Basar på bedehuset

Basar på bedehuset dusjer bygda med tilhørighet og oss andre med med sosial smøring.

Publisert: Publisert:

Åresalg. Basar på bedehuset i Rekefjord. 10 kroner for hver åre som har 10 tall. Hovedgevist: Fruktkorg.

  • Arnt Olav Klippenberg
    Journalist
iconDenne artikkelen er over ett år gammel

Sist helg var jeg på basar på bedehuset. Jeg tipper ordet basar allerede har fått cafelatten til å sette seg i halsen hos noen. Det samme har sikkert ordet bedehuset. Finnes slike hus fortsatt? Ja, kjære venner, men du må litt utenfor den mentale lysløypa for å finne de gamle kulturbærerne.

For meg var steget inn på bedehuset som å ta steget inn i en tidsmaskin. Jeg var plutselig tilbake i barndommen, eller kanskje enda lenger tilbake, til mine foreldres oppvekst. Da var basar på bedehuset en høydare.

Jeg tilhører ikke bedehusfolket, til det er jeg altfor ødelagt av urbanitetens fristelser, men jeg ser at det finnes verdier rundt slike forsamlingshus som glipper for oss byfolk. Sist helg var jeg på basar på bedehuset i Rekefjord. Pengene skulle gå til nye vinduer.

Nå tipper jeg du spør, kom det folk? Ja, i søkk og kav. Det var ikke et ledig sete å oppdrive. Høydepunktet var selvsagt åresalget. Trolig sitter det nå en kulturforvirret byas på kafe i fargegata og leser dette og lurer på hva i alle dager åresalg er for noe rart. Det dype svaret er at det handler om felleskap. Det enkle svaret er at årene er trepinner med tall på.

Eldretreff, hører jeg byassene mumle rundt kafebordet. Nei, du, på basar går alle. Fra nesten null til nesten 100. Noen staute fiskere svinset rundt i blårutete forklær med store lommer. Det må store lommer til for å romme årene og pengene når bedehuset trenger nye vinduer. Så ble nummer for nummer lest opp og tilslutt kom gevinsten som alle ventet på. Fruktkorga. Jeg tok lodd for 500 kroner og vant et skrujern.

Ved en tilfeldighet kom jeg over de gamle styreprotokollene til bedehuset. De er fra 1930-tallet. Den slags er jo kjekt å forlyste seg med i ettertid. Her kunne jeg lese om B.K. Elle og Anna Løvland som ble gjenvalgt til styret selv om de ikke ville. « B.K. Elle måtte fortsette som formann.»

Eller pinsevennene som ville låne bedehuset til møter hver onsdag og fikk avslag. «Det hadde vært annerledes hvis det kun hadde vært ett møte.»

Du må litt utenfor den mentale lysløypa for å finne disse gamle kulturbærerne.

Det var tilreisende i Rekefjord lenge før egersundere og det som verre er (stavangerfolk) begynte å tyte ut sørover. I styreprotokollen kan vi lese om en «trondheims – amerikaner». Han fikk lov til å holde to møter, men så ble tillatelsen trukket tilbake. «Han kritiserte alt og alle i private samtaler og skapte splid blant folk.» På årsmøtet i 1938 møtte kun to personer. «Det ble bestemt at alt skal være ved det gamle inntil folk bestemmer seg for å møte opp!»

Og alt er ved det gamle, men sist helg møtte folk opp. Publikunsrekord? Jeg vet ikke, men jeg vet at det ikke var plass til flere. Jeg ser at mange sliter med å få folk til å komme på kulturarrangementer i byene. Kanskje de satser feil. Kanskje de heller skulle forsøke seg med åresalg og basar.

Åresalg. Basar på bedehuset i Rekefjord. 10 kroner for hver åre som har 10 tall. Hovedgevist: Fruktkorg. Foto: Arnt Olav Klippenberg

Publisert:

Fra provinsen

  1. Det bygges i dag flere operahus enn pølsebuer. Derfor er den nye pølsebua på Klepp en sensasjon.

  2. Hvorfor bytter ikke Vegvesenet ut plaststikkene med bambus?

  3. De bokstavtro kristne må slutte å tolke hele tiden

  4. Hva er det med Bollestad og Jan Frodes bare overkropp?

  5. Det er på tide å gjøre det du aldri har gjort

  6. Det eneste jeg med sikkerhet kan si, er at de skråsikre tar feil

Les også

  1. Roboter kan gjøre livet enklere også for kristne og muslimer

  2. Små rom, store hjerter

  3. Raushet er gull

  1. Fra provinsen
  2. Kaffe
  3. Elle
  4. Rekefjord
  5. basar