Kvinnen de ikke klarte å glemme

Dette er historien du aldri skulle fått lese. Minner var fortrengt. Journaler var lukket. Hus var revet. Likevel stod noen under ei bru og sang om henne, så uhyggelig at de var redde for å sove. Hun ble visket om i kantina. Og så en dag ble hun nevnt ved en tilfeldighet. Det var slik vi først hørte om Siw.

Du vet det blikket, når noen ser på deg, uten å se noe som helst. Du snakker til dem, og de ser tvers gjennom deg, fullstendig i sin egen verden.

Hun hadde blå øyne, magert ansikt og markerte kinnbein. Huden skinte av svette. Det skulderlange håret var mørkt blondt. Hun var ei voksen dame i en liten og spinkel kropp, hadde bare på seg en kort, rosa kjole i et tynt og glinsende stoff.

Trolig hadde hun på seg smykkene hun brukte på denne tida: Øredobber med blomster. En ring med grønne pyntesteiner. I håret og rundt halsen; små perler av tre.

– Jeg har et hjerte som kan leve i all evighet, hadde hun sagt til en psykiater noen måneder tidligere.

Men denne dagen, torsdag 26. mars 2015, sa hun ikke et eneste ord.

Gi meg litt lykke før jeg dør - historien om Siw Siw levde et svært hardt liv i Stavanger. Gikk det som det måtte gå?

Det hvite lakenet

Ti dager senere svingte en begravelsesbil inn foran det malingsflassende, blå rekkehuset hvor kvinnen bodde.

Inne i oppgangen tok folkene fra begravelsesbyrået på seg hvite, heldekkende beskyttelsesdrakter og munnbind. Det første de gjorde da de kom inn på badet, var å legge et hvitt laken over henne. Det var noe de gjorde for ikke å dra minnene med seg.

Haugåsveien 28B.
Politiet

Fra det røde rekkehuset like nedenfor observerte en nabo siste akt i kvinnens liv. Gjennom vinduet hadde han i flere år fulgt dramaet. Skrikingen, truslene, våpen-episodene, knivene, lyden av knusing av ruter og maltraktering av dører og inventar. Knitringen fra flammer. Blinkende blålys om natta.

Han hadde utsikt til Haugåsveien 28B.