Jenny Rolandsens briljante idé

Hvert år blir 150 nordmenn tvangsinnlagt for avrusning. Aftenbladet har fulgt Jenny Rolandsen (36) fra hun var på rømmen til hun ble tvangsinnlagt på institusjon. Og: Da hun møtte i retten for å kjempe for sin egen frihet.

Sola, september 2019. Jenny Rolandsen har akkurat unnsluppet politiet, og sniker seg inn i «bunkersen» for å hente ting til flokken sin. Foto: Tommy Ellingsen

  • Thomas Ergo
    Thomas Ergo
    Journalist
Publisert: Publisert:

Stavanger tinghus, tirsdag 29. oktober 2019. Kjørte du forbi Bergelandsgata 10 og kastet et blikk mot det brosteinsbelagte inngangspartiet, ville du kanskje ha sett henne.

Kobberbrunt hår. Åletrang dongeri. Kort jakke i juksepels.

Det var ikke noe spesielt med henne, kanskje bortsett fra at hun sto nettopp der, mellom betongsøylene, i skyggen av byens fem etasjer høye rettsbygning i granitt. 

Hun sto der folk som har noe uoppgjort med samfunnet står i pausene og forsøker å rekke en røyk, helst to. Forsøker å samle tankene, å bygge opp et mot, før de forsvinner gjennom den automatiske skyvedøra i glass.

Hun gikk inn i heisen sammen med en ung, vennlig mann, som fulgte henne som en skygge denne dagen, fordi han var miljøarbeider ved den psykiatriske avdelingen hvor Jenny Rolandsen var tvangsinnlagt.

Sola reflekterte i det gule linoleumsgulvet og opp i hennes 36 år gamle ansikt, som i flere år hadde skygget unna dagslys. I korridoren i femte etasje satt ulastelig kledde folk og snakket lavt mens de ventet på å bli kalt inn som vitner i, eller å overvære, dagens rettssaker. Jenny Rolandsen gikk inn i rettssal 13. Han som skulle passe på henne, satte seg ned, som den eneste på tilhørerbenken.

For dette var en lukket rettssak. Dette var en sak mellom Jenny Rolandsen og det offentlige Norge, ved Sola kommune, representert ved en ung advokatfullmektig i svart rettskappe.

Pause, utenfor Stavanger tingrett. Foto: Thomas Ergo

For ti år siden hadde hun vært førstekonsulent i regnskap i en offentlig etat. Hun hadde en bachelor i kunst og kulturhistorie. Hun hadde hatt en mann hun elsket. Hun hadde begynt å snakke om å få barn og stifte familie.

Nå tok hun plass i vitneboksen i rettssal 13. La sine håndskrevne notater ved siden av en vannkaraffel og en boks flagrende Kleenex-servietter.

Det var fem uker siden politiet hadde hentet henne, og hun hadde blitt tvangsinnlagt for avrusing ved Stavanger universitetssjukehus.

Planen var å holde henne bak låste dører i inntil tre måneder.

Nå var hun frarøvet også dette: Friheten til å bestemme over sitt eget liv.

Hennes advokat, Anne Kroken, også hun i svart kappe, reiste seg.

– Nå har tingretten en unik mulighet til å forstå denne saken, sa hun.

– Nå er vi endelig her. Nå kan Jenny selv fortelle.

1: BUNKERSEN


I løpet av den siste måneden har du vært redd eller flau for å være iakttatt, i sentrum av oppmerksomheten eller redd for å bli ydmyket? Dette inkluderer for eksempel å snakke i en offentlig sammenheng, å spise ute eller sammen med andre, å skrive mens noen ser på, eller å være i sosiale situasjoner. Nei JA

Fra skjema fylt ut av Jenny på Sengepost B3

Én times tid ut i forklaringen i rettssal 13 kom Jenny til den tilsynelatende briljante ideen.

Hun befant seg altså i Stavanger tingrett denne oktoberdagen i 2019 fordi hun hadde klaget på at hun fem uker tidligere var blitt tvangsinnlagt på sykehuset. I inntil tre måneder hadde fylkesnemnda besluttet at hun skulle holdes der for avrusning. Nå skulle hun kjempe for å komme ut. Da måtte hun forklare hvordan alt hang sammen. Og det hadde på sett og vis begynt med denne idéen hun fikk en gang før jula 2018.

En idé hun for alvor begynte å effektuere vinteren 2019.

Den stammet fra en hendelse noen år tidligere.

På den tida, våren 2016, bodde hun i en kommunal leilighet i Tananger. Det var en fin og romslig leilighet, finansiert av det offentlige, ved Sola kommune. Hun trivdes i Tananger, hvor hun var vokst opp, selv om de «normale» vennene hennes var long gone.

Våren 2016 gjorde hun lite annet enn å ruse seg og ligge i senga og stirre i taket. Leiligheten forfalt, rot og skrot hopet seg opp, og en solvarm dag banket to inspektører fra brannvesenet på.

Det første de la merke til, var stanken. Jenny var syk og hadde ikke vært i stand til å tømme sanden i kattedoen. Dermed hadde kattene begynt å gjøre fra seg over hele leiligheten.

Inspektørene registrerte og fotograferte overfylte askebegre, sneiper som lå strødd omkring og haugene med skrot som ville gjøre det vanskelig for henne å rømme ved en brann, og for brannmannskaper å ta seg inn. I tillegg kom spredningsrisikoen, siden leiligheten lå vegg i vegg med andre leiligheter.

Konklusjon: Inspektørene stengte leiligheten.

Fra brannvesenets inspeksjon hos Jenny Rolandsen våren 2016. Foto: Rogaland brann og redning IKS

Inspektørene tok kontakt med kommunens hjelpeapparat om denne kvinnen de mente var på randen av et sammenbrudd. Kommunens folk kjente godt til Jenny Rolandsen. De ville gjerne hjelpe henne. Problemet var, sa de, at hun ikke ville ha hjelp.

3. Syns du det er vanskelig å være «åpen» selv overfor mennesker som står deg nær? Nei JA
5. Er du vanligvis stille når du møter andre? Nei JA
7. Er du redd for å gjøre ting som kan være utfordrende eller prøve noe nytt? Nei JA
9. Er du avhengig av andre mennesker for å klare deg på viktige områder i livet, som f.eks. økonomi, barneoppdragelse eller boforhold? Nei JA

Fra skjema fylt ut av Jenny på Sengepost B3

Hun leide seg inn i en kjellerleilighet et annet sted i Tananger, et sted også kattene kunne bo, og hvor de hadde egen inngang i veggen, etter en lufteventil som politiet hadde fjernet under en razzia.

  • Jenny ble intervjuet av Aftenbladet i reportasjen «Når alt rakner» høsten 2017.

Hun bodde der inntil hun en natt vinteren 2018 fant en død mann i senga si, og politiet plomberte leiligheten.

Noen uker senere tilbød kommunen henne et nytt sted å bo.

Noe de kalte en robust bolig.

– Nav framstilte det som en plass jeg kunne flytte for å komme meg vekk fra rusmiljøet, sa hun i rettssal 13.

– Så var det det mest belastede miljøet jeg noensinne har bodd i. 

Bunkersen, kalte hun den.

Bunkersen var på 35 kvadratmeter og én av flere brakker plassert på ei stripe asfalt på en liten slette ved et veikryss utenfor Solakrossen. Brakkene sto for seg selv, i god avstand til de nærmeste naboene: Ei rekke med kommunale hus. En offentlig helseinstitusjon. En skole. En barnehage. Og på andre sida av veien: Hekker, garasjer og starten på et typisk norsk middelklassestrøk.

Hun fortalte dommerne om dette hjemmet, litt mindre enn rettssalen de nå befant seg i, med soverom og et bad hun kalte fengselsbad.

– Selv speilet er av børstet stål, sa hun.

Materialene var robuste, vanskelig å tenne på, vanskelig å slå i stykker, vanskelig å ødelegge dersom vann fra de innfelte sprinklene i taket skylte nedover gulvet. Sikringsboksen befant seg i et teknisk rom hun ikke hadde tilgang til. Vinduer var smale og av frostet eller laminert glass. Dermed var det ikke mulig å se verken ut eller inn.

– Det er jo i seg selv en oppskrift på å gi folk angst, sa Jenny.

I lokalavisene hadde det i flere år vært debatt om de robuste boligene, som konsekvent ble omtalt som «rusboliger». Kommunen hadde planer om å bygge flere slike boliger og tilliggende tjenester på sletta utenfor Solakrossen.

«Svært skeptisk til flere rusboliger», sto det i avisene.

«Vil ikke at barna skal vokse opp her».

Hun kjente ingen i narkomiljøet på Sola før hun ble flyttet dit, sa hun. Det siste hun trengte, var å knytte flere slike kontakter. Men etter at hun fikk sin robuste bolig, ramlet det ene fremmede mennesket etter det andre inn døra.

Noen var hyggelige, andre ikke.

De hadde én ting felles. De ville kjøpe stoff. Eller selge.

Etter én måned hadde hun fått nok, og ba om å få flytte. Svaret fra Nav, kommunens boligkontor og ROP-team var det samme, fortalte hun.

– De mente dette var det eneste stedet jeg kunne takle å bo. Men jeg taklet jo ikke å bo der.

Det var da hun fikk ideen.

En idé hun fortalte om til alle hun traff.

Hun skulle fylle bunkersen sin til randen med søppel og skrot. Så skulle hun sørge for at brannvesenet ble varslet. Deretter ville inspektørene stenge leiligheten, slik de gjorde etter tilsynet hos henne våren 2016.

Slik skulle hun og kattene komme seg vekk.

Vekk fra bunkersen, den robuste boligen, «rusboligen». Vekk fra denne kalde plassen hvor alle mente hun hørte hjemme.

Det var en briljant idé.

Hva kunne egentlig gå galt?

2: NATTDYRET

I den lukkede rettssaken i sal 13 vitnet flere fra Sola kommune om Jenny Rolandsens bekymringsfulle utvikling vinteren 2019.

– Kan jeg få anføre noe før vi begynner, spurte boligkontorets miljøvaktmester, etter å ha avlagt ed.

– Vær så god.

– Det første er at jeg ikke er her av egen fri vilje, men fordi jeg er miljøvaktmester.

– Det andre er at jeg setter stor pris på Jenny.

Han begynte å jobbe med Jenny Rolandsen etter at hun flyttet inn i den robuste boligen våren 2018. Han ble gradvis kjent med henne, gjennom å hjelpe henne med praktiske ting i hverdagen, som å skifte en lyspære eller skru sammen en kommode. Etterpå satte han seg gjerne ned og tok en prat. Det førte til at de fikk en god relasjon.

– Og uten en god relasjon, får man ikke gjort noen ting, sa han.

Miljøvaktmesteren skulle blant annet forsøke å hjelpe folk opp det han kalte boligtrappa. De fleste i Norge eier sin egen bolig. De har høy boevne og befinner seg øverst i boligtrappa. Jenny befant seg nederst.

Hun kikket opp på miljøvaktmesteren. Hun hadde aldri helt skjønt hva som var hans misjon, men han var OK å ta en kaffe med. Det var ingen andre hun snakket ordentlig med i hjelpeapparatet, i hvert fall ikke etter at det skar seg mellom henne og folkene i ROP-teamet, kommunens rus- og psykiatriteam, et oppsøkende tilbud for sånne som henne.

– Jeg var den eneste som fikk innpass, sa miljøvaktmesteren.

Derfor var det han som begynte å rapportere om en bekymringsfull utvikling fra høsten 2018. Jenny drev med selvskading, skrev han i journalen. Hun isolerte seg i det miljøvaktmesteren konsekvent kalte modulen – altså boligen. Hun gikk ned i vekt. Ruset seg kontinuerlig. Snakket om at hun ikke kom til å overleve 2019.

Og hadde dessuten fått denne fikse ideen. Hun skulle fylle leiligheten med skrot – for å komme seg vekk.

23. Er det slik at når du først har lagt en plan, vil det være vanskelig for deg å gjøre forandringer? Nei JA
24. Har andre sagt at du er sta? Nei JA

Fra skjema fylt ut av Jenny på Sengepost B3

Rusen var krykkene hennes, skulle hun ha sagt. Uten rusen ville hun ikke være i stand til å komme seg ut av boligen.

I februar 2019 hadde kommunen hatt krisemøte. Foranledningen var at moren hadde sendt en bekymringsmelding: «Hennes mentale helse blir stadig dårligere. Hun ligger bare til sengs og har helt gitt opp. Frykter for livet hennes. Ber om legetilsyn».

Jennys leilighet, juni 2019. Foto: Thomas Ergo

Etterpå var det bred enighet. De måtte forsøke å komme i posisjon. De måtte forsøke å komme seg inn i modulen for å hjelpe henne.

«Hun har svært lavt funksjonsnivå», skrev fastlegen i journalen hennes. «Dette fungerer omtrent ikke i det hele tatt.»

I referatet fra krisemøtet sto det:

«Ref. Siw-saken.»

Det var bare noen uker siden Aftenbladet hadde publisert en 61 siders reportasje om 45 år gamle Siw, som etter påsken 2015 ble funnet død av en overdose i sin kommunale leilighet. Dette etter at brannvesenet – støttet av politiet – hadde sendt Stavanger kommune en bekymringsmelding om Siws liv og helse.

Da Sola kommunes folk skrev «Ref. Siw-saken», kunne de like gjerne ha skrevet:

ALARM!

Det klirret hver gang Jenny Rolandsen gnidde på halssmykket, den militære ID-brikken til hennes far.

– Jeg følte meg kjørt opp i et hjørne, sa hun.

Hun hadde prøvd å si opp boligen. Hun hadde truet med å ødelegge den. Hun hadde tryglet om å få dekket husleia om hun fant en privat leilighet et annet sted. Men ingenting førte fram. 

Hun sa til alle hun kjente at dersom de skulle hive noe, kunne de komme til henne med det. Men ingen kom til henne med noe de ville hive.

Da begynte hun å gå ut om natta for å hente skrot. Hun syklet som regel til gjenvinningsstasjonen ved taxisentralen i Solakrossen. Eller hun romsterte i containere i bydelens mer etablerte strøk.

Det var ingen grenser for hva folk kastet. Designstoler med skinnseter. Elegante spisestuebord som hun gjerne skulle ha tatt, om hun hadde bodd i en normal bolig. En splitter ny blender. En nesten ubrukt rosa dukkevogn. Dior-solbriller i originalt etui.

Én natt, da hun halte og dro i et blytungt sybord i teak med nedfelt symaskin, ropte noen på henne fra taxisentralen over gata. En sjåfør kom mot henne.

Nei, nå kommer han for å kjefte på meg, tenkte hun.

Han spurte om hun bodde i nærheten, og om han skulle hjelpe henne.

Da han åpnet bagasjerommet, så hun at han selv hadde sikret seg to plastkasser med kjøkkenutstyr.

– Bare ta det, hvis du trenger det, sa han.

Taxisjåføren hjalp henne å bære sybordet og de to kassene inn i bunkersen, før han kjørte henne tilbake for å hente sykkelen.

«Ganske kaotisk med graps hos henne nå», skrev miljøvaktmesteren i journalen, mars 2019.

20. Har du vansker med å kaste ting fordi de kan være gode å ha til senere?
Nei JA LOL

Fra skjema fylt ut av Jenny på Sengepost B3 (LOL påført med håndskrift)

På dette tidspunktet hadde det altså skåret seg fullstendig mellom Jenny Rolandsen og hennes kontaktpersoner i både ROP-team og Nav. Forsøkene på å «komme i posisjon» hadde mislyktes. I retten forsøkte både ROP-teams vitner, en politibetjent og Jenny selv å forklare årsaken.

Jenny i retten med sin advokat Anne Kroken, oktober 2019. Foto: Thomas Ergo

Versjonene var som natt og dag, men essensen følgende:

Utover høsten 2018 hadde Jenny begynt å etterspørre et lass med eiendeler som kommunen hadde plassert på et lager etter hennes flyttinger. De neste månedene fikk hun ulike tilbakemeldinger fra sin nye saksbehandler på Nav, alt fra at flyttelasset ville bli kastet, til at noe ville bli kastet, til at det ikke ville bli kastet i det hele tatt.

Jenny, som jo ønsket å fylle opp boligen sin med skrot, og som fikk en stadig vondere rygg av sine nattlige utflukter, var til slutt så forbannet at hun begynte å true saksbehandleren. For eksempel ba hun i en tekstmelding til sin kontakt i ROP-team om privatadressen til saksbehandleren i Nav, slik at hun kunne brenne boligen hennes ned.

Kort tid etter ble Jenny politianmeldt og avhørt.

Ifølge Jenny fortalte en politimann at det var ROP-team som hadde anmeldt henne. Det var fra da av hun ba alle i teamet holde seg til helvete unna.

I retten sa kommunens vitner at dette var en misforståelse: ROP-team hadde ikke gjort annet enn å gjøre Nav oppmerksom på trusselen. Nav hadde deretter gått til politiet.

I retten forklarte Jenny at hun kunne si mye dumt når hun var fortvilet.

– Men jeg er ingen voldelig person.

Noe rullebladet hennes bekreftet.

«Fortsatt der at hun vil ha det mest mulig rotete, da hun tenker at det vil gjøre at hun kastes ut og får en ny bolig», noterte miljøvaktmesteren i april 2019.

Neste måned ringte hun sin far. Hun ba ham varsle brannvesenets forebyggende avdeling. De måtte komme på tilsyn hos henne.

Faren kjente branninspektøren som hadde fått henne kastet ut i 2016.

Nå var det tid for gjenytelse, tenkte Jenny.

Nå skulle brannvesenet få kaste henne ut igjen.

3: UVENTET VENDING

Eg e ikkje bare glad i katter, men i alle dyr. Di e så møye lettåre å forholda seg te enn mennesker, ittesom di aldri lyge, men bare vise d di føle. Sjøl om di e selvstendige, så e di fremdeles vant me at eg e der og tar meg av di. Gjer di mad og kos.

Sms fra Jenny, Sengepost B3

Da branninspektøren snakket med henne på telefon, hadde hun vært i godt humør. Men da han og en kollega banket på noe senere samme dag, var Jenny Rolandsen hysterisk. Hun sprang fram og tilbake i den lille leiligheten, mens hun mistet sigaretten, tok den opp igjen, mistet den, plukket den opp igjen. Det var så mye graps og søppel der at branninspektørene nærmest måtte gå på rekke for å komme inn.

– Når du har levd et langt liv, ser du når et menneske ikke har det bra, sa branninspektøren i sin vitneforklaring på telefon. Den rustne stemmen hørtes over en høyttaler i rettssal 13.

Det gikk ikke som Jenny hadde planlagt.

I stedet for å stenge leiligheten, kjørte branninspektørene til kommunens ROP-team i nabolaget. Inspektøren krevde å få snakke med ledelsen.

– For vi har en ny Siw-sak her, sa de.

Reportasjen om Siw hadde reist bred debatt om hvordan hjelpeapparatet ivaretar de aller sykeste rusmisbrukerne i landet. Kritikere mente Stavanger kommune burde ha tvangsinnlagt Siw for avrusing noen måneder før hun døde. På det tidspunktet hadde hun blitt skrevet ut fra akuttpsykiatrisk ved Stavanger universitetssjukehus, trass i at flere i hjelpeapparatet fryktet at hun enten ville bli drept av folk i rusmiljøet, eller dø av en overdose.

Robust bolig, Sola. Foto: Thomas Ergo

Studier viste at seks av ti rusmisbrukere som var blitt tvangsinnlagt for avrusing, hadde en forbedret livskvalitet seks måneder etter utskrivelse. Forskere kritiserte kommunene for i altfor liten grad å benytte seg av denne muligheten for tvang. Det virket til og med som om flere kommuner ikke kjente til lovhjemmelen: Helse- og omsorgstjenestelovens §10-2.

En paragraf som ga kommunen mulighet til å gripe inn i livet til rusmisbrukere på kanten av stupet.

Siw var ikke mer.

Hva ville hjelpeapparatet gjøre med tilfellet Jenny Rolandsen?

Ruskonsulenten fra ROP-team hadde aldri hørt om Jenny da han ble med brannvesenet til den robuste boligen hennes utenfor Solakrossen. Også fastlegen var med. De gjorde store øyne da døra ble åpnet. Hvor mye skrot og søppel er det egentlig mulig å få plass til på 35 kvadratmeter?

Så snart Jenny oppfattet at noen fra ROP-team sto på dørstokken, ba hun dem om å komme seg vekk.

Så kastet hun seg på sykkelen.

De hadde uansett sett og hørt nok.

Eller som fastlegen skrev da han kom tilbake på legekontoret:

«Stor fare for somatisk lidelse og død om hun fortsetter å ruse seg som nå. Fremstår ikke å kunne ivareta seg selv. Kommunen vurderer 10-2-tiltak. Fremstår egentlig som eneste mulighet for å kunne tilby denne pasienten den hjelpen hun faktisk trenger.»

Kort tid senere var det bestemt.

Jennys leilighet skulle ikke stenges.

Kommunen skulle i stedet forsøke å avruse henne med tvang.

Med tvang skulle de gi henne sjansen til et nytt og bedre liv.

4: HVA VILLE SKJE MED FLOKKEN HENNES OM HUN BLE BORTE I TRE MÅNEDER?

Besøk hos Jenny, juni 2019. Foto: Thomas Ergo

Omkring kjøkkenbenken var det skitne kasseroller, tallerkener, bestikk og skåler. Tomme ølbokser, vaniljeisbokser, sjokoladepuddingkartonger. En stekespade som satt dønn fast i ei gryte med en størknet, gråbrun væske.

Jeg rørte ved noe og vekket til live en sverm av fluer.

På Jennys bord, ved siden av små plastglass til å blande ut amfetamin i, et overfylt askebeger og noen brukte og rene sprøyter, lå en handleliste:

Kattesand

Sjokoladepudding/gelé

Zalo

Deo

Hårfarge

Toalettpapir

Saft/brus/juice

På en lapp klistret på kjøleskapet over komfyren sto følgende:

Det finnes ikke en ting jeg er redd for

På baderomsspeilet, det som ifølge Jenny Rolandsen var av børstet stål, sto en annen melding skrevet med leppestift:

Det finnes ikke en ting jeg ikke fikser

Speilet på Jennys bad. Foto: Thomas Ergo

Men speilet løy.

Hun fikset ikke å skru ned varmen i leiligheten. For termostaten befant seg i en bod hun ikke hadde tilgang til. Derfor satt hun og svettet i en svart topp.

Hun fikset ikke tanken på at politiet snart ville komme og hente henne. Miljøvaktmesteren hadde vært på besøk og fortalt at de ønsket å få henne tvangsinnlagt etter noe de kalte paragraf 10-2. Men fylkesnemnda måtte godkjenne ønsket. Så nå ventet de på fylkesnemnda.

Hun fikset ikke tanken på at kattene ville bli forlatt, hvis hun ble tvangsinnlagt.

Hva ville skje med flokken hennes, om hun plutselig ble borte i tre måneder?

Og hva skulle hun leve av de neste dagene og ukene? Hun hadde knapt penger.

Nei, Jenny fikset nesten ingen ting.

– Det er ei venninne av meg som har skrevet det, sa hun.

Én av kattene kom inn. Hvit, korthåret, halve ansiktet grått.

Jasmin.

– Pssst, pssst, sa Jenny og fulgte etter Jasmin inn på soverommet, hvor katten gjemte seg bak en rosa dukkevogn, mens den kikket skeptisk på den fremmede gjesten.

Hun satte seg tilbake i stolen sin, under et frostet vindu det ikke gikk an å se inn eller ut av, men som hun hadde pyntet med bokstavfigurer som formet ordet LOVE.

Dagen etter hadde hun bursdag, sa hun.

Og hun visste hva hun ønsket seg.

– Jeg ønsker å bli hørt. Jeg ønsker meg vekk fra denne glattcella. Jeg ønsker meg et telt.

– Alt jeg ønsker er å komme meg vekk fra dette hundehuset.

Etter avtale med Jenny Rolandsen sendte jeg kommuneledelsen 21 spørsmål om hennes situasjon, i tillegg til å be om innsyn i hennes journaler.

Dagen etter skrev hun i en sms at hun hadde dristet seg ut på dagtid. Uten å kunne låse. Da hun kom tilbake, hadde hun blitt rundstjålet nok en gang. Flere av hennes kjæreste eiendeler var angivelig stjålet.

Hun ba kommunen komme med ny nøkkel. Montere sikkerhetslenke. Fikse en slå for døra så hun kunne føle seg trygg.

Var ikke dette ordnet innen klokka 16.00, ville hun knuse leiligheten.

Da jeg ringte henne, sto hun ifølge seg selv med en hammer i hånda og slo hull i veggen og baderomsdøra. Hun sa det var første gang hun hadde gjort noe slikt.

– Vet du at veggene faktisk er laget av tre, spurte hun, og det var vanskelig å høre om hun lo eller gråt.

5: SATTAN, DER KOM POLITIET

Miljøvaktmesteren var rak i ryggen der han sto i vitneboksen. Korte, konsise svar. Dersom noen i rettssal 13 stilte han samme spørsmål to ganger, gjorde han høflig oppmerksom på det.

– I sommer tok hun rev i seilene og dro til Tananger, sa han.

Han snakket om ukene august-september, da hun var på rømmen.

Fylkesnemnda hadde vedtatt kommunens forslag om å tvangsinnlegge henne på institusjon i inntil tre måneder. Politiet kunne hente henne når som helst.

Hun rømte leiligheten og lot hjelperne tro hun var i Tananger, men på grunn av kattene holdt hun seg for det meste i nærheten av bunkersen.

Vi møtte henne på Sola kebab, i utkanten av Solakrossen. Der følte hun seg trygg.

På rømmen, Sola Kebab. Foto: Tommy Ellingsen

Men hun hadde et annet problem.

Sparta var forsvunnet. Hun trodde han hadde vendt tilbake til Tananger, og ville ta bussen dit i natt for å lete etter ham. Men da trengte hun et bur. Og buret lå i bunkersen. Men det var jo en risiko ved å oppsøke leiligheten nå som politiet antakelig hadde fått ordre om å pågripe henne.

Vi parkerte utenfor brakka hennes.

Idet Jenny gikk ut av bilen, kom en politibil kjørende.

– Maja, sa Jenny.

Hun kastet seg inn i bilen vår igjen og fulgte politibilen med øynene. Den nærmet seg.

– Sattan!

Jenny på rømmen, september 2019. Foto: Tommy Ellingsen

I ukene på rømmen hadde hun sovet på nytt sted nesten hver natt.

I en forlatt hytte på Sola camping.

På gulvet hos en kompis.

Under diverse halvtak: Til en barnehage. Til bedrifter i nabolaget. Til matvarebutikken Helgø Meny.

Fylkesnemnda hadde vært enig med kommunen på alle punkter. Det var rett å tvangsinnlegge Jenny Rolandsen. Alle kravene etter helse- og omsorgstjenestelovens § 10-2 var innfridd:

  • Det må foreligge et omfattende og vedvarende rusmisbruk.
  • Rusmisbruket må sette den fysiske eller psykiske helse i fare.
  • Frivillige hjelpetiltak kan ikke være tilstrekkelige.
  • Formålet med tvangsplasseringen må være undersøkelse og tilrettelegging av behandling.
  • Tvangsplassering må være nødvendig og forholdsmessig.

Nemnda, som besto av en jurist, en psykologspesialist og et alminnelig medlem, mente at Jenny var fanget av rusmisbruket sitt. Hun brydde seg ikke om sprøytene var urene. (Noe Jenny i ettertid sa var feil. Hun brukte aldri andres sprøyter, men gjenbrukte sine egne hvis hun måtte. Da rengjorde hun dem først med klor. Det var derfor hun i motsetning til en del andre kvinner i miljøet ikke hadde hepatitt C).

Hun ville ikke slutte å ruse seg. Hun hadde sagt at hun ikke regnet med å overleve 2019.

Hun manglet boevne. Men for nemnda var det viktigere at rusmisbruket hindret henne i å bli psykiatrisk utredet. Jenny hadde etterspurt en slik utredning i mange år.

Alt dette bidro til at livet hennes var i fare.

«Selv om tvangsplassering er et svært alvorlig inngrep», skrev nemnda, «anses dette mindre belastende enn å la henne fortsette livsførselen slik den er nå.»

Og nå var hun på rømmen, og en politibil nærmet seg.

Tok majaen til venstre nå, ville de ta henne.

Men politibilen fortsatte sakte rett fram, inn i villabebyggelsen.

Jenny sank sammen i passasjersetet.

– Den var litt for close, sa hun.

Majaen forsvant og Jenny gikk inn og hentet det hun skulle hente. Foto: Tommy Ellingsen

To dager senere. Tekstmelding fra Jenny klokka 04.54:

Nå har de seff klart å ta meg.

6: GJENNOM GITTERET KUNNE HUN SE NED PÅ HAGEN

Hun slang seg i sofaen. Dongeri og lysegrønne sykehustøfler. Besøksrom B3-236 var et tidligere røykerom, og støyen fra vifta, som det visstnok ikke gikk an å slå av, konkurrerte med stemmen hennes. En grønn plante strakte seg mot et låsbart vindu ut mot en liten hage avgrenset av sykehusvegger. En ansatt med alarm i linningen kom inn og serverte henne frokost. Hun bemerket tørt at det var første gang hun fikk spise med bestikk, tallerkener og kopper som ikke var av plast.

Foto: Tommy Ellingsen

I tre uker hadde hun vært innlagt på Sengepost B3, avdeling for akutt og intensiv psykiatri. Tredje etasje i psykiatribygget ved universitetssykehuset i Stavanger. Hvert år blir rundt 150 nordmenn tvangsinnlagt for avrusning. De fleste i Sør-Rogaland, 15–20 i året, havner her.

Hun fikk ikke vise oss rommet sitt, av hensyn til de øvrige pasientene på skjermet avdeling, hvor hun foreløpig var plassert. Hun foretrakk skjermet, for der var det ingen restriksjoner på røyking.

– Jeg våkner fire ganger hver natt for å røyke.

Faren hennes hadde fått besøke henne på rommet. Han sendte oss bilder av det.

Rom B3-256 hadde linoleumsgulv og lyse, nakne vegger. I en tilsynelatende uknuselig ramme på den ene veggen var det tre fotografier. Snøkledd skog. Brusende hav. Tropiske fisker. Deler av vinduet var frostet eller laminert, trolig for å hindre innsyn. Det var i tillegg et smalt sidevindu uten laminering, men med gitter. Gjennom gitteret kunne hun se ned på hagen, og en flik av Gandsfjorden.

– Så jeg har bedre utsikt her enn hjemme, for å si det sånn.

Stolen var polstret og så tung at hun mistenkte at den var av metall. Kranene på badet hadde touchknapper som var så fintfølende at varmtvannet gikk på når hun pusset tennene. Hun humret av det.

Jennys rom på sengepost B3 Foto: Privat

Hun sa hun knapt hadde hatt abstinenser, bortsett fra når de stakk i henne med sprøytenåler for å ta blodprøver.

Hennes største fysiske problem var tannverken. I rundt tre år hadde hun tatt Subutex, skaffet illegalt, som bedøvelse mot tannverk, fortalte hun. Flere av tennene hennes var halvveis knust og overgrodd med hud. Det var bare skarpe stubber igjen, som ikke kunne trekkes. De måtte opereres ut. Men senest i vinter, da hun endelig skulle opereres på sykehuset, ble timen avlyst. Hun oppfattet at grunnen enten var at de manglet noen papirer, eller at ingen etater sa seg villige til å betale. Hun hadde i hvert fall ikke penger til det. I mellomtida slet hun med en voldsom tannverk.

Subutex-tablettene hun hadde klart å ta med seg inn på sengeposten, ble beslaglagt under en ransaking – eller razzia, som hun kalte det. 

Nå gruet hun seg til neste tannverk.

Hun fikk sovemedisiner og angstdempende medikamenter.

Hun hadde sagt ja til å bli med på trappetrening

Av og til slo hun av en prat med personalet.

– Så jeg er mindre ensom her enn hjemme.

Hun hadde gått med kniv og slåsshanske da hun var på rømmen. Hun hadde aldri brukt noe av dette, sa hun. Kniven kun til oppdeling av hasj. Men det hadde fått henne til å føle seg tryggere da hun var på rømmen. Kniven og slåsshansken hadde blitt beslaglagt etter at hun kom til sengeposten.

Nå sto det i journalen:

«Pasienten vurderes som med høy rømningsfare, intervjuet må da gjennomføres på besøksrommet på avdelingen.»

– Ingen liker å bli tvangsinnlagt, sa hun.

– Men jeg er ganske tilpasningsdyktig. Jeg har forståelse for at jo fortere jeg følger reglene, jo lettere er det for meg selv. Det er ikke så stor baluba med meg.

I løpet av de siste 7 dager, hvor mye har du vært plaget av:
29. Føler deg ensom... Ikke i det hele tatt - Litt - Måtelig - GANSKE MYE - Veldig mye
54. Føler håpløshet med tanke på fremtiden... Måtelig - GANSKE MYE - Veldig mye
79. Føler deg verdiløs... Måtelig - GANSKE MYE - Veldig mye

Fra skjema fylt ut av Jenny på Sengepost B3

Fylkesnemnda hadde hatt noen håpefulle kommentarer om Jenny Rolandsens framtid. Nemnda håpet at hun i rusfri tilstand endelig kunne bli utredet for sine psykiske problemer. Den håpet at det igjen ville føre til at hun fikk behandling.

– Hva slags behandling og oppfølging får du nå?

Frokosten var spist opp. Jenny så en anelse friskere ut enn da hun var på rømmen.

– Det lurer jeg også på.

Hva ville hun egentlig?

Med livet?

Besøksrom B3 - 236. Foto: Tommy Ellingsen

– Jeg vil i hvert fall komme meg vekk fra boligen jeg bor i. Jeg har aldri i hele mitt liv bodd på en så miljøbelastet plass. Jeg mistrives enormt. Alt er bare mye verre enn det var både sosialt og psykisk.

– Noe annet du vil?

– Jeg skulle gjerne hatt en utredning slik at jeg hadde visst hva som kunne være av alternativer for behandling. Slik at hver dag ble lettere å takle. Det hadde vært ideelt. Men da må de jo begynne med en utredning, etter hvert. Ikke bare si at de skal gjøre det.

– Noe annet?

– At kattene mine er trygge.

Det var en natt etter dette besøket, nærmere bestemt klokka 04.54 en morgen, hun sendte meg en lang tekstmelding hvor hun fortalte historien til hver og en av de fire kattene sine:

7: JENNYS CATCH 22

– Hadde ikke toppkarakterer, som broren min.

Rettssal 13, Stavanger tinghus, slutten av oktober 2019. Jenny Rolandsen hadde kommet til sin egen historie. Hvordan i all verden skulle hun forklare den – for tre kappekledde dommere, hevet noen titalls centimeter over henne? Bak hver sin pc. Med armene i kors. Og strekmunn.

Røykepause, Stavanger tingrett. Foto: Thomas Ergo

– Men det gikk helt greit på skolen.

Hun var average. God i fagene hun likte. Dårlig i de hun ikke likte.

Jenny så ned på notatene.

– Jeg er den eneste i familien som havnet på skråplanet, sa hun.

– Jeg begynte å røyke hasj da jeg var 14 år.

– Så ble jeg voldtatt i Romania da jeg var 17 år.

Slik detonerte hun bombene i historien sin. Kort og usentimentalt. Uten å røre Kleenex-serviettene foran seg.

De hadde vært fem venner på tur i Romania. Hun hadde tatt valium for første gang. En stor dose. I praksis dopet hun seg selv ned. Så ble hun voldtatt.

Hun anmeldte voldtekten og måtte være igjen ei uke etter at de andre hadde reist hjem. Hun havnet i et forhørsrom med 11 personer, fortalte hun. Ingen av dem kunne engelsk. Interpol ble informert, men hun hørte aldri fra dem.

– Jeg kom hjem om sensommeren, og gikk rett på antidepressiva.

Hun begynte på VK1, men klarte ikke å følge med i timene. Hun fikk ikke tilstrekkelig hjelp til å bearbeide voldtekten, og etter noen måneder begynte hun å selvmedisinere seg med amfetamin.

Ting gikk over styr.

I januar 2001, fortsatt 17, ble hun plassert på en barnevernsinstitusjon på Østlandet.

Deretter ble hun plassert i et privat familiehjem i ni måneder.

Da hun kom hjem igjen til foreldrene i Tananger, begynte hun på Godalen videregående skole i Stavanger. Fullførte tegning, form og farge.

Hun hadde sluttet med speed, men begynte å røyke hasj igjen, sa hun. 

Da hun var 20, skilte foreldrene seg. Hun studerte. Tok en bachelor på offentlige skulpturer i Tananger. Var stuepike på Rica Forum.

Fikk seg kjæreste. De ble samboere.

– Vi hadde begynt å snakke om barn, sa hun.

Så ble det uventet slutt.

Fra Jennys notatbok

Etter et år som vikar i en regnskapsavdeling i en offentlig etat fikk hun fast jobb. Førstekonsulent. Kjøpte seg egen leilighet, noe hun var litt stolt av.

– Jeg røykte hasj innimellom. Ikke noe mer enn det.

Så skjedde det hun aldri har forstått.

Nyttårsaften 2010. Plutselig ble hun akutt syk.

Det går en rød linje i livet hennes der.

Før og etter nyttårsaften 2010.

Det framsto som omgangssyke. Hun ble liggende i senga, og gikk fra 83 til 43 kilo på noen måneder, sa hun i retten. Legene tok ultralyd og røntgen. Men de fant ikke ut av det.

Hun lå bare i senga og stirret i taket.

– Jeg ønsket psykiatrisk utredning, og ble satt i en kø. Var sykmeldt i ett år. Lå bare hjemme.

I oktober 2011 forsøkte hun å ta livet sitt.

Så prøvde hun amfetamin igjen.

Speed gjorde henne i stand til å komme seg i butikken, handle mat og spise. Hun gikk opp 10-12 kilo. Men hun følte seg for svak til å gå ut og drikke kaffe. De gamle vennene forsvant. Hun fikk seg ny kjæreste. De flyttet sammen. Og det hjalp. Inntil han røk i fengsel i 2012.

– Alt raste, sa hun. 

Flere måneders boliglån ble betalt med kredittkort. Leiligheten ble tvangssolgt. Gikk med flere hundre tusen i tap. Renter og inkassokrav. På et tidspunkt hadde hun over 800.000 kroner i gjeld, husket hun. Og knapt noen inntekt.

– Hva jeg skylder, har jeg ikke sjekket på lenge.

Hun sov på sofaen hos en venn. Flyttet til Sola camping for ett års tid. Ruset seg så mye hun kunne med andre på campingen.

Fra skjema fylt ut av Jenny på Sengepost B3

Sensommeren 2014 flyttet hun til en kommunal leilighet i Tananger. Hun trivdes egentlig. Men så begynte folk å dø. Noen gode venner, ei tante og en bestefar som hadde betydd mye for henne.

Da var det å ligge i senga og stirre i taket igjen.

På denne tida – 2014 til 2016 – hadde hun en god relasjon til en miljøarbeider i kommunens ROP-team. Hun likte virkelig den miljøarbeideren. Slapp henne nesten alltid inn. Tidvis flere ganger i uka. Men vinteren 2016 sluttet hun.

Jenny i den neste leiligheten sin i Tananger, høsten 2017. Foto: Jan Inge Haga

– Hun hadde behov for å snakke, hadde traumer, virket deprimert og nedfor, sa miljøarbeideren i sin forklaring til retten over telefon. 

– Jeg prøvde å få henne motivert for behandling for rus. Men hun var ikke motivert for det.

83 Føler at folk vil komme til å utnytte deg: Om de får sjansen - Ikke i det hele tatt - Litt - Måtelig - GANSKE MYE - Veldig mye
(…)
88 Føler deg aldri nær noe annet menneske: Ikke i det hele tatt - Litt - Måtelig - GANSKE MYE - Veldig mye

Fra skjema fylt ut av Jenny på Sengepost B3

Flere av vitnene i rettssal 13 bekreftet at Jenny Rolandsen i mange år hadde bedt om å bli psykiatrisk utredet. Men alle pekte på samme problem: Å utrede henne lot seg ikke gjøre så lenge hun ikke ville slutte å ruse seg.

Kommunens ruskonsulent listet opp i alt sju henvisninger til eller tilbud om innleggelse på institusjoner som Rogaland A-senter, Sola DPS eller Stavanger DPS i perioden 2014 til 2016. Men institusjonene krevde at hun var rusfri før de kunne utrede henne.

Fastlegen sa i retten at han hadde forståelse for avslagene. For enhver form for rusbruk ville kamuflere Jenny Rolandsens psykiatriske symptomer. Dermed ville det bli vanskelig å stille en diagnose.

For Jenny var det ikke aktuelt å slutte å ruse seg. Rusen var hennes medisin, hennes eneste trøst, krykkene som gjorde det mulig å komme ut døra.

Dette var Jenny Rolandsens Catch 22.

Og ingen hadde funnet noen løsning.

Inntil de hentet henne med makt en høstnatt i 2019.

8: HVORFOR «CONTAINER» ER BRA

Men hva var egentlig poenget med å flytte henne inn i denne containeren?

Det var advokat Anne Kroken, også hun i svart kappe, som stilte spørsmålet.

Var det fordi materialene var slitesterke? 

Var det fordi boligen var enkel å spyle og vaske?

Døra til Jennys robuste bolig. Foto: Tommy Ellingsen

I vitneboksen sto ruskonsulenten i kommunens ROP-team. Han som så Jenny Rolandsen for første gang da han ble med på brannvesenets tilsyn våren 2019 – et tilsyn som i praksis sendte Jenny til Sengepost B3.

Hadde han i arbeidet sitt med Jenny Rolandsen gjort seg noen refleksjoner om hvorvidt denne boligen var egnet for henne, spurte Kroken.

Ruskonsulenten pustet tungt.

– Jeg må innrømme at det har jeg ikke gjort, sa han.

Men da han så boligen for første gang, kunne han forstå det kommunale boligkontorets valg av bolig.

– Hvem sitt perspektiv tar du når du sier at boligen er rett for henne, fortsatte Kroken.

– Tar du hennes perspektiv, boligens perspektiv eller kommunens perspektiv?

– Jeg tar ikke nødvendigvis noens perspektiv, men et helhetlig perspektiv. 

– Er det en interessant opplysning for dere i det hele tatt at Jenny ikke ønsker å bo i denne boligen?

– Ja, svarte ruskonsulenten, og gjorde nok en gang oppmerksom på at det var kommunens boligkontor, og ikke ROP-team, som hadde bestemt at hun skulle bo der.

– Har du snakket med Jenny om boligen?

– Nei, det har jeg kanskje ikke gjort. Vi har aldri kommet så langt.

– Ville du tenkt at det var greit at hun ble sendt tilbake til denne robustboligen?

– Det har jeg absolutt ingen formening om. Hun vil jo ikke. Men finnes det noe alternativ?

Jenny en snartur i boligen kort tid før hun ble tatt av politiet sensommeren 2019. Foto: Tommy Ellingsen

Boligkontorets miljøvaktmester kunne heller ikke svare på hvorfor Jenny var blitt tildelt akkurat denne boligen. Men han antok at hans kolleger hadde prøvd andre løsninger og funnet at Jenny Rolandsen måtte havne lenger ned i den såkalte boligtrappa. Hennes historikk med boligvanskjøtsel og fare for brann hadde nok bidratt til at hun hadde havnet på nederste trinn.

– Hun reagerer på at hun ble flyttet til et rusmiljø, sa advokat Kroken. 

– Ja, jeg skjønner godt at hun ikke vil identifisere seg med omgivelsene sine, svarte miljøvaktmesteren.

Han skulle ønske, sa han, at kommunen hadde et annet botilbud til henne. Men det fantes visst ikke.

– Jeg kan ikke trylle. Det handler om penger òg.

Han fortalte at det etter hvert skulle bygges et nytt bo- og behandlingssenter der Jennys brakke nå sto.

Om ikke lenge ville modulen hennes bli flyttet. Hun ville få tilbud om å bo i en kommunal husrekke på den andre siden av veien. Det ville være en midlertidig bolig, for hele husrekka skulle rives om et par år.

Advokat Kroken lyktes ikke med å få klare svar på om kommunen ville innfri Jenny Rolandsens sterke ønske om å få bo i en «normal bolig».

Men fra vitneboksen sa fastlegen at det var et vesentlig problem for folk med rusproblemer å bli plassert i rusmiljøer.

– Det finnes helt forferdelige eksempler. Dette er ikke det verste. Vi skulle alle ønske at det var bedre.

Kjøkkenet, sensommeren 2019. Foto: Tommy Ellingsen

Han husket en samtale med Jenny noen måneder tidligere. Hun hadde sagt at det ikke var håp for henne.

– Jeg er dypt uenig, sa fastlegen.

– Jeg mener det er håp.

9: «VET IKKE OM JEG VIL KLARE Å LA VÆRE Å RUSE MEG»

Jenny var behersket, med unntak av i en av pausene, da hun brøt sammen i heisen. Da hadde det gått opp for henne, gjennom vitneforklaringene, at hun neppe ville bli plassert i noen normal bolig.

Hun ville forbli på nederste trinn.

– Hva er planen?

Advokat Anne Kroken fortsatte å stille spørsmål ved kommunens opplegg.

Dersom Jenny skulle holdes på avrusing i tre måneder, og slippes ut sånn cirka på julaften:

Advokat Anne Kroken og Jenny, oktober 2019. Foto: Thomas Ergo

Hva skjer da? 

Jenny visste ikke.

Advokat Kroken visste ikke.

– Jeg håper vi kanskje kommer i posisjon, sa kommunens ruskonsulent.

– At hun ser annerledes på det etter å ha vært borte fra rus en stund. Optimalt ønsker jeg behandling på Rogaland A-senter. I etterkant å jobbe med rus og tanker rundt det. Hvis hun ønsker hjelp fra ROP-team, så gjør vi alt vi kan.

– Og vel så det, la han til.

Jenny Rolandsen fortalte dommerne at hun skjønte lite av oppholdet på Sengepost B3 så langt. Fem uker var gått. Mens andre pasienter fikk gå i butikken og på yoga, satt hun for det meste på rommet og bekymret seg for kattene, sa hun.

– Det eneste jeg vet om utredningen, er at den ikke er begynt ennå.

– Hva er meningen med dette, spurte advokat Kroken.

Fra Jennys notatbok

Jennys behandler tok plass i vitneboksen. Hun var ikke oppdatert på sin pasients siste utvikling, fordi hun hadde vært bortreist. Derfor kjente hun ikke til om det stemte at Jenny Rolandsen ikke hadde fått delta på de aktivitetene hun ønsket. Men generelt ble aktiviteter tilpasset pasientenes form, sa hun. Og Jenny hadde raskt begynt med trappetrening.

– Men hva er hensikten med innleggelsen?

– Å behandle abstinenser, kartlegge hennes fysiske og psykiske problemer og motivere til videre behandling. Det er bestillingen, svarte overlegen.

Behandleren sa at Jenny hadde blitt noe mer samarbeidsvillig i løpet av de første fem ukene. De så ofte at pasienter i hennes situasjon ble mer innstilt til å la seg behandle etter et par rusfrie måneder.

Hva var det største hinderet for Jenny Rolandsen, spurte en dommer. 

– Kattene, svarte overlegen.

Men behandleren visste om en rusinstitusjon som ikke bare tillot husdyr, men også brukte dem i behandlingen. Det kunne være en mulighet.

Men hva om Jenny Rolandsen ble skrevet ut av sykehuset og sendt tilbake til den robuste boligen og et tilsvarende opplegg som før?

– Nei, det kommer ikke til å fungere, sa overlegen.

– Hun bør ha tettere oppfølging av kommunen. Hun må ha daglig hjelp og oppfølging. Hvis hun ikke trives, bør hun ha ny leilighet. Det fungerte ikke i den leiligheten. Trivsel er veldig viktig.

Foto: Tommy Ellingsen

En av dommerne påpekte at Jenny hadde sagt at hun hadde mistet håpet da hun innså at hun neppe noen gang ville få seg barn og familie.

– Men hun har familie, sa behandleren.

– Hun har en far og en mor som er glade i henne, som er bekymret for henne og vil hjelpe og støtte henne.

– Men når begynte egentlig utredningen av Jenny, ville advokat Kroken vite.

Behandleren sa at de hadde funnet stoff på henne etter noen uker. Det hadde forsinket utredningen. Men i løpet av desember ville den antakelig være klar.

Med mindre retten slapp henne fri før det.

Det var en uke til dom ville bli felt. Hva om dommerne slapp henne fri?

Ville Jenny la seg utrede frivillig? Ville hun være i stand til i en periode å være på sykehuset på dagtid, og i boligen om ettermiddagen og natta?

Og ville hun klare å avstå fra å ruse seg mens hun ble utredet?

Dommerne satte øynene i Jenny Rolandsen.

Hun svarte at hun tvilte.

– Da vil jeg heller være på sykehuset en kortere periode. Jeg vet ikke om jeg vil klare å la være å ruse meg ellers.

– Du kan være på sykehuset litt til for å la deg utrede, spurte en dommer.

– Hvis det er snakk om noen uker, ja. Hvis det er snakk om tre måneder, er det ikke aktuelt.

– Hva med sju uker?

– Det er for lenge. Jeg vil gjerne bli utredet, men jeg vil også hjem og finne flokken min.

Behandleren fikk det samme spørsmålet.

Hva om Jenny ble sluppet fri?

Overlegen kviet seg for å svare, og dommeren måtte presse litt på. 

– Ut fra erfaring tror jeg det er kjempevanskelig med frivillighet, sa overlegen.

– Det vi ser, er at disse pasientene må ha tid.

– OK, sa den sakkyndige dommeren.

Det ble stille i rettssal 13.

Det eneste som hørtes, var dommerne som tastet på sine pc-er.

10: «ER DET IKKE DET ALLE DRØMMER OM?»

– Det gikk faktisk ganske fort, sa hun.

Hun hadde fått fire skjemaer av den nye overlegen, og fylt dem ut forbløffende raskt.

Besøksrommet. Foto: Tommy Ellingsen

Ja, ny overlege. For hun hadde mistet tilliten til den forrige behandleren, sa hun, på grunn av noe som hadde stått i referatet etter det forrige tverretatlige samarbeidsmøtet om hennes situasjon. Det hadde stått at Jenny Rolandsen hittil hadde avslått tilbudet om å bli psykiatrisk utredet. Helt feil, sa Jenny, det var jo en utredning hun hadde ventet på.

Sykehuset hadde en annen oppfatning av grunnen til skifte av behandler. Skiftet hadde, ifølge ledelsen, sammenheng med at Jenny hadde rettet trusler mot flere ansatte.

Men nå syntes utredningen uansett å være i gang. Hun hadde fylt ut en lefse på over 90 spørsmål, en annen på over 100, og enda et par til.

72. Har andre klaget over at du ikke lytter til dem eller bryr deg om deres følelser? NEI Ja
73. Når du ser at noen lykkes, føler du at du fortjener det mer enn dem? NEI Ja
74. Føler du at andre ofte er misunnelige på deg? NEI Ja
75. Syns du at det er svært få mennesker som er verdt din tid og oppmerksomhet? NEI Ja

Fra skjema fylt ut av Jenny på Sengepost B3

Hun hadde farget håret igjen. Fjernet en begynnende sølvstripe med kobberbrunt. Nappet øyenbrynene. Klippet tåneglene. Neste uke skulle hun til sykehustannlegen og operere ut minst sju tenner, trolig langt flere, og håpet å få satt inn nye («Hvis ikke kommer jeg jo ikke til å se ut»).

Hun satt i yoga-stilling i sofaen på besøksrom B3-236, iført en kofte med farge som matchet håret og en T-skjorte hvor det sto:

Foto: Thomas Ergo

Hun så på ingen måte ut som en ung kvinne som dagen før hadde krysset av for:

2. Livet føles ikke særlig meningsfylt, men jeg ønsker likevel ikke at jeg hadde vært død.

Men det kunne ha vært verre. Hun kunne ha krysset av for:

6. Jeg har egentlig innsett at min eneste vei er å dø, og jeg tenker mye på hvordan jeg skal ta livet av meg.

Etter at hun tapte rettssaken, gikk hun i kjelleren. Kunne slenge om seg med trusler. Lå våken om nettene. Spiste nesten ingenting. Etter en ufrivillig periode på åpen post hadde hun blitt flyttet tilbake til skjermet. Og det var OK, nå kunne hun røyke når hun ville igjen.

Etter at hun hadde fylt ut skjemaene, hadde hun blitt tilbudt antidepressiva, men takket nei.

– Det er bedre å være deprimert 29 dager i måneden og glad én dag, enn aldri å føle noe som helst, sa hun.

Hun leste litt av det hun fant i de to bokhyllene på posten. Stephen King. Kistemakeren. Øya. Så filmer. Taken 2. Taken 3.

Hun var egentlig glad i å male abstrakte malerier, lage smykker og pusle med sånne kreative ting, så hun undret seg litt over at de ikke hadde juleverksted eller noe liknende.

Men hun bladde litt i notatboka si. Hun hadde ikke valgt den på grunn av den var rosa og av merket TOPModel, men på grunn av katten på skuldrene til den blonde jenta på forsiden.

Der hadde hun skrevet ned sitater og strofer fra dikt hun hadde plukket opp.

Ord som ga mening. Som trøstet.

Hun hadde seks andre notatbøker, men de lå antakelig på kommunens lager sammen med flyttelasset. Det var en av notatbøkene der som var den beste. Den var blant annet full av utsagn fra Edgar Allan Poe.

Den ene av Jennys sju notatbøker med sitater som ga mening og trøst.

Hun hadde hatt en bok med Poes beste dikt, men fryktet at den forsvant da hun ble skambanket og rundstjålet i 2012. Hun husket uansett noen strofer her og der.

– Du har jo den klassiske «All that we see or seem/Is but a dream within a dream».

– Den har alltid fått meg til å tenke på «Inception». Du har sett «Inception»? Når Leonardo DiCaprio går inn i drømmene til folk?

– Og så har han den:

I became insane, with long intervals of horrible sanity.

– Han syntes tydeligvis det var bedre å være gal i en periode, der. Verden kan være ganske grusom.

Og hun samlet på memes og fjas på nettet som fikk henne til å le, som:

«WHAT DOESN´T KILL YOU, FUCKS YOU UP MENTALLY»

Hun ga meg lefsa med skjemaer. Det ene het SCID – 5 – SPF, som sto for Strukturert klinisk intervju for DSM-5 personlighetsforstyrrelser. Øverst på side fem sto det: 63. «Tenker du mye på det perfekte romantiske forholdet som en dag vil bli ditt?» Hun hadde ringet rundt JA. Så hadde hun notert ved siden av:

«Sjøl om eg ikkje lenger tror at det vil skje...»

Jeg kom på noe miljøvaktmesteren hadde skrevet i journalen henne. Etter at han hadde skiftet en sikring for henne, hadde de satt seg ned, og hun hadde lettet hjertet sitt. Hun hadde snakket om foreldrene, og om savnet etter å stifte familie. Etterpå skrev han:

«Hun hadde et behov for å kjenne en betingelsesløs kjærlighet.»

– Ja, har ikke alle behov for det, sa hun til meg.

– For meg har barn og familie vært drømmen. Karriere, rikdom og makt er ikke noe å trakte etter. Jeg vil bare ha nok til å slippe å bekymre meg hele veien. Ellers å finne noen jeg kan elske, og som kan elske meg.

– Er det ikke det alle drømmer om, fortsatte hun.

– Noen å dele livet med?

Foto: Tommy Ellingsen

Hvorfor tapte hun rettssaken?

Jenny hadde, slik dommerne så det, vært fanget i et rusmisbruk. Det omfattende misbruket hadde i flere år satt en effektiv stopper for å hjelpe og behandle henne. Det hadde ført til at hun hadde bodd under svært kritikkverdige forhold. Hun hadde fått «utallige tilbud om hjelp», men hadde ikke ønsket eller maktet å ta imot. Fortsatte hun å ruse seg, var det fare for livet og helsa hennes.

Selv om tvangsinnleggelse var et svært alvorlig inngrep, ble det ansett som mindre belastende enn å la henne fortsette sitt destruktive liv.

Mente dommere.

Hun hadde snart vært holdt tilbake på sengepost B3 i tre måneder. Noen dager før julaften ville hun slippes ut.

Hva ville skje da?

Hun hadde ikke bestemt seg.

Hun kom ikke til å underlegge seg behandling, om det så var på en institusjon med plass til kjæledyr.

Men hun hadde sagt ja til oppfølging av ROP-team.

Den nye ruskonsulenten fra teamet, han som vitnet i retten, hadde besøkt henne flere ganger på sykehuset, og blitt hennes primærkontakt. Han var OK. Hun ga ham en sjanse.

Men hun tvilte sterkt på at hun ville holde seg unna sin eneste trøst.

Ifølge kommunen måtte hun flytte tilbake til bunkersen.

Deretter, i februar, skulle modulen, som de kalte den, heises vekk, og hun flyttes videre til den kommunale husrekka over gata.

Midlertidig.

Men det var helt uaktuelt for henne, sa hun. Da fikk det heller bli ei brakk hytte. Et telt. Eller en forlatt leilighet hun hadde hørt rykter om.

Det eneste som var sikkert, var at hun nå, noen dager før jul, slapp ut.

Og at hun skulle være hos faren sin på julaften.

Deretter skulle hun ut.

Ut og finne flokken sin.

Jenny Rolandsens navn er fiktivt, av hensyn til henne.

Publisert:

Når alt rakner

  1. Stortingspolitiker med seks tiltak for å hindre nye Siw-tragedier

  2. Kommuneledere avviser overdose­bølge

  3. Hun jakter løsningen på ett av velferds-Norges største problemer

  4. Krever sannheten om rusboligene

  5. Jenny Rolandsen (36) hadde en briljant idé. Så skar alt seg

  6. Umulig å si om Bent Høies milliardsatsing har hjulpet landets rusmisbrukere

  1. Når alt rakner
  2. Stavanger
  3. Sola
  4. Stavanger tinghus
  5. Rus

Mest lest

  1. Nye tilfeller mandag kveld: 47 smittede og minst 920 i karantene ved skoler og barnehager i Stavanger

  2. Familien Thorstvedt ler av «sønn av Siv»-begrep: – Det der er helt sykt

  3. Kvinne (18) til syke­hus etter ulykke i Sola

  4. 3 nye smittetilfeller i Eigersund