Anne på tur gjennom Norge: Petrus mener han er villmarkens sønn

Jeg telter i fjæra, ser på helleristninger – og Petrus og jeg kommer oss helskinnet gjennom Tromsø. Petrus møter Teddynaut og bestemmer seg for å bli rakettforsker.

Lange veistrekninger, men Anne Espedal gir ikke opp sykkeldrømmen.
  • Anne Espedal
Publisert: Publisert:
Anne Espedal er på tur med Petrus.
Les også

Anne ruller norskekysten

Anne Espedal gikk Norge på langs. I en lunsjpause glapp det ut av henne: – Jeg skal sykle hele kysten.

Turen med Petrus

Hvem: Anne Espedal, 47 år gammel tannlege, fra Sandnes.

Petrus, alder ukjent, snill og stille hund.

Hvor: Sykler fra Grense Jakobselv til Halden. De to skal overnatte på campingplasser, hotell og i telt.

Bli med: I Magasin fremover vil hun fortelle om opplevelser, utfordringer og mennesker hun møter underveis.

Dag 5

13. juni

Kunes - Innerbukta (Porsangerfjorden)

Antall mil: 12,2

I går kveld, etter at jeg hadde dusjet og ordnet meg, banket det på døra. Det var Bjørg, hytteverten min: «Se her, du trenger noe å styrke deg på. Håper det smaker!» I den ene hånden hadde hun en halv liter multer, i den andre en kartong kremfløte.

Jeg møter den samme finnmarkske gjestfriheten som for to år siden, da jeg gikk Norge på langs. Multer i krem er noe av det beste jeg vet, og mens jeg spiste desserten, tenkte jeg på Bjørg. Damer som henne trenger vi mange av.

Også i dag må jeg over et fjell. Heldigvis er det lavere enn gårsdagens, og veien er bedre. Jeg klarer å tråkke de fleste av bakkene, og da kommer jeg mye fortere fram enn hvis jeg begynner å gå. Ned bakkene mot Børselv og Porsangerfjorden koser jeg meg. Dette er slik jeg så for meg turen! Jeg kommer ned til gårder med grønne gressmarker og nyklipte sauer og små lam. Et sted går en liten flokk alpakkaer og beiter. Dette er også noe som forundrer meg med Finnmark – før trodde jeg alt her oppe var øde og treløst, men mange steder er overraskende frodige.

Opp fjell, ned lier, opp nye fjell. Sykling i Norge er opp-ned-opp-ned-opp-ned.

Sambygding på tur

Ved Roddenes naturreservat stopper jeg for å se på de vakre strandvollene som viser havets tilbaketrekning etter siste istid. En bobilturist er ute i samme ærend, og når jeg leser på informasjonstavlen kommer han bort til meg: «Er det du som skal sykle til Halden?»

«Ja! Hvordan vet du det?»

«Jeg leste om deg i Aftenbladet.» Og nå oppdager jeg at han har samme dialekt som meg.

«Jeg så deg i går over Ifjordfjellet. Stakkars dame, tenkte jeg. Opp alle de bratte bakkene i snøværet.»

Det viser seg at sambygdingen min heter Helge Gunnar Nessa, og at også han er en ivrig syklist. «Jeg har faktisk syklet Kirkenes - Sandnes, og Malaga - Sandnes. Det var 320 mil. Men i år blir det bobil.» For et sammentreff at vi begge var her på parkeringsplassen akkurat samtidig.

Postkort-motiv.

Utpå kvelden har jeg fått mine tolv mil og begynner å se meg om etter en teltplass. Jeg har mest lyst å overnatte helt nede ved sjøen, og ser meg ut en steinstrand under en fjellskrent. For å komme dit må jeg forbi et øde hus med to gjøende hunder i bånd og en Harley i hagen, kanskje er det ikke helt trygt å slå opp teltet her? Mannen med øreklokker borte i vedskjulet har ikke sett meg ennå. Jeg vurderer ham og kommer fram til at han virker ordentlig. «Kan jeg slå opp teltet mitt nede på stranda?» «Ja, ingen problem!»

«Nå har vi det bra, Petrus.» Vi sitter i fjæra med sola i ryggen og teller måker. Det er snart leggetid, men altfor lyst til å sove. Petrus ser lykkelig ut. Jeg lurer på hvor han kommer fra og hvem som hadde ham før? Kanskje en liten jente eller gutt som en gang i 2017 glemte ham igjen oppe i ei furu i Trøndelag? «Du og jeg, Petrus. Jeg skal alltid passe på deg og aldri miste deg.»

Dag 6

Porsangerfjorden - Alta

Antall mil: 13,7

I søvne hører jeg en Harley Davidson komme kjørende over steinstranden. Harley?! Kjørende over stranda. Noe er feil, dette hører ikke hjemme her! Med ett er jeg bråvåken. Jeg setter meg opp i soveposen og drar ned glidelåsen i teltdøra. Like utenfor står en sjøulk med ATV: «Jeg bor i hytta der borte», sier han. «Jeg kunne ikke legge meg til å sove når jeg så hvor du hadde slått opp teltet ditt. Jeg er redd sjøen kommer og tar deg.» Jeg kikker meg rundt - stranda fra i går er nesten borte. I stedet er jeg omgitt av hav. «Tidevannsforskjellene her oppe er mye større enn dere søringer er vant med. Av og til opp mot to meter. Hvis du ikke flytter deg, er jeg redd du kommer til å drive til havs.» Redningsmannen min heter Svein.

Petrus og Anne telter i fjæra.

Jeg flytter teltet og alt utstyret opp på en gresslette, og har akkurat sovnet når jeg våkner av at jeg befinner meg i en badstue. Klokka er ikke mer enn halv seks, men sola står allerede høyt på himmelen. Det er umulig å sove videre, så jeg kan likså godt kan pakke sammen og begynne dagen.

Etter et par timer kommer jeg til Olderfjorden og krysset til Nordkapp. Her kom jeg ned for to år siden, da jeg gikk Nordkapp-Lindesnes. Det føles rart å være tilbake igjen. Alt er likt seg. I bakkene opp mot Hatterfjellet må jeg stadig minne Petrus på at akkurat her gikk jeg for to år siden. Der slo jeg opp teltet, der var jeg innom rasteplassen, og der møtte jeg samen som mente jeg kom til å gi opp lenge før Lindesnes. Til slutt blir det for mye selv for den tålmodige lille hunden min: «Anne, nå er jeg lei av å høre om gamle dager. Kan du snakke om noe annet?»

I løpet av ti minutter går vårvinteren over i sommer. Trærne blir høyere og skogene frodigere enn noen gang tidligere på turen. De første furuene dukker opp, i starten bare mørkegrønne flekker mellom alt det lysegrønne, så flere og flere. Når jeg nærmer meg Alta, føles det som om jeg kommer ned i en grønn oase. På sykkelstien kjører en mann på gressklippertraktor i stor hastighet. Jammen tror jeg ikke at jeg så ham her for to år siden også.

Dag 7:

Alta - Talvik

Antall mil: 5,2

«I dag skal vi se på Struves Meridianbue», sier jeg til Petrus. «Den står på UNESCOs verdensarvliste og er et målepunkt for å bestemme jordklodens form og størrelse.»

Petrus er skeptisk: «Det synes jeg høres kjedelig ut. Kan vi ikke heller se på helleristningene i Hjemmeluft? De er jo også verdensarv.»

«Jo, men der var jeg for to år siden»

«Men da var jo ikke jeg med.»

På den lille fjelltoppen finner vi en stusselig steinrøys og en liten plakett med informasjon om verdensarven. Ikke mer? Jeg er litt skuffet. Men det er vel tanken bak som teller. «Nå synes jeg vi skal se på helleristningene», sier Petrus.

Flere tusen år gammel fortelling.

En liten time senere vandrer vi rundt blant 7000 år gammel bergkunst. Petrus har leid hodetelefoner og er helt oppslukt i fortellinger om bjørnejakt og fruktbarhetsritualer. Jeg koser meg også og må innrømme at i dag var det han som hadde det beste forslaget.

Blodig nedtur

Om ettermiddagen fortsetter vi noen mil til. Forbi Kåfjord, med kopperverket som i 1840-årene var det største industriforetak på Nordkalotten, og forbi hus og gårder og hytter og fiskebåter. Alt er idyll helt til jeg roter meg opp på E6. Plutselig står jeg foran en tunnel. Rundt meg på alle kanter suser bilene forbi, og jeg har veldig lite lyst å sykle gjennom. Fram med mobilen: Å nei, veien jeg skulle vært på går hundre meter under meg. Jeg kikker ned: Skråningen er stupbratt. Det eneste fornuftige er å sykle tilbake samme vei som jeg kom fra. Men det gidder jeg ikke! Jeg løsner sykkelen fra kjerra og bærer den ned skråningen. Et sted må jeg slippe meg utfor et berg og rifter opp hånda slik at det kommer blod på alt jeg tar i. For et griseri. Og når sykkelen er nede på riktig vei, må jeg opp på E6-en tre ganger til, først for å bære bagen ned, så kassen og til slutt kjerra. Etter dette kjenner jeg at nå er det på tide å ta kveld.

