«Jeg håper de finner en vaksine, for jeg vil tilbake til normalen og jeg savner besteforeldrene mine»

«Har jeg en kjæreste?»

«Må jeg jobbe mye? Hvor mye benker jeg? Jeg var på 90 kilo før korona, jeg bør minst klare 120 kilo…»

Les hva elevene skrev til seg selv for to år siden.

Koro­nabre­vene

19. mai 2020: Alt hadde vært nedstengt i fem uker. Hele samfunnet. Nå var de samlet igjen. Klassen var delt i to. Pultene sto med god avstand. De fikk ikke ta på hverandre. De fikk ikke klemme. De skrev brev – til seg selv, med beskjeden: Åpnes om to år.

11. mars 2022: Blå dresser, lange silkeskjørt og litt slitne elever kommer inn i auditoriet på Sandnes videregående skole. Det har nettopp vært juleball, festen koronaen satte en stopper for i desember. Tradisjonen tro er finstasen på dagen derpå.

En bunke med uåpnede konvolutter kommer inn i auditoriet sammen med engelsklærer Maureen Mesaros Lode. Det er to år siden hun spurte elevene: Hva vet du om korona? Hvordan har du det? Hva tenker du om fremtiden? De skulle skrive det som falt dem inn. Det de tenkte på der og da. Det var ingen begrensninger.

Det summer i auditoriet. Lyden av konvolutter som rives opp avløses av latter, visking, høytlesing, noen blir stille, andre gråter.