Jakten på den julegode følelsen

Det er som kjent umulig å være god hele året. Derfor liker jeg å samle opp godheten til desember, men da har som regel andre tatt de beste formålene.

Publisert: Publisert:

Andreas Ollestad i Egersund likte å lage sine egne julekort. Dette var lenge før nekene ble pakket i plast.

  • Arnt Olav Klippenberg
    Journalist
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Jeg vil så gjerne være litt julegod. Ta inn en fattig stakkar og gi ham litt mat. Kanskje gi ham den gamle frakken min, og noen svovelstikker som han kan holde varmen med når han står der ute i vinterkulda og ser inn på oss som feirer jula, men det er ikke en sjel å se ute i Rekefjord på julaften.

Kanskje er den fattige stakkaren hun som sitter og tigger i Egersund. Hun som alltid er høflig og sier «hei», og som får «hei» tilbake fra meg. Så pass medmenneskelighet bør vi vise. Derfor føler jeg at vi kjenner hverandre. Hun og jeg. Vi er på hils. Kanskje er det denne romkvinnen som burde få noen av de varme kåpene til kona, men da dukker vel han som kommer og henter henne i Mercedesen opp og vil ha noen av klærne mine. Sist jeg gikk forbi kvinnen, vurderte jeg sterkt å slenge til henne en slant. Men hun hadde ikke tid. Hun sa ikke «hei». Hun var opptatt i Iphonen. Etterpå tenkte jeg at nå må tiggere skjerpe seg. Det gir ingen julegod følelse å gi penger til tiggere som oppfører seg som vanlige folk.

Jeg skulle ønske jeg var Jan Egeland. Ikke på grunn av millionlønna, den er velfortjent etter alle årene på reise i fattigdom, men jeg skulle ønske jeg hadde hans stort engasjement for en rettferdig verden. I alle fall nå før jul. Egeland er heldig. Han får den julegode følelsen som en del av jobben. Jeg er sikker på at han går rundt og føler seg julegod året rundt. Hver gang jeg ser Jan Egeland på tv, får jeg dårlig samvittighet. Jeg har ikke stilt opp for noe som helst siden vi sendte sokker til sjømenn i utenriksfart på barneskolen.

Hvorfor kan ikke jeg være like julegod som Bjørn Kjos? I fjor sendte han et helt fly med skolesaker til Mali. Han fikk til og med plass til noen kamerafolk som kunne sende bilder hjem av Bjørn og glade barn. Nå kunne sikkert flyturen i seg selv ha finansiert en hel landsby i generasjoner, men den slags småligheter må vi ikke henge oss opp i når fattige unger får flysendt blyant og viskelær fra Norge.

Hva kan jeg gjøre for å få den julegode følelsen? Operasjon Dagsverk, tenkte jeg. Jeg kjøpte derfor vafler for 200 kroner. Pengene skulle gå til palestinsk ungdom, du vet ungdom som bor i områdene rundt stallen og krybba, men så gikk det politikk i vaflene og jeg mistet fullstendig den julegode følelsen. Jeg lette derfor videre. Og den som leter, han finner som kjent (unntatt julegave til kona). Svaret ble julenek. Det kan umulig finnes en eneste negativ ting å si om julenek. Finnes det noe mer julegodt enn å se et nek fullt av glade småfugler? Svaret er et rungende nei. Det er ikke selgerens feil at småfuglene er kresne og holder seg unna nek som har råtnet i plastposen. Småfuglene burde vist mer takknemlighet. De bør lære av fisk og hval. De spiser til og med plasten som er rundt nekene.

Publisert:

Fra provinsen

  1. Det bygges i dag flere operahus enn pølsebuer. Derfor er den nye pølsebua på Klepp en sensasjon.

  2. Hvorfor bytter ikke Vegvesenet ut plaststikkene med bambus?

  3. De bokstavtro kristne må slutte å tolke hele tiden

  4. Hva er det med Bollestad og Jan Frodes bare overkropp?

  5. Det er på tide å gjøre det du aldri har gjort

  6. Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at de skråsikre tar feil

Les også

  1. Små rom, store hjerter

  2. Gladsaker verden rundt

  3. Kan vi stole på folk som snakker med levra?

  1. Fra provinsen
  2. Rekefjord
  3. Bjørn Kjos
  4. Jan Egeland
  5. Pappa