Nærkontakt med reinsdyr.

Dag 8:

Talvik - Sekkemo

Antall mil: 8,7

«Hva synes du? Nå snakker de om å bygge vindmøller i hele Langfjorden. Og Kvænangen. De fineste områdene vi har.»

Jeg sitter på den lokale kafeen i Langfjordbotn, midt i mitt andre stykke med gulrotkake. På bordet ved siden av diskuteres fiskeripolitikk og vindmøller og fylkessammenslåing.

«Og nå skal vi bli tvangsgiftet i tillegg.» Kafeverten melder seg inn i diskusjonen: «Jeg kaller det diktatur. Ingen har spurt oss om vi vil gå sammen med Troms. 87 prosent av Finnmarks befolkning er imot. Men hva er vitsen med en folkeavstemning når ingen hører på oss?»

Randi Karstrøm rister på hodet. Hun er leder i For Finnmark - Vi som vil ha Finnmark fylke som egen region. «Ja, du må gjerne sitere meg i avisen.» Odd Hansen melder seg på: «Meg også.» Han er fisker og like engasjert som Randi: «En ting er avstandene. Minst like viktig er at vi har forskjellig mentalitet. Tromsø by har flere innbyggere enn hele Finnmark til sammen. Vi i Finnmark har en særegen historie og natur. Identiteten som finnmarkinger er sterk. Vi vil ikke slås sammen med tvang!"

Et par kilometer senere sykler jeg over fylkesgrensa til Troms. Hvis det går som Stortinget har bestemt, er den borte i 2020.

Norske krigsfanger

Også i dag må jeg over et lite fjell, Baddereidet. På toppen stopper jeg ved ruinene etter Veiskardet fangeleir, opprettet i august 1942. Her ble norske krigsfanger brukt som arbeidskraft for tyskerne, og bygget blant annet snøskjermer så veien kunne holdes åpen om vinteren. «Arbeidet ble drevet i regi av organisasjon Todt», står det på informasjonstavlen. Organisasjon Død. Det er umulig å forestille seg lidelsene her oppe. Skyggene begynner å bli lange og fjellet er et sånt fjell som du får lyst til å snøre på deg lette fjellsko og løpe innover viddene på - lyng og tørre stier og runde fine topper.

En time senere ligger jeg i soveposen og leser. Petrus har krøllet seg sammen nede ved føttene. Han snorker litt, men ikke mer enn at det er koselig.

Dag 9:

Sekkemo - Lyngseidet

Antall mil: 10

Det tar aldri slutt med fjell. I dag er det Kvænangsfjellet, 402 m.o.h. Jeg går av sykkelen allerede i første bakke og triller den ved siden av meg. Petrus synes jeg skal sykle:

«Kom igjen, Anne, vi blir jo aldri ferdige med fjellet på denne måten!»

«Så sett deg på sykkelen selv, da!» Det er like før det renner over for meg. Jeg går på så godt jeg kan.

Så er det nedoverbakke 402 meter. Det føles ekstremt deilig å suse nedover mot fjorden uten å bruke en kalori, og jeg kan ikke la være å tenke på sommeren 2017, da jeg gikk hver bidige meter og ikke fikk noe gratis.

Oksfjorden, Straumfjorden, Rotsundet, Olderdalen. Gateskilt på norsk, samisk og kvensk. Lyngenalpene rett forut, spisse og snødekte, grønt gress og gule løvetenner. Fiskehesjer nede ved sjøen, naust og små tettsteder. Sjarmerende gamle hus og små røde låver. Og noen steder hvor jeg ikke kan unngå å tenke: «Hei, du har verdens fineste tomt. Og så bygger du et gørr kjedelig typehus!»

Små hus, små traktorer.

Tobias, 11 år, sykler også

På Nordreisa skifter jeg til shorts. Jeg har ikke støtte på sykkelen, så jeg må legge den ned på bakken når jeg skal bak i kjerra.

«Trenger du hjelp?» En gutt på sykkel stopper opp og ser bekymret på meg.

«Nei, alt i orden.»

«Sikker? Det ser ut som du har veltet.» Han heter Tobias og er elleve år: «Er det greit jeg slår følge? Vi samme vei. Jeg har vært hos bestemor i helga, men nå må jeg hjem, for i morgen er skoledag. Først på torsdag får vi sommerferie.»

«Så kjekt for bestemor med besøk.»

«Ja, hun blir glad for selskap. Hun er jo alene nå, for i 2013 mista hun sønnen.»

«Så godt hun har deg da.»

«Det var pappan min. Han døde i et snøras.» En stund sykler vi side om side uten å si noe.

«Vil du se noen triks? Jeg kan sykle på bare bakhulet. Hjemme har jeg en triksesykkel. Den har dempning her og her og her. Med den kan jeg sykle på bare forhjulet.»

Dag 10:

Lyngseidet - Kvaløya

Antall mil: 11

«Jeg er nok helst en villmarkens sønn, jeg,» sier Petrus. «Ikke så mye byhund.» Vi sitter i teltet og ser utover fjorden og fjellene. Begge er enig om at vi glade vi er ute av Tromsø.

Familiehygge.

***

Noen timer tidligere: Ved Svensby går ferja over til Breivikeidet. Overfarten for syklister er gratis. Idyllen fortsetter et stykke til, men så er det stopp - jeg må ut på E6-en. Er det meningen at jeg skal sykle her? Biler og bobiler og busser og lastebiler og sykebiler suser forbi, veiskulderen er smal og asfaltkanten bratt. Noen ganger blir jeg presset ut til siden, det er skikkelig ubehagelig, særlig siden jeg har kjerra bak og er redd den skal skli ut i grøfta. Jeg tråkker på alt jeg kan for å bli fortest mulig ferdig med strekket. Dette er helt klart det farligste jeg har gjort på turen så langt, og jeg er veldig lettet når jeg ser et brunt sykkelskilt med pil til Tromsø. Nå kommer jeg inn på en bygdevei som snor seg ned mot sjøen. Og for et sted! Her er landsteder og praktfulle gårder. Noe gammelt, noe nytt.

Jeg, et fotomotiv?

Plutselig er jeg ved Ishavskatedralen og bybroa. Rundt meg vrimler det med turister, og jeg blir oppmerksom på at det er meg de tar bilde av. Det er skikkelig ubehagelig, nesten som å være skjeggete dame på sirkus, men når jeg tenker meg om, så ser jeg nok ganske rar ut: På hjelmen har jeg et stort gult regntrekk. Opprinnelig hadde jeg bare tenkt å bruke det når det regnet, men det synes så godt i trafikken at det har blitt værende. Under hjelmen har jeg en skyggecaps, og til sammen likner capsen og regntrekket ganske mye på en rastafarilue. I ansiktet har jeg rikelig med solkrem, siden jeg blir så lett solbrent. Den solkremen jeg har funnet ut virker best, er helt hvit. Så har jeg en grå vindjakke, refleksvest og sykkelshorts. Sykkelen min ser ganske normal ut, men kjerra er nok litt uvanlig.

Jeg leier sykkelen over broa. Mennesker i alle retninger, joggere, rullestoler, rulatorer, sykler, hunder, biler i alle retninger - man kan bli hodegal av mindre. Her tør jeg i hvert fall ikke sykle. Ikke tør jeg sette fra meg sykkelen heller, og gå inn å spise et sted, i tilfelle noe skulle bli stjålet. Nei, nå gjelder det å komme seg fortest mulig gjennom byen. Jeg spør meg for og bruker Google maps, og er veldig lettet når jeg når den andre bybroa, bort fra Tromsøya og over til Kvaløya.

Jeg sykler forbi vakre fotomotiv.

Dag 11:

Kvaløya - Senja

Antall mil: 11

Jeg tar ferja fra Karlsøy til Senja. Bortsett fra ferjemannskapet må jeg være eneste nordmann om bord - 90 prosent av passasjerene snakker tysk, noen fransk, noen nederlandsk og på kaien så jeg en bil med finske skilt.

Det sies at Senja er et Norge i miniatyr, og det kan nok kanskje stemme. Her er bratte spisse fjell og lange fjorder, sandstrender, skjærgård og åpent hav. Og tunneler. Jeg misliker dem sterkt, for jeg stoler ikke på at bilene ser meg og tar hensyn. Dessuten drønner det voldsomt når det kommer et kjøretøy inn i fjellet, nesten som et troll som brøler.

Været er også et potpurri av norsk sommer; litt sol, litt overskyet, litt regn. Temperaturen varierer fra singlet til votter.

Gulldassen som reisemål

Hjemmefra har jeg fått klar instruks om endelig å ta bilde av gulldassen. Den er markert som en severdighet, og er forsåvidt oppsiktsvekkende nok med sin trekantform - i stil med fjellene omkring- og gyllent eksteriør. Men jeg hadde sett for meg at selve doen var i gull, og blir derfor ganske skuffet når jeg åpner døren og finner et helt vanlig rasteplasstoalett.

Reinsdyr beiter i havgapet.

Dag 12

Andenes - Forfjorden

Antall mil: 9

I dag går vi på romfartssenter. Jeg ønsker å gjøre opp for i går, da jeg syklet forbi pizzarestauranten, og gi Petrus en opplevelse jeg vet han setter pris på. Han aner ingen ting, og når vi svinger inn på parkeringsplassen til Andøya Space Center, blir han fyr og flamme. Vi skal være med på omvisning, og rekker nesten fram i tide til å få med oss introduksjonsfilmen, som akkurat har begynt.

Stille sniker vi oss inn på bakerste rad i den lille kinosalen. Her er vel 8-10 andre, og bortsett fra en gutt i skolealder har alle de andre grått hår. Petrus sitter musestille og følger med mens vi lærer om nordlys og solvinder og Ferdinand I, den første raketten som ble skutt opp her i 1962.

Se torsken, se torsken!

Gjennom et vindu kikker vi inn i et rom med datamaskiner i mange etasjer. Det ser litt gammeldags ut, med masse kabler på gulvet og til og med en dvd-spiller. Petrus noterer alt guiden sier ned på en liten blokk, og tar også mange bilder. Alle mennene stiller mange spørsmål, mens alle damene er helt stille. Etterpå går vi ned til rakettutskytningsrampene. Først får vi se en liten rampe, inni en garasje som står på jernbanespor. Når raketten skytes ut - det skal skje i morgen - trilles garasjen bakover slik at rampen kommer fri og raketten får plass. Men rosinen i pølsa er den store utskytningsrampen, størst i Europa. Alle mennene går rundt og studerer rampen fra alle vinkler mens guiden forklarer. Petrus må hysje på meg når jeg begynner å småprate med en av damene.

«Dere holdt jo faktisk på å starte 3. verdenskrig herfra», sier en av mennene. «Nåja, fullt så dramatisk var det vel ikke», sier guiden, men så forteller han en historie som etter mitt skjønn er riktig nervepirrende:

Nesten 3. verdenskrig

«Det var i 1995. Alt var perfekt da vi skjøt opp tretrinnsraketten som skulle innhente data om nordlyset. Russland var varslet om oppskytningen, men på grunn av en feil i russisk UD ble beskjeden ikke gitt videre til det russiske militæret. Og da russerne oppdaget raketten tre minutter etter at den var skutt opp, konkluderte de med at det var en amerikansk atommissil. Boris Jeltsin, den russiske presidenten, tok fram atomkofferten, men heldigvis holdt han hodet kaldt og unnlot å trykke på atomknappen.»

Et ensomt hus.

Omvisningen er slutt og vi går tilbake til romsenteret. Da ser guiden på Petrus: «Du har kanskje lyst å hilse på maskoten vår, Teddynaut? Han har reist på mange oppdrag med romskipet Aurora.» Petrus er starstruck. Tenk å få møte en ekte astronaut.

Vi har lagt oss i soveposen og jeg har nesten sovnet når Petrus dulter borti meg: «Du Anne, nå vet jeg hva jeg vil bli. Rakettforsker».

«Ja, det er godt mulig at rakettforsker er verdens mest spennende yrke.»

«Kanskje kan jeg bli den første norske hunden i rommet?»

«Kanskje», svarer jeg. Historien om Laika ligger på tunga, men jeg finner det best å ikke si noe.

Publisert:

Anne på tur

  1. – Endelig hjemme igjen

  2. Anne Espedal har syklet norskekysten: – Jippi, jeg er i mål!

  3. Endelig hjemme – men sykkelturen er langtfra slutt!

  4. Er det bare motbakker i dette landet?

  5. Torsk, ikke pizza

  6. Anne på tur gjennom Norge: Petrus mener han er villmarkens sønn

  1. Anne på tur
  2. Tur
  3. Norge
  4. Sykkel
  5. Finnmark

Mest lest

  1. Advarer mot å reise på hytta

  2. Kjell (64) har gratis strøm: – Får betalt for å dusje

  3. Nytt koronadødsfall på SUS

  4. Bilverksted konkurs