Skal jeg fortelle om Steinar?
Han som dukket opp da vi var fire år gamle.
Han som fikk livet forandret den natten alt gikk galt.
Møt Steinar.
Kameraten min.

Møt Steinar. Han som fikk livet for­andret natten alt gikk galt

Publisert: Publisert:

Steinar Ivarson ble 60 år 10. september. Denne teksten er skrevet av hans nære venn, aftenbladmedarbeider Tarald Aano.

FØR:

Noen ganger henger gamle minner fast som uskarpe svarthvittbilder, andre ganger står detaljer fram i klare farger. 

Dette minnet er mest i nyanser av grått. Ikke fordi det er trist, men fordi det faktisk var fattig på farger. Byggefeltet ned mot fjorden var uferdig, husene som reiste seg på grunnmurer av betong, var beiset i grått og svart, eller brunt. Hagene var mer jord enn plen, og hvis noen familier var kommet så langt at de hadde plantet hekk eller trær, var grønnfargen små unntak, slik einer og lyng var det på bare bergknauser rundt oss. Asfalten som bandt sammen bygningene og menneskene som flyttet inn i dem, var, nettopp, asfalt, bare avbrutt av brune kummelokk og hvite krittstreker som varslet lekne paradis og lyd av barn. Antakelig var været som vestlandsvær ofte er.

Så sto han der plutselig, uten at jeg hadde sett ham komme, og tre ting satte seg fast: 

Jeg klarer ikke hente fram at han sa noe, heller ikke at jeg snakket. Men vi sto der og så på hverandre, to fireåringer som skulle følge hverandre resten av livet.

Det var ikke mange farger på byggefeltet vårt, den første tiden. Du bodde i huset i forgrunnen, Steinar, jeg i huset bak til høyre.

Om det var noen voksne som hjalp oss i gang? Jeg vet ikke.

Om han fortalte at han het Steinar og var flyttet inn i nabohuset? Aner ikke.

Om vi lekte sammen hele den dagen eller bare forsvant inn til nysmurte brødskiver hos hver vår mor som var inne og gjorde slikt som mødre på 60-tallet gjorde, kan jeg heller ikke si. 

Men av en eller annen grunn sitter minnet av ham mellom garasjen vår og huset til familien Ivarson helt klart. 

Han var en mulighet, men også et ubehag. Jeg hadde jo venner allerede. To, faktisk, brødrene oppi bakken. De var mine bestekamerater. 

Var det plass til én til?

Les hele saken med abonnement