Forskere: Usikkert hva som hjelper for barn og unge med spise­forstyr­relser

Forskere mener det mangler gode studier som sier hva som hjelper for barn og unge med spiseforstyrrelser.

Under pandemien har flere barn trengt behandling og innleggelse i psykiatrien som følge av spiseforstyrrelser.
Publisert: Publisert:

– For mange behandlingsformer finnes det ikke gode studier. Og studiene som finnes holder ikke alltid mål. Derfor kan vi ikke si om noen behandlingsformer fungerer eller ikke.

Det sier Ingrid Borren. Hun er forsker ved Regionsenter for barn og unges psykiske helse (RBUP). De har laget en oversikt over forskningen på barn og unges psykiske helse og hva som fungerer.

Anoreksi er den spiseforstyrrelsen det er forsket mest på, trass i at anoreksi utgjør den minste gruppen. Borren mener det trengs mer forskning på behandling av bulimi og overspisingslidelse – de lidelsene som er vanligst i Norge – samt uspesifisert spiseforstyrrelse.

– For overspisingslidelse og uspesifiserte spiseforstyrrelser finnes det ingen studier som er gode nok til at vi kan si hva som er en effektiv behandling. Her snakker vi om kunnskapshull.

Ingrid Borren er forsker i Seksjon for kvalitetsforbedring og tjenesteutvikling. Hun jobber med ulike forskningsoppsummeringer på feltet psykisk helse hos barn og unge.

Små fagmiljø

Borren mener mangelen på gode studier kan handle om at forskning på psykisk helse hovedsakelig gjøres på voksne. Professor Øyvind Rø støtter forklaringen. Han forsker på spiseforstyrrelser ved Universitetet i Oslo.

– Det er mange problemstillinger ved å forske på barn og unge med spiseforstyrrelser. En avveiing ved behandlingsstudier innen spiseforstyrrelser er om det blir riktig å inkludere pasienter i studien selv om de er svært syke og må legges inn på sykehus. Pasientene får da mye tilleggsbehandling på siden av behandlingsstudien.

Rø forklarer at det forskes mye på spiseforstyrrelser. Både nasjonalt og internasjonalt. I Norge er det derimot ett problem: Få og små fagmiljø.

– Vi trenger studier som sammenligner effekten av forskjellige behandlingsformer. Slike studier er ressurs- og tidkrevende. I Norge har vi få fagmiljø som er store nok til å sette i gang slike studier.

Øyvind Rø er professor i voksenpsykiatri ved Universitetet i Oslo. Han forsker på spiseforstyrrelser.

Foreldrene skal være med

Familiebasert terapi (FBT) er den behandlingsformen det er forsket mest på for barn og unge med spiseforstyrrelser. Behandlingsformen er den anbefalte i Norge, selv om Helsedirektoratet skriver at det er behov for mer forskning.

– Familiebasert terapi er den beste dokumenterte behandlingsformen for unge med spiseforstyrrelser. Men studiene er relativt små og kommer fra bare noe få forskningssenter i verden. Det er nyere studier som også finner gode resultater med kognitiv terapi for litt eldre ungdommer, sier Rø.

I familiebasert terapi legges det stor vekt på at foreldrene skal lære hvordan de kan hjelpe barnet sitt å spise. Under behandlingen bor familien hovedsakelig hjemme, men er på samtaler i barne- og ungdomspsykiatrien en gang i uken.

– Forskning som har målt hvor frisk pasienten er rett etter behandlingen er avsluttet, viser at familiebasert terapi har god effekt for omtrent halvparten av deltakerne.

Flere blir ikke friske

Ifølge Helsedirektoratet viser derimot en oversikt over flere studier at en relativ stor andel av pasientene ikke blir bedre av spiseforstyrrelsen ved familiebasert behandling.

– Familiebasert terapi kan fungere godt for noen. Det har mye å si hvordan relasjonene er innad i familien. Vanskelige familieforhold kan påvirke behandlingen. Noen foreldre opplever også at de får for mye ansvar. De er helt utslitt og trenger mer støtte, sier Rø.

Han mener en viktig faktor for å lykkes med familiebasert terapi, er nok ressurser og kompetanse i poliklinikker og på sengeposter.

– Helseforetakene må ha ansatte med opplæring i de ulike terapimetodene. De siste årene har flere helseforetak vært opptatt av å sende behandlerne sine på kurs i familiebasert terapi. Deriblant Helse Vest. Men kompetansen vil variere fra sykehus til sykehus og er «ferskvare» siden personalet flytter på seg.

Flere behandlere sluttet i BUP under pandemien. Det har vært den største utfordringen på Stavanger universitetssjukehus. Her er klinikkleder Lars Conrad Moe.

Mistet viktig erfaring

Lars Conrad Moe er klinikksjef for psykisk helsevern barn og unge ved Stavanger universitetssjukehus (SUS). Han forteller at den største utfordringen er nok behandlere med riktig kompetanse.

– Vi har arbeidet mye med å sørge for å ha nok behandlere med god kompetanse på spiseforstyrrelser.

Men flere behandlere i barne- og ungdomspsykiatrien sluttet under pandemien.

– Det tar tid å lære opp nye behandlere. At vi mistet viktig kompetanse, er noe vi merker ennå, sier Moe.

I tillegg er familiebasert terapi en ressurskrevende behandlingsmetode.

– Vi må ha god kapasitet for å kunne gi familiene god nok og riktig behandling. Kapasitet er alltid en utfordring når det blir en stor økning i antall henvisninger.

Bedre behandling

Spiseforstyrrelsesforeningen opplever at spesialisthelsetjenesten har en stor utfordring som følge av økningen.

– Helsetjenesten trenger mer ressurser og et kompetanseløft. Barn med spiseforstyrrelser er en svært sårbar gruppe, som er avhengig av andre for å få hjelp, sier nestleder Rooy Rodriguez Ramirez.

Han forteller om flere henvendelser fra barn, unge og foreldre. I tillegg har det vært en drastisk endring i alder under pandemien.

– Vi får ofte henvendelser som omhandler barn helt nede i sjuårsalderen.

I 2021 var det en markant økning i barn under 13 år som trengte behandling for spiseforstyrrelser sammenlignet med 2019.

– Økningen er alvorlig. Spiseforstyrrelser er en sykdom som påvirker hele familien. Her er det et stort behov for kartlegging og bedre behandling.

Publisert: