Foto: Pål Christensen

Idyll i storhavets gap

Gjestfrie mennesker, lunefullt storhav, historier om brutal død, og utsikt til fjerne horisonter. Idyllen er funklende vakker når sola skinner over Røvær.

  • Finn E. Våga
    Journalist
Publisert: Publisert:

Vestover, vestover. Båten gynger over solglitrende bølgetopper. Tre måker seiler elegant på brisens varme luftlag. Snart forsvinner Haugesund som et vagt minne om byens jag. Blikket navigerer mellom holmer og skjær som skyter opp av havet, som var de ryggene til lekne hvaler. Snart stiger Røvær opp av horisonten. En åpenbaring for sjeler med evig lengsel til kyst og hav.

Seks nautiske mil vest av Haugesund står velkomstkomiteen på kaien: fem mennesker. Vennlige nikk, våkne blikk: Hvem kommer ned landgangen? Kjentfolk? Byaser?

Noen skal med hurtigbåten tilbake til byen, andre har tatt turen for å se hvem som kommer. Øyfolket er ikke mer nysgjerrige enn de som bor på fastlandet, men på Røvær liker de å ha full oversikt over naboer og venner. Tro for all del ikke at de dermed er noen sladrehanker. Gjennom generasjoner har menneskene i det lille samfunnet vært avhengig av hverandre. De har måttet stole på hverandre, de har delt gleder så vel som sorger. Havets mektige og lunefulle bølger har ristet dem sammen her. Samhold og solidaritet er ikke floskler de bruker til å beskrive båndene som sveiser samfunnet sammen. De bygger sitt sterke fellesskap på verdier som tillit, klokskap, raushet og varme. Alle kjenner alle.

Båtforbindelsen til Haugesund har aldri vært så god som nå: Ti anløp om dagen. Foto: Pål Christensen

Hvis du stiger ned på kaien, og har tenkt å være her i flere dager for å søke stillhet og på ensomme vandringer vil utforske øya, bør du snu med en gang og ta båten tilbake til Haugesund. Du kan nemlig ikke unngå å komme i snakk med innbyggerne, for med sitt åpne vesen og direkte væremåte får de i løpet av noen timer den mest innesluttede særing til å dele sine dypeste hemmeligheter. De er på ingen måte pågående eller vitebegjærlige, men har en unik evne til og glede av å slå av en tilsynelatende tilfeldig drøs med fremmede.

Hun skulle aldri tilbake

På kaien sitter Gerda Nedrebø avslappet i en fluktstol. Fra den har hun full kontroll på kundene. Hun kjenner alle godt, vet hvor de bor, hvem de er gift med, hvor mange hummere de fikk i fjor høst – og hva de liker å spise. Da eierne måtte gi opp driften av landhandelen for drøye fire år siden, mente alle at Gerda måtte overta. – Du som er så blid og positiv, du er den beste til jobben, insisterte de. 33-åringen var lærer på øyas skole, men ikke vanskelig å overtale.

– Jeg blir nok aldri rik som Rema-Reitan, men jeg får lønn og betaler regningene mine, humrer hun og lar blikket følge hurtigbåten som nok en gang denne dagen kommer seilende inn det trange sundet og under øyas eneste bro.

Gerda Nedrebø dro som ung fra øya. Hun ville aldri tilbake. Nå driver hun landhandelen og kunne ikke tenkt seg å bo et annet sted. – Havet, vet du, det kan du ikke rømme fra. Foto: Pål Christensen

Hun dro fra Røvær da hun var 16. Hun skulle studere, og var helt sikker på at hun aldri skulle dra tilbake til hjemstedet. Hun fikk kjæreste og flyttet til Finnsnes i Senja kommune. Årene gikk, hjemlengselen vokste. En dag innså hun at hun ikke hadde noe valg:

– Finnsnes ligger ved en fjord. Røvær er omgitt av hav. Og vet du hva jeg savnet mest, bortsett fra menneskene? Å kunne se sola synke ned i horisonten.

Hun fikk overtalt samboer Daniel Jensen til å flytte. Han pendler offshore og jobber som kranfører fire uker på og fire hjemme. Han trives også, til sin og hennes milde overraskelse.

En for alle, alle for en

Men hva er så spesielt med Røvær at øya tar bolig for alltid i hjertet og som blir til en voksende lengsel når man drar bort, en dragning man til slutt ikke har krefter til å stå imot? Gerda Nedrebø trenger ikke å tenke seg lenge om før hun svarer:

– Alle har en rolle og en verdi i dette samfunnet. Alle heier på deg og vil at det skal gå deg godt i livet. Men du må være menneskeglad for å bo her. Du må bry deg om andre.

Hvis de gamle ikke kommer til fast tid om formiddagen for å drikke kaffe i det ene butikkhjørnet, ringer hun for å høre om alt er bra med dem. Hvis noen av kundene ikke har vært innom på noen dager, tar hun også frem mobilen.

– Øyfolket er åpne og snille. De tok så vennlig imot meg, en fremmed bygutt. Foto: Pål Christensen

Jan Egil Torgersen gikk ned landgangen for første gang for 61 år siden. Den nye læreren, kona og datteren kom for å bli i ett år. De ble i seks år, dro til fastlandet, men lengtet tilbake. I 40 år var han lærer på øya. Tidligere denne formiddagen har han truffet datteren som var med ut i 1959. Da hadde hun følge med to av sine oldebarn. Slekt følger slekters gang.

Hver dag går han en halvtimes tur. Han kikker som oftest innom barnehagen eller skolen. Da kan han fortelle noen av de små at han har undervist både faren og bestemoren deres.

– Ikke alle kan trives på et så lite og isolert sted. Men jeg er så skrekkelig glad i mennesker, forteller han stolt og uten blygsel. – Øyfolket er åpne og snille. De tok så vennlig imot meg, en fremmed bygutt.

Han trekker særlig frem den varmen de viser overfor barn.

– Gud er så nær

Når den spreke og velformulerte 83-åringen lar tankene vandre tilbake i minner om dagene som var, strømmer setninger fulle av takknemlighet over bordet utenfor Sjøhuset, lokalsamfunnets storstue.

– Jeg har alltid likt sjøfolk og fiskere. De er så lette å forholde seg til, ujålete og ekte, aldri verdensmestre.

Ildsjel Tordis Rasmussen i bedehuset. Foto: Pål Christensen

Han reiste i mange år rundt og snakket om Guds kjærlighet. Han var blant annet aktiv i Sjømannsmisjonen og søndagsskolen. Med sitt stillferdige vesen fikk han mennesker til å lytte – og noen til å vende om, slik at de ble frelst.

– Båtene er større og tryggere nå. Da fartøyene var mindre, hadde fiskerne og sjøfolkene mer respekt for sjøen, og da ble nok Guds nærvær også sterkere. Når man er fisker, skiller bare tykkelsen til en planke livet fra evigheten.

Gud kan åpenbare seg på to måter: I den mektige naturen eller gjennom Jesus Kristus. Når orkanen raser over Røvær, og havet står i kok, blir vi klar over storheten og kraften i naturen. Da er vi mennesker svært små.

Alle 30 omkom i orkanen

Historiens tragedier kaster mørke skygger inn i nåtiden. Riktignok skjedde det dramatiske forliset for godt over 100 år siden, men er på ingen måte glemt. Da skøyta med et begravelsesfølge gikk ned i et voldsomt uvær på vei tilbake fra Haugesund, omkom 30 innbyggere. Ingen overlevde forliset. 23 prosent av øyas befolkning ble revet bort. Tilbake satt enker og barn, nesten alle øyas voksne menn omkom. Sorg og fattigdom rammet de fleste hjemmene.

Historien om hva som skjedde 13. oktober 1899 er fortalt mange ganger før, men inneholder fremdeles mange ubesvarte spørsmål: Hva skjedde da øyas største og mest sjøsterke båt ble knust mot et skjær?

Sjøfolk og fiskere hadde ofte sterk gudstro. Foto: Pål Christensen

Rundt 100 mennesker bodde i det lille fiskeværet da en av kvinnene ble syk og døde. Sju barn mistet sin mor. Da Røvær ikke hadde egen kirkegård, måtte den døde fraktes til Haugesund. På vei hjem ble begravelsesfølget overrasket av uvær. Vinden økte på, i kastene til orkan styrke. Da båten ble knust, forsøkte flere av de overlevende å klamre seg fast på skjæret. Enorme bølger skyllet over dem, igjen og igjen. Til slutt var alle døde. Øyfolket ante uråd da ingen ikke kom tilbake, men trodde båten var blitt liggende i Haugesund og vente på bedre vær. Lørdagen gikk. Søndagen kom; ingen seil å se i horisonten. De drev langs kaiene eller sto på hauger og speidet. Frykten for at noe forferdelig galt hadde skjedd, vokste til en mumlende redsel mellom kvinnene.

De visste ikke at bare Ola Røvær levde. Han ble igjen i byen etter begravelsen fordi han skulle gjøre noen ærend dagen etter. Selv om presten kom med dødsbudskapet om søndagen, gikk ikke tragedien opp for de etterlatte før Ola steg i land, ristet sørgmodig på hodet og med tre lavmælte ord rommet hele katastrofens omfang: – Adle e´gåne!


«Den store Ulykke, som hin Stormens Nat rammede os, idet saa mange av vore kjære omkom paa Sjøen; har sænket dyb Sorg i vort Hjerte og fyldt os med Ængstelse og Gru lige indtil Fortvilelse.»

En takk fra Røvær-samfunnet etter tragedien i 1899


– Røværbuen lar seg ikke knekke

Når Tordis Rasmussen med fascinerende innlevelse forteller historien, blir selv gjøkuret på stueveggen stille. Hun kan alle detaljene, husker navnene på dem som omkom, vet at elleve enker satt igjen med 37 barn og understreker flere ganger hvor brått og hardt samfunnet ble rammet. Men livet gikk videre, selv om det for mange ble utrolig krevende. Røværbuen lot seg ikke knekke.

– Vi er mennesker formet av havet. Vi vet at havet gir, men også at det kan ta, brutalt og overraskende.

Tordis er også en av dem som kom for å bli en liten stund. Hun skulle bare være lærer et halvt år på 1950-tallet. Foreldrene var skeptisk til at hun skulle dra. Faren bekymret seg mest for om øya hadde elektrisitet, for datteren hadde aldri tent en parafinlampe. Men han slo seg til ro med beskjeden han fikk fra kraftselskapet: «Selvsagt har Røvær strøm!» Da Tordis kom ut, oppdaget hun at det var naboøya Feøy som hadde strøm. Men stearinlys fikk likevel bort kveldsmørket i rommet hun leide.

Tordis Rasmussen kjenner hver vei og sti på Røvær. Her på rusletur med barnebarnet Gunn Mikkelsen. Foto: Pål Christensen

– Skæbnen, den tok meg hit!

83 spreke år, hørselen ikke like god som før, men de kvikke replikkene, fortellergleden og kunnskapen om øyas historie er på ingen måte svekket. Hun liker å snakke, samtalen springer fra fortid til nåtid, men sjelden om henne selv. Når datteren Ingunn viser frem hedersbevisningen fra Haugesund kommune, i glass og ramme, fnyser Tordis den brydd bort. – Ingenting å snakke om, hevder hun bestemt.

Men når en røværbu får De fykende måker for «allsidig og samfunnsnyttig innsats for Røvær-samfunnet gjennom mange år», er en liten – og på ingen måte fullstendig – oppramsing av hennes engasjement på sin plass:

Tordis Rasmussen fikk satt inn nytt stuevindu, slik at hun kunne se havet. Foto: Pål Christensen

Hun er en drivkraft

Hun var lærer i en kvinnealder, drivkraft i ungdomsforeningen og barneforeningen, den siste i over 50 år, ivrig guide til øyas attraksjoner og overbevisende markedsfører av det gode livet vest i havet, samt den som ofte sørget for at ideer ble realisert til positive tiltak. Når man i tillegg bare kan ane hvor mange hundre, ja, trolig tusener av dugnadstimer hun har lagt ned i Stiftelsen Røvær Sjøhus, er det ikke rart at hedersutmerkelsen De fykende måker landet nettopp hos henne.

– Pøh, mumler hun, – jeg har ikke gjort mer enn andre.

Men hvordan sørget «skæbnen» for at hun ble på øya?

– Det skal jeg si deg, farr. En lørdagskveld jeg satt og syntes synd på meg selv, banket to elever på vindusruta. De skulle hilse fra fiskeren Kjell, som lurte på om jeg ville være med han og noen andre på en skøyte inn til Haugesund. På overfarten ble vi bedre kjent. Vi var gift i over 60 år. Livet har vært veldig godt.

Dersom du skulle besøke Røvær og vil ut til huset der Tordis og katten Silla bor, må du gå over broen til Urd. Den er én av over 100 øyer, holmer og skjær som tilhører det lille samfunnet. På rekkverket er en ildrød hengelås solid festet, et symbol på evig kjærlighet. Den hang Tordis og Kjell opp da de hadde vært gift i 60 år. Året etter turen til kjærlighetens bro, døde han.

– Flytte herfra? Nei, hvorfor skulle jeg det?

Tordis rister forundret på hodet over spørsmålet. Her har hun alt hun trenger. Hun er omgitt av mennesker som er glade i henne. Riktignok bor hun litt ensomt til, men snart flytter et barnebarn inn i nabohuset – og han og kjæresten venter barn.

Vinduspynt. Foto: Pål Christensen

Bygdedyret kom aldri hit

– Mange snakker om Bygdedyret, symbolet på de negative sidene av livet på landsbygda. Men jeg har aldri møtt Bygdedyret her. Her er vennskap, åpenhet og varme. Vi er for få og samholdet for sterkt til at småligheten tar oss.

Hver morgen våkner hun til de samme gledene som dagen før og den før der igjen: Frisk sjøluft, fuglesang, utsikt over havet, og en fredelig stund med kaffekoppen ute på den overbygde terrassen om været er bra.

– Nevnte jeg de blide og kjekke folkene som bor her? Ja vel, da kan vi gå!

Hun viser vei til bedehuset. Der henger en kopi av skipet som orkanen senket for 120 år siden. Men før hun går inn, peker hun på klokken som ringer samfunnet til gudstjeneste eller festlige samvær. – Da vi ba om forslag til bibelord som kunne passe til kirkeklokken, kom fiskeren Bjørn med det beste: «De forlot straks båten og sin far og fulgte ham.»

Hun snakker på inn og utpust om Røværs fortreffeligheter, som om de tilreisende skal overtales til øyeblikkelig å flytte til øya: Hiltahuset, som er et museum med mange minner om fortidens strev; Lothastranden med bademuligheter, gapahuk og griller; Det nye senteret, som ikke bare formidler suksesshistorien til havnasjonen Norge og lakseeventyret, men også hvor viktig det er å ta vare på miljøet og naturens mangfold; Stiftelsen som eier sjøhuset, hvor alle med fast adresse har stemmerett på generalforsamlingen.

Trillebårer til folket! Foto: Pål Christensen

Da datteren Ingunn, sammen med søsteren Helga og venninnen Vigdis, fortalte moren at de ville søke om statlige midler til å bygge hotell på øya, fikk hun følgende kommentar: – Er dere rektige?!

15 år senere er hotellet fremdeles i drift. – Kanskje var vi ikke riktige? Kanskje visste vi ikke hvor mye arbeid vi ville få? Én ting var vi ikke i tvil om: Vi ville aldri bli millionærer. Vi har bak oss tøffe år, med mye hardt arbeid. Men vi ville skape arbeidsplasser. Det var vår beste drivkraft, understreker Ingunn Rasmussen. Hun pendler mellom boligen i Haugesund og hotellet.

– Hva folk skal kalle meg? Hotelldirektør? Sjef? Nei, kall meg Potet 1!

Tyske Joke fant kjærligheten

Da foreldrene til Joke Katrina Benthien valgte å forlate Tyskland for å finne et sted å bo i Norge, trodde hun ikke at hun en dag også skulle bli røværbu. Da moren og faren dro ut til øya for første gang, var alt stengt. 1. nyttårsdag trasket de langs veiene, så møtte de to mennesker som hilste og snakket med dem. Nå troner huset de bygde på haugen over landhandelen og kaien. To år etter kom Joke Katrina. Hun skulle skrive eksamensoppgave og så for seg gode arbeidsøkter og mye inspirasjon hos foreldrene på det fredelige stedet. Ikke mange dager senere traff hun Helge Rasmussen. Begge var single, begge ble forelsket.

– Planen var å reise rundt ulike steder i Tyskland. Det gjorde eg då itje, understreker hun på klingende Røvær-dialekt.

Nå er de blitt en familie på fem. De har overtatt barndomshjemmet hans. Han skal fra i høst pendle til lærerjobb på videregående i Haugesund.

Da Helge Rasmussen ble kjæreste med Joke Katrina Benthien, var han åpen for å flytte fra hjemstedet. Men da han kunne overta barndomshjemmet, følte begge at Røvær kunne bli «hima». Foto: Pål Christensen

– Selvsagt kan jeg av og til savne opera, kino og pub, men nå er Røvær blitt hima. Her er opplevelsene mer umiddelbare. Når du går ut døren, er du straks i naturen og i været. Du opplever at hverdagslivets puls slår saktere, noe som får deg til å være mer til stede. Butikken er åpen 10 til 16. Har du ikke handlet da, må du vente til neste dag. I Berlin kan du gå ut midt på natten og alltid finne et sted som selger matvarer.

Ekteparet ønsker flere småbarnsfamilier hjertelig velkommen. Selv om mange unge bor på øya, trenger lokalsamfunnet familier for at folketallet ikke skal synke under dagens rundt 80 mennesker, men i stedet vokse.

Stillheten og havet

Gerda Nedrebø har stengt landhandelen. Hun har tatt på seg gode tursko, festet båndet til hunden Odin og fått med seg samboeren Daniel. Hun søker ofte ut i marka, som oftest opp til Bråvarden, som ruver 4600 centimeter over havet, før hun går mot havet. Ytterst i havgapet ligger Røværholmen Fyr. – Jeg liker å se på bølgene, kjenne sjøsprøyten i ansiktet. Jeg blir aldri lei av havet.

På vei tilbake passerer hun et skilt med følgende budskap: «Du beveger deg nå for øvrig inn i en Hei-sone!»

Som de andre innbyggerne på Røvær trenger ikke Gerda å bli minnet på at hun skal hilse på dem hun treffer og slå av en prat. Hun har hilst på alle siden hun kunne sette to ord etter hverandre, ordene som åpner for nye vennskap:

Hei, du!

Publisert:
  1. Haugesund
  2. Norge

Mest lest

  1. Minst 100 smittede ved 15 skoler og fem barnehager i Stavanger

  2. Bensinstasjon-ansatt koronasmittet - ber kunder være obs

  3. Vil utvide Europas største steinbrudd – naboene fortviler

  4. Folkemengder jublet da Derek Chauvin ble dømt for drapet på George Floyd