Leve sammen: Vil at moren skal skille seg

Faren er fysisk og psykisk syk, han truer og bruker stygt språk. Men moren vil ikke forlate ham.

Min mor lever i et veldig krevende ekteskap, som jeg og mine tre søsken mener hun bør komme seg ut av. Min far har mange fysiske og psykiske problemer. Det er ikke lett å vite hva som skyldes reelle, fysiske sykdommer, og hva som er angst og panikkanfall. Han har uansett et enormt kontrollbehov overfor mor, og han kan gå svært langt for å få det slik han vil.

Han har for eksempel løyet på seg alvorlige sykdommer, som han beviselig ikke har. Han kan er følelsesmessig labil, og man må alltid passe seg for neste raseriutbrudd. Han kan også bruke stygt språk for å beskrive oss eller for å få viljen sin. Han tar aldri feil i en diskusjon, og alle samtaler må for øvrig handle om ham.

Jeg er blitt vant til kommentarene og reaksjonene hans. Jeg lar det prelle av når vi for eksempel har en felles familiemiddag, men i etterkant tar jeg det innover meg og blir såret. Det er der bekymringen for mor kommer. For han sier også mye nedsettende til og om henne og familien hennes, men hun kan ikke dra hjem etterpå, slik jeg kan.

• Les Frode Thuens svar lenger ned:

Truer med selvmord

Hun er lojal til det selvdestruktive på grunn av helseproblemene hans. Han blir da også sykere og sykere, og hun tenker nok at hun like gjerne kan stå løpet ut, siden hun først er blitt værende så lenge. Hun er nok også redd for at han ikke vil klare seg uten henne. Det har hun muligens rett i. Han har alltid snakket om sine selvmordstanker, og han har truet med å begå selvmord. Det har stort sett vært et rop om oppmerksomhet, og jeg tror ikke han ville gjøre det.

Jeg er redd for hva hun egentlig tåler, og at hun har mistet mye av seg selv i forholdet. Det er når hun er med vennene sine, at hun virkelig lyser opp. Da ser jeg igjen hvem hun egentlig er, og jeg unner henne virkelig friheten til å leve sitt eget liv.

I tillegg slites forholdet vårt (altså mors og mitt) av at far er så utfordrende. Det er vondt at han fortsatt har en stor påvirkning på mitt liv, også etter at jeg har etablert egen familie. Det er mor jeg kan takke for at jeg er som jeg er. Hun har alltid stilt opp og gjort jobben til to foreldre på egen hånd. Jeg vil gjerne møte henne mer, men får alltid med ham i samme pakke. Han blir sjalu hvis vi møtes alene.

Jeg skulle ønske hun var sterk nok til å forlate ham. Til å velge oss, og seg selv, for én gangs skyld. Og til å la ham ta konsekvensene av sine egne handlinger. Det at han er syk, gir ham ikke tillatelse til å herse med dem rundt seg. Han søker ikke hjelp for problemene sine, men fortsetter i samme spor, selv om vi flere ganger har forsøkt å hjelpe ham ut av det.

Jeg merker at jeg begynner å miste respekten for mor, og at sinnet mitt flyttes fra far til henne. For jeg ser faktisk en mulig løsning på problemet hun står i, men hun nekter å gjøre noe med det. Samtidig føler jeg at jeg er urettferdig, og at jeg egentlig burde være takknemlig overfor henne. Det er som å stå i en følelsesmessig spagat. Jeg synes synd på henne, men også på ham. Men så er jeg også så sint og utrolig sliten.

Er det noe jeg kan gjøre? Skal jeg virkelig bare vente til far dør, før jeg kan få mor tilbake?

Psykolog Frode Thuen svarer: