Psykolog Frode Thuen: Hun tør ikke å gå fra ham

Den biologiske klokken tikket, så hun satset på forholdet. Selv om hun skjønte at de var en dårlig match.

Publisert: Publisert:

Da jeg møtte mannen min, var jeg midt i trettiårene. Jeg hadde vært singel og på jakt etter en mann siden jeg var i tjueårene. Den biologiske klokken tikket sterkt, og da jeg endelig møtte en som var interessert i et forhold og barn, hoppet jeg i det. Jeg så allerede den gangen, at vi ikke var en veldig bra match. Men jeg valgte å gå for det likevel. Jeg ville ha familie, og tenkte at det jeg ikke fikk i forholdet, fikk jeg hente andre steder.

Sånn gikk det ikke helt. Vi har relativt lite nettverk og bor i en bygd der det ikke er så mange møteplasser. Som småbarnsmor har jeg også hatt begrenset kapasitet til å etablere vennskap, selv om det sosiale behovet mitt egentlig har vært stort.

Ingen av oss har det godt

Hverken jeg eller mannen min har det godt i dette forholdet. De dårlige dagene er flere enn de gode, og vi lykkes liksom aldri helt med å finne et felles ståsted. Jeg kjenner meg utrolig skuffet over at jeg ikke har klart å finne ekte kjærlighet og bygge en god relasjon.

Utfordringen min er at jeg ikke tror jeg får det så mye bedre alene. For selv om forholdet ikke er så bra, representerer det likevel tryggheten i livet mitt. Jeg kan ikke forestille meg å skulle rives opp på nytt, bo alene, ha ungene annenhver uke og måtte klare meg på én inntekt. Med lite nettverk ville jeg nok følt meg ensom, og det ønsker jeg ikke. Jeg kjente på sterk ensomhet da barna var mindre, og det er noe jeg ikke unner min verste fiende.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

Jeg er en attraktiv kvinne, og det har aldri manglet på interesse fra menn. Jeg hadde flere lange forhold før jeg ble 25, men så gikk det plutselig mange år hvor jeg var ufrivillig singel. Jeg var aktiv på datemarkedet, men klarte likevel ikke å få til et varig forhold.

Jeg har aldri helt klart å analysere meg frem til hva det var som gjorde at jeg var alene i så mange år. Det å finne en partner er uansett ikke alltid så lett, og jeg vil ikke ut igjen på det markedet. Jeg frykter at jeg kommer til å være alene resten av livet, hvis jeg går. Jeg har sett mange eksempler på skilte kvinner i 40-årene som ikke klarer å finne ny partner.

Bør jeg gå?

Er dette en dårlig grunn til å være i et forhold? Hvor vanlig er det å bli av de grunnene jeg skisserer? Jeg vet at jeg ved å gå, vil kunne åpnet nye dører. Men jeg tør ikke å ta sjansen. Mine erfaringer med et til tider tøft datingmarked og ensomhet, gjør at jeg velger tryggheten. Hadde vi ikke hatt barn, hadde jeg forlatt ham for lengst – og jeg vet at det er gjensidig. Jeg vet jo også at barna ikke har godt av å vokse opp i et hjem med foreldre som ikke har det bra sammen. Jeg vet heller ikke hvor godt de vil ha av å pendle mellom to enslige foreldre, som ikke trives alene.

Jeg føler meg rett og slett ikke godt nok rustet til å stå alene, tryggheten kommer foran alt. Jeg vil gjerne høre dine synspunkter på situasjonen min, for jeg går ut ifra at det er flere enn meg som har det sånn.

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement