Psykolog Frode Thuen: Hun tiltrekkes av kvinner

Da den kvinnelige kollegaen sluttet, fikk hun en kraftig sorgreaksjon. Er hun lesbisk?

Jeg er kvinne og mor midt i livet, gift med en snill, tålmodig og god ektemann, som jeg møtte da vi var ganske unge. For en tid tilbake ble jeg veldig knyttet til en kvinne som jeg hadde et profesjonelt forhold til i en tidsavgrenset periode. I den perioden tenkte jeg veldig mye på henne og gledet meg alltid til å se henne. Samtidig opplevde jeg en sterk og uforklarlig tristhet i møte med henne.

Jeg likte alt ved henne: Måten hun var på, hennes ro og nydelige blikk og klokhet. Og da jeg forsto at hun kom til å bli borte for meg, gikk jeg gjennom en veldig sterk sorg. I begynnelsen hadde jeg et intenst ønske om å forsvinne og bli borte, men det var heldigvis helt uaktuelt. Jeg gråt hver dag i mange måneder og våknet tidlig om morgenen. Jeg mistet matlysten og interessen og gleden i livet mitt. Mannen min var støttende, men syntes samtidig at dette var veldig vanskelig å forstå.

Hverdagens oppgaver og tid fikk det etter hvert på avstand. Men når jeg blir minnet på henne, kjenner jeg fortsatt sorgen og savnet som et krater i brystet.

• Les Frode Thuens svar lenger ned:

De siste månedene har jeg for øvrig kjent på noe av det samme overfor en annen kvinne, som jeg også jobber med. Ved et par anledninger, når vi har snakket alene og nært sammen, har jeg opplevd å kjenne på en sterk angst og følelse av å falle bort. Det har vært svært ubehagelig. Men i disse situasjonene har jeg følt at hun ser meg.

Det er uaktuelt å snakke med henne om dette. Jeg skammer meg veldig, og jeg ikke vil påføre henne ubehag. Denne relasjonen er også tidsavgrenset, og jeg vet at vi snart ikke vil treffes mer. Det får meg ofte til å gråte.

Jeg synes det er så vanskelig å forstå meg selv. Jeg opplevde ikke nærhet til foreldrene mine da jeg var barn, og nå lurer jeg på om disse to tingene kan høre sammen? Jeg søkte aldri trøst hos dem, og jeg har ingen minner om god, kroppslig nærhet. Men jeg vet at de alltid har elsket meg, og jeg er glad i dem og ønsker at de skal ha det bra.

Følelser for lærere

Som barn ble jeg ellers glad i noen av mine kvinnelige lærere. Jeg husker at jeg lengtet etter å bli tatt vare på, og jeg savnet ømhet. Det er på en måte en sterk lengsel jeg fortsatt kjenner på, selv om jeg ikke burde ha det sånn. Men vi bærer jo ofte på lengsler som ingen kan stille.

Hva tror du om det at jeg knytter meg så sterkt til noen kvinner, og at jeg sørger så dypt over relasjoner som egentlig ikke er så nære?

Jeg har tenkt på om disse sterke følelsene kan henge sammen med min seksualitet. Har jeg kanskje en orientering mot eget kjønn, som jeg aldri har villet vedkjenne meg? For meg er det imidlertid helt utenkelig med noe seksuelt, og jeg har derfor ingen tanker om det. Jeg har for øvrig aldri hatt slike følelser for menn.

På den annen side tenker jeg at det kan handle om lengselen etter en forelder eller omsorgsperson, selv om jeg for lengst er voksen. Takknemlig for dine tanker rundt dette.

Psykolog Frode Thuen svarer: