Foreld­rene liker ikke datte­rens kjæreste

Datteren var langt nede etter et samlivsbrudd, men nå har hun funnet en ny kjæreste. Hun er forelsket, men han gjør et slett inntrykk på foreldrene hennes.

Publisert: Publisert:

Datteren vår er i slutten av trettiårene og alenemor med to små barn, etter at det ble slutt mellom henne og barnas far for noen år siden. Bruddet gikk veldig hardt inn på henne, og hun har vært singel inntil ganske nylig. Men nå har hun truffet en ny mann, og det har hjulpet henne til å komme over ekssamboeren. Problemet er at hun har erstattet ett problem med et annet, slik vi ser det.

Kjæresten er ikke en god mann for henne. Hun er riktignok forelsket i ham, det er tydelig, og forholdet har åpenbart vært med å løfte humøret hennes, men samtidig har han noen sider som vi tror hun kanskje ikke vil se. Han er lite interessert i å bli kjent med barna hennes, så vidt vi forstår. Barnebarna forteller at de bare har truffet han noen få ganger, og at han nesten ikke har snakket med dem. Datteren vår formidler riktignok en litt annen historie, men vi tror vel egentlig at hun skjønnmaler forholdet en god del.

Han har i alle fall gjort et ganske slett inntrykk på oss de få gangene vi har truffet ham. Ingen kommentarer om huset eller hagen vår, eller maten vi har servert, eller spørsmål om hva vi er opptatt av. Han har stort sett snakket om seg selv eller om helt upersonlige og uinteressante tema.

Bortsett fra at han er ganske kjekk å se på, og at han har en slags utvendig sjarm, kan vi virkelig ikke forstå hva datteren vår ser i ham. Hun er hans rake motsetning – nysgjerrig, interessert og engasjert i folk rundt seg. Og særlig i barna sine og oss i familien. Så hva de snakker om når de er på tomannshånd, er ikke lett å forstå.

Tror han styrer det meste

Ellers er det vårt inntrykk at mye foregår på hans premisser: Når de er sammen, hva de gjør og hvem de er sammen med. Vi vet jo ikke hvilke diskusjoner de eventuelt har om disse spørsmålene, men det høres ut som det er han som styrer det meste. Han ringer dessuten datteren vår stadig vekk når hun er hos oss alene. Da opplever vi det som han skal kontrollere henne.

Det kan selvsagt være at vi tolker alt det han sier og gjør mer negativt enn nødvendig, men både jeg og min mann sitter igjen med en ubehagelig følelse hver gang han har ringt. Det gjør vi også når hun forteller om ham og hva de har gjort. Og enda mer de gangene vi har truffet ham.

Vi har ikke gitt uttrykk for hvordan vi oppfatter ham. Både fordi vi har sett hvor godt det har vært for henne å treffe en ny mann, og fordi vi hele tiden har tenkt at dette uansett vil bli en kortvarig affære. Og hun har aldri spurt oss rett ut hva vi synes. Men nå har de snart vært sammen i ett år og har begynt å snakke om å flytte sammen. I hans leilighet! Det bare forsterker vårt inntrykk av at det er han som styrer dette forholdet.

Vi vet hvor glad hun er i sin egen leilighet, og hvor krevende det vil bli med tanke på barna. Og nå føler vi at vi må si fra. Men hva tenker du – bør vi gjøre det, og hvordan tar vi dette opp med henne? Hun er jo tross alt et voksent menneske, som må gjøre sine egne valg.

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement