ordentlig ut.

Les hele saken med abonnement