Psykolog Frode Thuen: Uløst smerte i familien

Hun er tilskuer til et familiedrama der hans ekskone og deres voksne barn har hovedrollene.

Publisert: Publisert:

Jeg kom inn i denne familien for snart fem år siden, noen år etter at min mann var blitt skilt. Det var i sin tid en vanskelig skilsmisse, etter at min mann hadde vært utro. Elskerinnens mann ringte min manns ekskone og fortalte om forholdet. For et søl og for et svik!

At elskerinnen bare var noen år eldre enn hans eldste sønn, gjorde det hele spesielt vanskelig. Ikke så overraskende kanskje, ble min mann utpekt som syndebukk og den som fikk skylden for den påfølgende skilsmissen. Selv om de visstnok var ganske uforenlige som ektefeller, ut fra det jeg har skjønt, men det bleknet naturlig nok i lys av hans utroskap.

Alle hans valg i denne tiden viser for øvrig en mann som ikke klarer å ta inn over seg hvilken smerte han påførte sine barn. Fornedrelsen som hans ekskone måtte kjenne på, kan jeg bare ane.

Første gang jeg skulle møte familien hans, var i forbindelse med et selskap. Da ringte hans ekskone. Av samtalen forsto jeg at hun var opprørt over at jeg skulle være til stede. Jeg var imidlertid invitert, og jeg valgte å bli med. Litt senere meddelte én av døtrene meg, i klar tale, at hennes barn allerede hadde en bestemor og var fornøyd med det.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned:

Utskjelt en hel natt

Etter dette ble jeg litt forsiktig og reservert i møte med familien. Men det får jeg kritikk for, for de vil vite hvem jeg er. Ved én anledning utviklet det seg til et slags avhør som jeg følte meg ukomfortabel med.

En tredje episode utspilte seg en stund senere: Etter en hyggelig middag ble jeg konfrontert med min manns svik. Jeg ble snakket til som om det var jeg som var hans elskerinne den gangen, og som om jeg var medskyldig i skilsmissen. Sønnen holdt tiraden gående hele natten. Jeg var lamslått og ble enda mer utrygg i møte med barna hans.

Jeg opplever det som anstrengende å få så mye motstand. Selv om jeg vet at det ikke har med meg å gjøre, rammes jeg jo allikevel. Og det medfører at jeg sitter litt på ank når vi er sammen med barna hans. Det er sårt for ham og slitsomt for meg.

Barna vil ikke samtale

Han har forsøkt å snakke med dem om skilsmissen. Da har han fremstått som skamfull og lei seg for de valgene han gjorde den gang, men han blir møtt med at de ikke vil høre om det, eller ikke snakke om det. Samtidig har utroskapen og skilsmissen skapt en mur av avvisning og uløst smerte i familien. Det kommer til uttrykk som krasse og bitre kommentarer og utsagn fra barna i ulike sammenhenger. Jeg blir opprørt av alt dette, samtidig er det også trist å høre hvor vanskelig det må har vært for barna og for ekskona.

Det er mye som må prates om i denne familien, men jeg ser ikke hvordan de skal få det til. Én vil snakke om det når det ikke passer seg, en annen vil snakke til sin far, men ingen vil samtale med ham. Samtidig sitter de kritiske kommentarene løst.

Min mann tør ikke å sette grenser for denne adferden, han har «ligget nede» i skamfullhet i snart ti år. Det er så trist at de ikke ser hvordan de behandler ham, og det gjør meg utrygg i møte med dem. Hva tenker du jeg kan gjøre?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement