Vaksinedoktoren fra Jæren

Dialekten har hun lagt igjen på veien et sted, men etternavnet røper hvor hun kommer fra. Plutselig ble alle interessert i det Gunnveig Grødeland jobber med.

– Det er ganske morsomt og kult at folk er nysgjerrige på hva jeg holder på med. Immunologi er ikke noe som vanligvis er høyt opp på agendaen, og jeg ser på det som en mulighet til å lære folk mer om hvordan kroppen vår fungerer og hvordan vi responderer på ting rundt oss, sier vaksineforsker Gunnveig Grødeland.

Opprinnelig er hun fra Grødeland på Jæren. Hun har også bodd på Varhaug og i Stavanger, men bor nå i Asker utenfor Oslo.

Vanligvis pendler hun 18 minutter med tog inn til jobben som seniorforsker ved Rikshospitalet og Universitetet i Oslo. Nå kjører hun en halv time i bil for å unngå kollektivtransport. I rushet tar kjøreturen rundt en time, men akkurat nå er det færre biler på veiene.

– Jeg har mistet øyeblikket der jeg kan å sitte på toget og slappe av med å lese avisen.

Frykter det vi ikke forstår

Men selv om hun synes det er kjedeligere å kjøre bil, har pandemien gjort jobben mer aktuell og spennende enn noen gang før.

– Jeg synes jo feltet mitt er superkult, og jeg synes det er like gøy uansett, men det er ekstra morsomt at folk viser interesse.

– Hvordan merker du at folk er mer opptatt av jobben din?

– Jeg merker jo at sånne som deg ringer, men jeg får også spørsmål fra folk utenfor mediene, og da er det hyggelig å forklare. Hvis jeg kan bidra til informasjon som gjør at folk forstår mer av hva som skjer, tenker jeg at det er viktig. Mennesker har en tendens til å frykte det man ikke forstår. Jo mer man vet, desto bedre og mer gjennomtenkte beslutninger kan man ta.

For folk flest kom pandemien som en stor overraskelse. For fagfolk kom den ikke like brått på.

– Jeg vil ikke si at pandemien var ventet, men den var heller ikke uventet. Det er en forskjell der. Vi vet er at det eksisterer et hav av forskjellige virus i dyreverden rundt oss, og de fleste er vanligvis ikke i stand til å smitte mennesker. Men noen ganger skjer det tilfeldige mutasjoner som gjør at de får den evnen. Verdens helseorganisasjon (WHO) har en liste over hvilke virus som mest sannsynlig kan forårsake framtidige problemer. Koronaviruset var ikke inne på topp-ti, men var blant dem som ble diskutert like under.

Ebola-viruset

Interessen for virus ble vekket av en bok. «The Hot Zone» er skrevet av Richard Preston og handler om ebolautbruddet seint på 80-tallet. Boken har også gitt navn til en egen tv-serie.

– At noe så lite og så enkelt kan forstyrre samfunnet i den grad det gjør, ble veldig godt illustrert i den boken, sier Grødeland.

Da hun leste boken som 16-åring, var hun utvekslingsstudent på High School i Red Hook, New York. Nå er hun 42 år og jobber som vaksineforsker – og hun synes fortsatt at virus er minst like spennende.

At noe usynlig, som ikke er levende, skal spre sykdom og endre måten vi lever på er både fascinerende og skremmende på samme tid.

– Mange tenker nok på virus som levende. Men virus er helt avhengig av oss og våre celler for å kunne kopiere seg selv.

Til tross for at virus har eget arvestoff, kan de kan de ikke formere seg utenfor en vertscelle. Derfor diskuterer ekspertene fortsatt om virus kan regnes som levende organismer eller ikke.

Hva er et virus?

Et virus er egentlig bare arvemateriale pakket inn i en proteinkappe, og virusets arvestoff kan være enten DNA eller RNA.

Det er derfor vi nå kan lese om mRNA-vaksiner mot covid-19. M-en står for messenger og gir en viktig beskjed til cellene vår. Ved å bruke en del av arvestoffet til viruset i vaksinen, skal cellene våre lære å respondere hvis vi blir smittet av et ekte virus.

– Er det stor forskjell på de vaksinene som nå kommer?

