Jan er tyskerunge.

I barndommen hagler skjellsordene.

Som 6-åring blir han adoptert bort. Men han lengter etter å finne sine biologiske foreldre.

I voksen alder finner han endelig sin biologiske mor.

Møtet blir vanskelig, og Jan får ikke vite mer om faren sin.

Men han gir aldri opp håpet. Bak spakene i Radio Kos svirrer tankene. Kanskje har han gjenlevende familie et sted?

Høsten 2021 blir han overtalt av sønnen til å ta en DNA-test.

Svaret på DNA-testen slår ned som ei bombe.

Jan er ikke tyskerunge likevel.

Han er jøde.

Men han leter forgjeves, og han leter på feil sted. For mannen som er oppført i fødselsattesten er ikke faren hans.

– Jeg lærte meg å holde pusten mens jeg spiste risengrøt. Grøt var det verste jeg visste.

Jan Pedersen (79) sitter i stua hjemme på Lura i Sandnes. Han snakker med østlandsdialekt, til tross for over 50 år i Rogaland. Han husker ikke mye fra årene på barnehjemmet Orkerød utenfor Moss, men lørdagsgrøten har han ikke glemt. Ei heller den myndige bestyrerinnen. Eller den gangen hans kommende adoptivforeldre kom på første visitt i 1948.

– Jeg hadde aldri sett dem før, men løp rett i armene på han som skulle bli min adoptivfar. Han løftet meg opp i været. Jeg kan ennå kjenne den kilingen i magen. Jeg hadde ventet og ventet.

Senere skulle han forstå at papirene langt fra var i orden da Kirsten og Kristian Pedersen tok Jan med seg til Konnerud utenfor Drammen.