Kvinnen de ikke klarte å glemme

Dette er historien du aldri skulle fått lese. Minner var fortrengt. Journaler var lukket. Hus var revet. Likevel stod noen under ei bru og sang om henne, så uhyggelig at de var redde for å sove. Hun ble visket om i kantina. Og så en dag ble hun nevnt ved en tilfeldighet. Det var slik vi først hørte om Siw.

  • Thomas Ergo
    Journalist
  • Anders Minge
    fotograf
Publisert: Publisert:

Du vet det blikket, når noen ser på deg, uten å se noe som helst. Du snakker til dem, og de ser tvers gjennom deg, fullstendig i sin egen verden.

Hun hadde blå øyne, magert ansikt og markerte kinnbein. Huden skinte av svette. Det skulderlange håret var mørkt blondt. Hun var ei voksen dame i en liten og spinkel kropp, hadde bare på seg en kort, rosa kjole i et tynt og glinsende stoff.

Trolig hadde hun på seg smykkene hun brukte på denne tida: Øredobber med blomster. En ring med grønne pyntesteiner. I håret og rundt halsen; små perler av tre.

– Jeg har et hjerte som kan leve i all evighet, hadde hun sagt til en psykiater noen måneder tidligere.

Men denne dagen, torsdag 26. mars 2015, sa hun ikke et eneste ord.

Det hvite lakenet

Ti dager senere svingte en begravelsesbil inn foran det malingsflassende, blå rekkehuset hvor kvinnen bodde.

Inne i oppgangen tok folkene fra begravelsesbyrået på seg hvite, heldekkende beskyttelsesdrakter og munnbind. Det første de gjorde da de kom inn på badet, var å legge et hvitt laken over henne. Det var noe de gjorde for ikke å dra minnene med seg.

Haugåsveien 28B.

Fra det røde rekkehuset like nedenfor observerte en nabo siste akt i kvinnens liv. Gjennom vinduet hadde han i flere år fulgt dramaet. Skrikingen, truslene, våpen-episodene, knivene, lyden av knusing av ruter og maltraktering av dører og inventar. Knitringen fra flammer. Blinkende blålys om natta.

Han hadde utsikt til Haugåsveien 28B.

Du kunne sett det selv hvis du kjørte opp Haugåsveien den ettermiddagen, første arbeidsdag etter påske. La oss si du hadde handlet på Kilden kjøpesenter, og tok opp den trafikkerte gjennomfartsåren mellom Hillevåg og E39 like utenfor Stavanger sentrum.

I det første lyskrysset ble du stående på rødt.

Du kastet et blikk til venstre. Du reflekterte antakelig ikke over den litt kalde settingen. Mangelen på blomsterbed, prydbusker og hekker. Mangelen på koselige gardiner og potteplanter i vinduene. Alle sånne små ting som kan få deg til å tenke, ja dette er et hjem.

Det var noe annet som fikk deg til å kaste et blikk til venstre.

Det ble gult lys.

Og du hadde antakelig blitt oppmerksom på politibilen og samlingen av politibetjenter og andre folk foran det blå rekkehuset. Du så kanskje to personer som trillet ei båre bort til en svart Mercedes, løftet den inn og kjørte ut på Haugåsveien. Du rakk kanskje å tenke ditt før likbilen forsvant i trafikken.

Før det ble grønt lys, og du kjørte videre.

ID 34218

Året etter var de to kommunale rekkehusene revet. Folk som nå ble stående noen sekunder på rødt, og kastet et blikk til siden, ville ikke se noe annet enn ei gressløkke. To voksne bjørketrær som hadde vært en del av kvinnens utsikt, fortsatte å skyte knopper og felle løv, som om hun aldri hadde eksistert.

Ugresset ble holdt nede av kommunens folk, og løkka kunne minne om en liten park. En lyktestolpe et godt stykke ut på plenen lyste hver natt formålsløst. Den lyste mot der det en gang hadde vært en innkjørsel og et stativ med postkasser hvor kvinnen, naken eller påkledd, hadde hentet gode og dårlige nyheter. Nå var det ingenting som minnet om henne lenger.

Men over hele byen fantes det folk som ikke klarte å glemme henne.

Noen kunne plutselig høre stemmen hennes.

– Det er din feil, sa hun, med den samme dialekten som da hun levde, en blanding av stavangersk og østlandsk.

– Det er faen meg din feil.

Noen sto under ei bru og sang om henne. Andre drømte om henne. Noen ganger så uhyggelige drømmer at de var redd for å sove.

Andre igjen hadde lagt henne bak seg. Hun var én av mange. En tidligere pasient, en bruker avgått ved døden, et håpløst case, et sluknet smil, et avsluttet leieforhold.

Hun var et tre år gammelt kommunalt vedtak med saksnummer 65/15-4 og referanse «ID 34218».

Hun var en uheldig sak man snakket lavmælt om i kantina, men helst ikke burde rippe opp i av hensyn til det gode forhold etater imellom.

Hun var en historie det ikke var meningen at du skulle få lese, hadde det ikke vært for en tilfeldig bemerkning.

Kvinnen i rosa

Branninspektørene husket at kvinnen i den rosa kjolen var utmagret. Ruset. I sin egen boble. Det var det branninspektørene hadde reagert på da de besøkte leiligheten hennes under et ordinært tilsyn av alle de kommunale rehabiliteringsleilighetene i Haugåsveien 28.

Det var to menn i leiligheten hennes. Den ene smøg seg ut idet branninspektørene kom. Den andre, som sa han var typen hennes, forsøkte å forklare henne at branninspektørene var der for å hjelpe. Men hun enset ikke ham heller.

Plutselig svinset hun ut av stua. Etter noen sekunder kom hun tilbake, slapp seg ned på en pinnestol med bena i kors mens hun holdt et sminkespeil foran ansiktet. Hun begynte å ta på seg leppestift, fortsatt uten å ense de fremmede, uniformerte mennene som sto rett foran henne.

De skiftet batteriene i røykvarsleren hennes og ba henne om ikke å rive den ned igjen. Begynte alarmen å ule, måtte hun være grei og komme seg ut.

Typen gjentok det branninspektørene sa, men snakket sakte og tydelig til henne, som om hun var et lite barn.

Hun var 45 år.

Og ingen fikk kontakt med henne.

– Dette var gale, sa den mest erfarne av de to inspektørene da de satte seg i bilen.

– Denne må vi ta med én gang.

Han ringte en kollega på stasjonen.

sa han, ti dager før to begravelsesagenter gikk inn i den samme leiligheten og la et hvitt laken over henne.

Tilfeldigheten

Det var én ekstra grunn til at branninspektørene ikke glemte kvinnen i Haugåsveien så lett. Allerede morgenen etter tilsynet sendte de Stavanger kommune en bekymringsmelding. Branninspektørene hadde snakket med både politiet og folk i det kommunale hjelpeapparatet. Konklusjon: Kvinnen var feilplassert. Hun utgjorde en stor risiko for seg selv og andre beboere. Hun evnet ikke å ta vare på seg selv og trengte å bli passet på døgnet rundt. Hun måtte flyttes til et trygt sted, mente branninspektørene. Det var bare et spørsmål om tid før det gikk galt.

I en oppfølgende epost, som ble sendt til ledere i brannvesenet, politiet og kommunen, brukte en branninspektør enda kraftigere lut: Han håpet de ville unngå en ny Kampen-sak, skrev han.

I 2010 ble Jonny André Risvik (28) mishandlet til døde av venner og bekjente i en enebolig på Kampen i Stavanger. Gjerningspersonene var unge, og de fleste hjelpetrengende. «Alle» visste, skrev branninspektøren. Men «lite ble gjort da forvaltningsorganer drev ballkasting seg imellom helt til det var for sent».

  • Her kan du lese hele reportasjen om Jonny André Risvik.

Kommuneledelsen i Stavanger mislikte at Kampen-saken ble nevnt. Branninspektøren fikk kritikk for den formuleringen.

Så tok de påske.

Og det første som skjedde etter påsken, var at kvinnen ble funnet død i sin egen leilighet.

Hva hadde egentlig kommunen gjort for henne, utover å klage på dem som forsøkte å slå alarm?

Det hadde branninspektørene aldri fått svar på.

Høsten 2017 hadde de et møte med oss i Aftenbladet om noen andre historier fra byens skyggeside. Da møtet egentlig var over, glapp det ut av én branninspektørene, som ved en tilfeldighet:

– Det er vel egentlig én sak til … En sak jeg kanskje ikke burde snakke om … En sak vi har båret på … Som en slags hemmelighet.

  • Se tilsvar under saken

Søket

De husket ikke hva hun het. Navnet sto heller ikke i bekymringsmeldingen eller i epostene, som vi fikk innsyn i. Og hadde navnet stått der, hadde brannvesenet ikke kunnet fortelle oss det, på grunn av taushetsplikten.

Det fantes ingen dødsannonse i tida etter påsken 2015 som stemte med den avdøde kvinnen.

Det fantes ingen venner eller bekjente på hennes siste adresse, for rekkehusene var jo revet.

Kvinnens navn var aldri blitt registrert på adressen.

Og naboer som fortsatt bodde der, visste ikke hva hun het. De var først og fremst glad for at det endelig var blitt fred.

Men etter et par uker hadde vi et navn på blokka:

Hvordan kunne det skje? Når det var blitt slått så ettertrykkelig alarm?

Hvem var Siw?

Var hun bare en narkoman som hadde dødd uansett?

Jo, folk i byens rusmiljø husket Siw. Eller Techno-Siw, som de kalte henne.

Men de ante ikke hvem som var foreldrene. Eller om hun hadde noen. Skulle vi ha svar på spørsmålene våre, måtte vi ha aksept fra hennes nærmeste pårørende.

Hvem var de? Hadde de svar på alle disse spørsmålene? Hvis ikke, ønsket de svar?

Men det virket ikke som om noen visste hvem de var.

Til slutt skrev vi et brev.

Vi fortalte det lille vi visste om saken, hvilke spørsmål vi ønsket svar på. Og vi sa det fantes folk som mente det var mye å lære av hvordan hjelpeapparatet jobbet i Siw sin sak.

«Dette er en type lærdom som i ytterste instans kan redde andre liv. Håper derfor å høre fra deg.»

Vi ga brevet til politiet og spurte om de kunne spore opp de nærmeste pårørende.

Så var det bare å vente.

Det samme hvite smilet

Rottweileren bjeffer når det kommer ukjente, men er lydig og legger seg på sin faste plass i sofaen, når eieren gir beskjed.

«OBS!! Her vokter jeg», står det på et skilt ved inngangen til den lille eneboligen på toppen av en bratt innkjørsel i en av byens bedre bydeler.

Rottweileren bjeffer på oss idet vi slippes inn. Når Siws far ber den legge seg på sin faste plass i sofaen, adlyder den.

Det pleide den ikke å gjøre når Siw var på besøk. Hun var beintøff på så mange måter, men alltid engstelig for farens rottweiler. Den lå som regel på sofaen og knurret på henne helt til hun gikk.

Nå snorker den.

– Dette har vi aldri hørt om før, sier Kjell etter at vi har fortalt det lille vi vet om datterens siste dager.

Vi forteller om branninspektørenes tilsyn tolv dager før hun ble funnet død. Om bekymringsmeldingen. Om kommunens direktør som mislikte ordlyden i meldingen.

Alt dette er nytt for Siws far.

Vi fant Kjell, Siws far.

Han er 73, og har kort, grått hår med sideskill. Han sitter i rullestol etter en blodpropp som har gjort ham lam fra livet og ned. Han er sped og har en tendens til å synke sammen når han blir sittende lenge å prate som nå, under vårt første møte høsten 2017. Han har glimt i øyet og et stramt, gutteaktig ansikt som plutselig kan slå om i et stort, hvitt smil.

I den andre enden av stua står senga hans. Over senga henger flere innrammede bilder.

Øverst, ved siden av et medisinskap, henger et bilde av ham som ung, menig soldat med «KNM Harald Haarfagre» i hattebremmen. Du kan se at han en gang har vært en rak og sterk mann.

Under: En samling familiebilder, flere av dem beskåret med saks. Noen av dem viser ei lita, solbrun jente med lyst, langt hår.

Hun har det samme hvite smilet som faren.

– Jeg knakk sammen i dusjen i morges, sier samboeren hans, Tove.

Hun står ved en skyvedør til side for senga, for ikke å sjenere gjestene når hun røyker.

Hun er over 20 år yngre enn Kjell, og har selv vært på kjøret, sier hun, inntil han hjalp henne ut av det.

Nå går hun på medisiner fra LAR på tredje året. Hun har jobbet i helsevesenet, men er uføretrygdet på grunn av ryggen.

Nå er det hun som hjelper ham.

De gruer seg til dette.

Da hun gikk i dusjen i morges, begynte det å demre for henne hva de har sagt ja til.

Skal de virkelig rippe opp i alt det vonde?

Ryktene som ikke ville dø

Siw var så vidt innom søndag før palmesøndag 2015. Det var siste gangen hun var på besøk.

To uker og to dager senere ringte presten på døra.

Klokka halv to samme dag, tirsdag 7. april, første arbeidsdag etter påske, hadde kommunens miljøarbeidere funnet Siw død.

Politiet var i gang med etterforskningen.

De neste dagene begynte ryktene å svirre.

– Folk har sagt til meg at Siw ble drept, sier faren.

De fikk vite at hun ble funnet i dusjkabinettet på badet. Men folk i rusmiljøet sa at hun egentlig hadde ligget død i buskene utenfor rekkehusleiligheten sin påsken 2015. Så skal hun ha blitt båret inn og lagt i dusjkabinettet.

En tidligere kjæreste av henne hadde sagt at han hadde truffet henne like før hun ble funnet død.

Særlig mer vet de ikke.

Snart tre år etter dødsfallet sitter de bare med fragmenter av et større bilde.

De husker telefonen fra politietterforskeren høsten 2015, fem måneder etter dødsfallet. Obduksjonsrapporten var ferdig, og rettsmedisinerne hadde funnet narkotika i Siws blod. De mente hun mest sannsynlig hadde dødd av en overdose.

– Politiet sa hun døde av en overdose GHB, sier Tove.

Det var i hvert fall det hun husker at Kjell sa til henne etter samtalen med etterforskeren. Kjell selv husker lite. Han takket nei til å se obduksjonsrapporten, for der og da virket jo saken oppklart. Men så meldte tvilen seg igjen.

For ryktene ville ikke dø.

– Jeg har hørt folk si at de er sikre på at hun ble drept. Men de kan ikke si noe mer, sier Tove.

Siw var innom søndag før påske 2015. Det var siste gang hun var på besøk.

Hun puster tungt og går bort i andre enden av stua igjen for å røyke.

På veggen mellom gangen og kjøkkenet henger «Fader vår» og et maleri av et alter. Maleriet hang lenge hos Siw, men havnet her en gang hun flyttet. På et lite bord ved siden av sofaen ligger Bibelen. De er troende, men ikke religiøse.

– Det er så mye vi ikke vet, sier hun. – Kanskje dere kan hjelpe oss å få noen svar?

– Og så lurer vi jo på én ting til, sier hun og penser inn på den egentlige grunnen til at vi besøker dem.

– Hvordan kunne dette skje med Siw, når kommunen hadde fått en sånn bekymringsmelding bare noen dager i forveien?

– Reagerte de ikke?

Kjell signerer fullmakten som opphever taushetsplikten på vegne av sin avdøde datter. Dermed kan vi få fullt innsyn i alt det offentlige har nedtegnet om Siw gjennom hennes liv. Alt fra sykehusjournaler og kommunale saksmapper til politiets etterforskningsdokumenter.

Så starter vi jakten på svar.

Vi møtes flere ganger de neste månedene. Utover i samtalene blir Kjell tausere. Han lener albuene mot salongbordet. Hviler ansiktet i de grove arbeidshendene.

Stemmen er sped og rusten. Det surkler i brystet når han trekker pusten. Det virker anstrengende for ham å snakke, og han hviler litt mellom hver setning.

– Jeg drømmer så mye om henne. Hun snakker til meg...

Kjell blir sittende og stirre ut i rommet.

– Jeg tør nesten ikke sove, sier han.

Publisert:

Siw

  1. Siw-saken blir sentral i internasjonalt forskningsprosjekt

  2. – Når dør den neste? Skal vi bare sitte og vente på det?

  3. Siw-saken: – 2500 mennesker i Norge står på randen av å dø. Det er en ganske horribel situasjon

  4. Tvangslovutvalget foreslår en ny felles lov for all tvangsbruk

  5. «Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får man problemer med nedslaget»

  6. Aftenbladet vant pris for historien om Siw

  1. Siw
  2. Rus
  3. Rusomsorg
  4. Psykiatri
  5. Rusbehandling

Mest lest

  1. For 30 år siden skremte denne gjengen vannet av foreldre og rektorer i Sandnes

  2. Kommuuuuuuuuuuuuunen!

  3. Avhørte vitner kan ha husket feil

  4. Bygget Norges billigste sykkel- og gangsti, helt uten byråkrati