– Du kan argumentere for begge deler. Felles for vaksinene er at de retter immunresponser mot spike, denne piggen på koronaviruset. Forskjellene er at de bruker litt ulike strategier for å gjøre det. mRNA-vaksinene (fra Pfizer/BioNtec og Moderna) bruker en fettkappe til å bære vaksinen inn i kroppen, men Oxford-vaksinen (fra AstraZeneca/Universitet i Oxford) bruker et forkjølelsesvirus. Sluttresultatet er likevel basert på det samme prinsippet.

Formann i Unge Høyre

På faglige spørsmål om virus og vaksiner svarer hun fyldig og detaljert. Personlige spørsmål besvares kjappere og knappere. Hun er ikke vant til å snakke om familie og fritidsinteresser i mediene. Dessuten har hun ikke spesielt mye fritid som forsker.

– Når du er forsker, har du ikke normalarbeidstid.

Overtid ville nok vært en mer passende beskrivelse av hverdagen – selv om en forsker sjelden får betalt i kroner og øre for alle timene de legger ned i faget.

Da var barndommen annerledes med en lang liste av hobbyer, og hun vokste opp som eldst i en søskenflokk på fem.

– Jeg har ikke noe å sammenligne med, men det var hyggelig det. Alltid noen tilgjengelig til å leke med, krangle med eller ha det moro med – alt etter hva man var på jakt etter.

På 13-årsdagen i 1991 sto en gratulasjon til tenåringen på trykk i Aftenbladet: «Tiden går med til skolearbeid, lesing, fiolin, piano, kirkeorgel, gitar, sang, speideren, jenteforening, kjemiforsøk, sykling, svømming, matlaging, pass av småsøsken, hundestell og turer i skog og mark.»

– La meg bare si at matlaging og pass av småsøsken var det mor som la til, humrer 42-åringen, som selv er mor til to barn på 17 og 23 år.

En fortid som formann i Stavanger Unge Høyre og elev på Kongsgård hører også med, men under studietiden i Bergen tok hun et godt steg mot venstre og endte opp som aktiv i Sosialdemokratisk liste, som stilte til studentrådsvalg.

Savner konserter

Nå er det langt mindre tid til hobbyer, og når hun skal koble av, blir det mest turer i nærområdet. Hun har fortsatt et piano stående i stua, men fiolinen ligger i kjelleren.

– Bruken er pinlig lav, men de står her. Piano går fint, men hvis du ikke har rørt en fiolin på noen år, er det deprimerende å høre i forhold til det jeg kunne før. Du vil høre at jeg en gang kunne, men at jeg er langt unna toppen, for å si det forsiktig.

Hun liker å høre på klassisk musikk og savner å gå på konsert.

– Pandemien minner oss på at vi skal sette pris på den bevegelsesfriheten vi har til vanlig: muligheten til å reise dit man vil, gjøre det man vil, gå på konsert, teater eller hva det måtte være. Jeg tror kanskje vi har fått synliggjort hvor viktig kulturlivet var og er for oss. Når de åpnet det nye Operahuset i Oslo, måtte du sitte på telefonen den dagen de la ut billettene og håpe at du kom langt nok fram i køen til å rive til deg et par billetter. Det er mulig at det er der vi ender opp når vi en dag åpner opp og folk er helt utsultet etter å gå på konsert eller teater.

– Hva er den beste nyheten du har fått siden 12. mars i fjor?

– Hm. Jo. Det er egentlig helt krystallklart: Det var da Biden vant presidentvalget. Det må være det. Han står overfor en supervanskelig jobb, men det var iallfall et lite lyspunkt. Og da de første dataene på vaksinene kom og viste en effekt på over 90 prosent. De to står ganske likestilt.

Blind av suksess

Ordet vaksine kommer av latinske «vacca» som betyr ku. På slutten av 1700-tallet merket den engelske legen Edward Jenner at bønder som hadde kuer ikke fikk kopper. Han mente at grunnen var at de tidligere var smittet av kukopper, en mildere form for kopper som var vanlig blant kuer. For å vise at han hadde rett, innpodet han kukopper på en gutt, som utviklet en infeksjon. Noen uker seinere ble gutten innpodet med dødelige kopper og overlevde. Seinere har man utviklet flere vaksiner.

– Vaksiner har utvilsomt utgjort en kjempeforskjell og er kanskje det medisinske framskrittet som har reddet flest liv opp gjennom tidene, mener Grødeland.

Men suksessen har også en bakside, og en del er fortsatt skeptiske til å ta vaksiner.

– Har suksessen til vaksiner gjort oss litt blinde for alvorlige sykdommer som rammet oss tidlige?

– Absolutt. Det er ingen av oss som er særlig redd for polio lenger, men eldre folk kan fortelle hvordan det var å leve med den trusselen. Vaksiner gjør at vi slipper å leve med den frykten. Når vi fjerner oss mer fra sykdom, kan hensikten med de stikkene vi tar i armen bli mer uklar. Da blir det lettere å falle for forklaringer som sier at vaksinene ikke er så viktige som de faktisk er.

– Hvordan tror du at denne pandemien vil påvirke folks holdning til vaksiner?

– Jeg håper at pandemien kan være en påminnelse for folk. En av grunnene til at vi har det så trygt og godt, er vaksiner, og det tenker vi ikke så mye på i hverdagen.

Doktorgrad om DNA-vaksine

Grødeland har selv skrevet doktorgrad om målstyrt DNA-vaksine mot influensavirus.

– Den handler om hvordan man raskt kan lage enda mer effektive og treffsikre vaksiner mot pandemi, spesielt influensavirus.

Med tradisjonelle vaksiner sprøyter man inn drepte eller svekkede bakterier eller virus eller deler av disse. I DNA-vaksiner er det smittestoffets arvemateriale som sprøytes inn i kroppen for å stimulere til en immunrespons.

Selv har hun jobbet lenge med en slik vaksine mot fugleinfluensa – som potensielt kan være en enda større trussel enn korona.

– Hvis fugleinfluensa får evnen til å smitte mellom mennesker, kan vi stå overfor et mer alvorlig problem enn vi gjør i dag. Viruset smitter først og fremst mellom fugler. Men noen ganger smitter det også fra fugler til mennesker. For å bli smittet må man få en stor dose og leve veldig tett på fuglene, men når det skjer, er dødsratene kjempehøye.

Vaksinen, som Grødeland har vært med på å utvikle, skal nå prøves ut på opptil femti forsøkspersoner. At vaksinen er målstyrt, betyr at den er designet for å treffe spesifikke immunceller i kroppen vår. Fordelen er at du kan styre immunresponsen bedre og få en kraftigere effekt av en mindre dose vaksine.

– 2021 blir klart bedre

7 av 10 nordmenn har tidligere sagt at de vil ta vaksinen mot covid-19. Men stadig flere sier at de vil vaksinere seg, og Grødeland er glad for at antallet øker.

– Hvis vi skal tilbake til normalsamfunnet, trenger vi at folk følger opp anbefalingene om vaksine. Det er viktig for å danne flokkimmunitet som på sikt vil være det som beskytter samfunnet mot koronavirus. Hvis det ikke er et tilstrekkelig antall som tar vaksine, vil det være vanskelig å gjenoppta livet slik det var i 2019.

– Nå har vi vært igjennom 2020. Hvordan blir 2021?

– Det blir klart bedre, det kan ikke gå andre veier. Nå har vi begynt å vaksinere, og jeg synes de fleste er flinke til å følge opp de tiltakene som myndighetene iverksetter for å redusere smittespredning. Hvis vi fortsetter med det, vil vi få kontroll på situasjonen, og da håper jeg at vi skal klare å leve litt mer normalt i løpet av våren, iallfall innad i Norge. Internasjonalt vil det nok ta litt lengre tid.

– Hvordan ser du på at land har ulike forutsetninger for å vaksinere befolkningen?

– En pandemi er ikke nasjonal, og løsningen er heller ikke nasjonal. Den er internasjonal. Land vil alltid være interessert i å sikre egen befolkning, men alle har også et ansvar for å bidra internasjonalt. Derfor må man finne et skjæringspunkt mellom de to interessene slik at man ivaretar begge deler på en god måte. Der tenker jeg at Norge er ganske bra. Vi har bidratt mye internasjonalt til vaksineutvikling og distribusjon i land som ikke har råd til vaksiner selv, men det vil alltid være en diskusjon om hvor mye og hva som er nok.

Som vaksineforsker får hun mange spørsmål om pandemien akkurat nå. Men det er ikke alle spørsmålene hun har et godt svar på.

– Hva gjør den med oss? Hva gjør det med økonomien? Samfunnet? Jussen? Vi trenger mange forskjellige fagfolk på banen, og det er interessant. For jeg tror det er mange fagfelt som ikke tenkte på forhånd at de ville ha en viktig rolle i en pandemi.