I årevis savnet hun sex og nærhet fra mannen sin. Til slutt lette hun andre steder, og fikk det

I årevis savnet hun sex og nærhet fra mannen sin. Til slutt lette hun andre steder, og fikk det.

Publisert: Publisert:

Jeg skriver til deg fordi jeg er et av de fryktelige menneskene som har vært utro. Og jeg har lyst til å fortelle min historie til alle der ute som har et svart/hvitt syn på utroskap, og dømmer enhver som bedrar partneren sin nord og ned. For utroskap er sosialt uakseptabelt, og man blir stigmatisert hvis man er utro.

Forhistorien er at jeg har et langt ekteskap bak meg, og flotte barn. Men mannen min mistet tidlig interessen for meg seksuelt. Selv om jeg gjentatte ganger over mange år ba om mer sex, kjærtegn og tid sammen, ble det aldri orden på den delen av samlivet vårt. Jeg ble som oftest avvist, og ofte gråt jeg meg i søvn. Vi kranglet også, jeg var rasende og lei meg. Men etter hvert sluttet jeg helt å ta initiativ, jeg kapitulerte. Og i perioder kjente jeg ren avsky for mannen min – fordi jeg følte meg lurt.

Desperat etter kjærlighet

Det var jeg som tok vare på familien, men ingen tok vare på meg. Og selv om mannen min skjøv meg bort, var jeg også veldig glad i ham. Jeg ble fullstendig desperat etter kjærlighet og begynte etter hvert å søke etter kjærligheten utenfor ekteskapet. Og jeg fant raskt ut at det var mange andre søkende der ute – menn som jeg traff på utesteder, på fester og i jobbsammenheng. Endelig var det noen som tydeligvis hadde lyst på meg, noen som ga meg følelsen av å være sexy igjen. Endelig følte jeg meg som en kvinne som fikk leve ut min seksualitet slik det var naturlig for meg. Det ga meg en enorm selvtillit og en følelse av å være hel. Og i neste omgang førte det til at jeg kunne være en bedre mor og et bedre medmenneske.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

Skammen over ikke å bli begjært

Det var ikke mitt ønske at det skulle bli slik. Men min mann visste godt hvilke behov jeg hadde, og disse skulle jeg ha fått dekket hjemme. Likevel prøvde han ikke engang. Derfor ble utroskapen en løsning der jeg ivaretok mine behov og min psykiske helse uten å ødelegge stabiliteten for familien og barna. Slik mange av de mennene jeg traff også gjorde. For selv om det å få dekket seksuelle behov er viktig, tror jeg mange vegrer seg for å gå. Men det er skamfullt å ikke bli begjært av partneren sin. Over tid ødelegger manglende seksualliv så mye i et parforhold. Det gjorde det også i vårt tilfelle, og da barna ble store, ble vi skilt.

Men den parten som har størst seksuelle behov, blir alltid den tapende part. For man må leve videre som den «drittsekken» som til slutt gikk, mens den andre får all sympatien. Men hvem svikter egentlig hvem?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement