- De politisk ansvarlige nektet intenst å innse det som var i gang

Tidligere statsminister Kåre Willoch har sterke minner fra dagene før og selve krigsutbruddet. Han mener mye kunne vært annerledes hvis det politiske lederskapet ikke hadde latt seg prege av det han kaller ønsketenkning.

Denne artikkelen er over syv år gammel

OSLO : — Hadde vi satt i stand det lille vi hadde av militært utstyr etter at krigen var et faktum i Europa noen måneder før, ville det tyske angrepet på Norge vært meget hasardiøst. Det var stor nervøsitet i den tyske marinen for operasjonen mot Norge, sier Willoch til Fædrelandsvennen.

Den tidligere statsministeren går i sitt 87. år, og er i gang med en bok om den tyske invasjonen av Norge. Selv var han 11 år da tyskerne kom. Og husker svært godt opptakten til krigsutbruddet.

Totalt kaos

— Min far var vernepliktig offiser og ble igjen innkalt etter krigsutbruddet i Europa i september året før. Han fikk jobb i admiralstaben, hvor han og hans kolleger fikk meldinger om tyskernes flåtebevegelser. De prøvde sterkt å få de ansvarlige til å forstå hva som var i ferd med å skje.

— Da han kom hjem etter vakt om formiddagen 8. april, fortalte han oss at nå var Norge praktisk talt i krig. Mange av hans kolleger skjønte jo det samme meget godt. Men de hadde jo ikke fått lov til å gjøre noe med det. De politisk ansvarlige nektet intenst å innse det som var i gang, sier Willoch.

LES OGSÅ:

Artikkelen fortsetter under bildet

Han beskriver 9. april som et totalt kaos på norsk side.

— Vi fulgte med rystelse norske styrkers heltemodige innsats. Men de var jo helt sjanseløse, ettersom de ikke var satt i stand til å yte virkelig motstand.

Krigen for Willochs familie var på ingen måte over med Norges kapitulasjon. Faren var tidlig aktiv i en spionasjeorganisasjon der han blant annet smuglet meldinger over til Sverige. Han drev næringsvirksomhet i nabolandet og kunne en stund skjule seg bak det. Men snart måtte han flykte til England. Det samme gjorde Kåre Willochs to eldre brødre. Alle sluttet seg til marinen.

LES OGSÅ:

Stemplet som oppvigler

På skolen hjemme argumenterte minstemann i Willoch-familien sterkt og klart mot den tyske overmakten og dens norske medløpere. Han gikk i klasse med to barn av nazister, deriblant sønnen til «statsråd» Tormod Hustad i Quislings regjering.

— Han var en kjekk og hyggelig gutt, og vi hadde åpenhjertige diskusjoner i klassen. Men han var nok under et forferdelig press.

— Du ble selv stemplet som «oppvigler»?

— Det var nok et utslag av det presset disse var utsatt for, sier Willoch.

LES OGSÅ:

Etter hvert vokste frykten for at han og hans mor skulle bli arrestert og brukt som gisler av tyskerne. I 1944 flyktet de to til Sverige.

— Der var vi «flyktninger» - vel og merke i anførselstegn. I 1944 visste Sverige meget godt hvem som kom til å vinne krigen. Og deres holdning var på det tidspunktet overmåte begeistret overfor Norge, forteller Willoch.

BILDEGALLERI:

Lærdommen

75 år etter at de tyske styrkene inntok Norge, avviser den tidligere statsministeren og lederen av den norske forsvarskommisjonen på det sterkeste forestillingen om at Norge uansett ikke hadde hatt noe å stille opp mot den tyske militærmakten.

— Min fars klare vurdering var at hvis vi for eksempel hadde mobilisert kystartilleriet, kunne vi fra norsk side skapt store problemer for tyskerne.

Willoch mener det daværende politiske lederskapet må bære ansvaret for at Norge ble et lett bytte.

— En del ledere var helt bortreist. Først og fremst i Arbeiderpartiet, men også (Venstres parlamentariske leder) Johan Ludwig Mowinckel. De ville ikke ta konsekvensene av den faren som nazismen medførte. Statsminister Johan Nygaardsvold har jo i ettertid fått ansvaret for dette. Men jeg må si at han var mindre livsfjern enn sitt eget parti. Jeg har fått stigende respekt for ham.

Artikkelen fortsetter under bildet

Willoch mener lærdommen fra den skjebnesvangre tiden for 75 år siden er klar. Norge må alltid være beredt.

— Dette dramatiske vannskillet i vår historie lærte oss en gang for alle at Norges sikkerhet må trygges i gjensidig forpliktende samarbeid med nærstående land. Vi må ikke igjen la ønsketenkning spre tåke over valgene mellom enten aktiv deltakelse i verden omkring oss eller fryktsom tilbaketrekking fra den.

LES OGSÅ: