«Jeg bare spøker. Jeg vet godt at jeg ikke er en prinsesse.»

Etter flere år på kjøret er Siw blitt øverstkommandrende for KGB, og skal bygge seg et slott i Møllebukta. Men først flytter hun sammen med sin nye nye kjæreste i en kommunal bolig, der hun fortsetter å prostituere seg. Siw får en berømt psykiatrisk diagnose, før hun og kjæresten flyr gjennom lufta i en hvit bil.

  • Tove M. E. Bjørnå
    Journalist
  • Thomas Ergo
    Journalist
  • Anders Minge
    fotograf
Publisert: Publisert:

I november 1996, mens hun var innlagt på Radiumhospitalet i Oslo, skrev Siws mor et brev til lensmannen i Stokke. Brevets tittel: «Anmodning om hjelp i forbindelse med problemer i mitt hjem».

Siw, som var 27 år, hadde flyttet inn til moren i Stokke noen måneder tidligere. Det var etter hvert blitt uutholdelig å ha en stoffmisbruker i hus. Siw var temperamentsfull og til dels voldelig, skrev moren. Og det hadde ikke vært mulig å få hjelp av sosialkontoret til å finne henne et annet sted å bo.

På toppen av det hele hadde moren fått en alvorlig kreftdiagnose. Hun sto foran en tøff cellegiftkur. Hun trengte ro.

Fra før bodde én av sønnene hos henne. Han skulle bli boende. Men Siw måtte ut. Og det trengte moren hjelp til.

Hun skrev:

I dag orienterer jeg med dette lensmannskontoret om min (…) situasjon, og ber om hjelp til en nødvendig utkastelse, eventuelt til annen hjelp i forbindelse med problemene rundt Siw. Jeg gir med dette Lensmannskontoret fullmakt til å effektuere det som står i dette brevet.

Foto: Police

Prinsessen ved Mosvatnet

Ni år senere banket en psykiater på døra til en hvit, kommunal enebolig i Stavanger. Det regnet og sluddet. Trehuset lå et steinkast fra E39, like etter rundkjøringen i begynnelsen av Henrik Ibsens gate, på andre sida av veien for Brustadbua. Støyskjermen åpnet seg akkurat der huset lå, for å slippe inn fotgjengere og syklister.

Huset lå inntil den trafikkerte veien og et sykehjem. På baksida var det et skogholt som strakk seg ned til campingplassen langs Mosvatnet. Det var neppe et sted man hadde bygd en enebolig om man skulle ha funnet opp stedet på nytt.

  • Her finner du alle kapitlene i dokumentaren:
Les også

Gi meg litt lykke før jeg dør

Det var et uvanlig tidspunkt for en samtale med en psykiater. Lørdag formiddag, noen timer før nyttårsaften i 2005, et år hvor folk hadde diskutert ting som tsunamien i Det indiske hav, Nokas-rettssaken eller avgangen til Viking-trener Roy Hodgson.

Det var alt annet enn rehabilitering som skjedde i denne rehabiliteringsboligen til Stavanger kommune ved Mosvatnet. Foto: Anders Minge

Psykiateren hadde jaktet på Siw hele høsten.

Stavanger tingrett hadde bestemt at hun skulle gjennomgå en psykiatrisk observasjon. Etter hvert fikk politiet ordre om å pågripe henne. To dager tidligere hadde politiet ringt psykiateren. De hadde endelig fått fatt i Siw.

Psykiateren hadde ikke anledning til å komme på sparket, men gjorde en avtale om å komme hjem til henne. Og nå, noen timer før rakettene gikk til værs, banket hun på døra til Siw, 36 år.

– Jeg har det bedre nå som jeg har kjæreste, sa hun.

Kjæresten, Tom, satt ved siden av henne. En slank, stram kar med mørkt, men grånende, langt hår, og snille øyne. Han var i midten av førtiåra.

Etter at det ble slutt med hennes store kjærlighet, Helmer, på begynnelsen av 90-tallet, hadde hun bodd alene i ti år. 90-tallet hadde vært en røff periode. Hun hadde ruset seg mye, flyttet ofte og følt seg utrygg. I 1998 hadde moren gått bort.

Tom traff hun ved begynnelsen av det nye årtusenet. Nå hadde de bodd sammen i fem års tid, det siste året i Henrik Ibsens gate.

Nå, som hun var sammen med Tom, var hun utsatt for mindre press. Ting gikk bedre. Hun hadde ikke vært i jobb siden Danseloftet på begynnelsen av 90-tallet. Men nå hadde hun faktisk vært ute og søkt jobb.

Sa hun.

Baker Brun på Arkaden. Og en isbar på Kvadrat.

– Det frister å jobbe nå.

Sa hun.

– Det frister mer enn før.

Men Tom var ikke enig i noe av det hun sa.

– Hun lever i en annen verden.

Foto: Police

De ruset seg mye. Men selv når hun var rusfri, kunne hun være helt borte vekk. For eksempel insisterte hun, 36 år gammel, på at hun var ei prinsesse, sa han. Hun var ei prinsesse som eide både eiendommer og butikker.

– Det er en spøk, skjøt Siw inn. – For da er jo alt mitt …

Hun oppførte seg definitivt som om alt var hennes. Siden begynnelsen av 90-tallet var hun blitt domfelt og bøtelagt en rekke ganger. Foruten biltyverier og besittelse av hasj og piller, ble hun regelmessig tatt i nasking.

Hun tok det hun trengte.

Ifølge den siste tiltalen, som var årsaken til at psykiateren nå kom på besøk, hadde hun blant annet stjålet:

  • 2 stk appelsinjuice og 1 stk Grandiosa på Rema 1000
  • 1 stk nattkjole, 1 stk gavepakke og 1 stk hårbørste på Hennes & Mauritz
  • Smågodt for 30 kroner på Seven Eleven

Sånn holdt hun på.

Det virket som hun trodde at alt var hennes, sa Tom.

– Men jeg vet jo godt at jeg ikke er en prinsesse, la hun til.

De usynlige

– En annen ting, sa Tom, – er at hun blir helt forvandlet under amfetaminrus.

Hun ble helt vill. Kunne være våken flere dager i strekk. Og hun innbilte seg og gjorde helt absurde ting.

Som å kle av seg.

– Folk gir henne amfetamin for at hun skal kle seg naken.

Var hun først på amfetaminkjøret, så hun ikke forskjell på rett og galt. Hun trodde hun eide hele byen. Og folk utnyttet henne.

– Stjel det, sa de.

– Det er jo din butikk!

Så stjal hun det.

De lurte i henne speed, sa han. Så fikk hun enten jabbekick og skravlet som en foss. Eller hun forsvant inn i seg selv. Hun kunne sitte der og snakke ut i rommet, uten at hun snakket til noen.

– Det er som om jeg hører impulser fra egne tanker, hadde hun sagt. – Hvis jeg tenker på ei annen jente, er det som om jeg hører henne snakke. Har gjort det uten rus også.

Ofte oppførte hun seg så rart at folk ringte Tom og sa ifra.

– Jeg vil gifte meg med henne, sa han. Han ville være der for henne. Ta henne med til hjemlandet sitt på andre siden av kloden. Der hadde han familie og venner. Der kunne de starte på nytt.

– Men, sukket han, likevel tenkte hun stadig disse absurde tankene. Plutselig stolte hun ikke på ham, innbilte seg ting om ham.

Hun var sjalu. Som her om dagen. Da hadde hun oppsøkt ekskjæresten Helmer, visstnok for å hevne seg på Tom. Det endte med at hun ble tatt for å stjele fra eksen og pågrepet av politiet. Så kom hun slukøret tilbake til Tom og brukte fire-fem dager på å komme til hektene igjen.

– Det er slitsomt, sa Tom.

Han var ikke akkurat noen helseguru, han heller. Han hadde gått på heroin i flere år, men nå lå han an til å få medikamentell behandling i regi av LAR.

Han trengte bare å skaffe seg en fastlege, sa han.

Og når han hadde skaffet seg en fastlege, skulle han skaffe Siw en fastlege.

Og når han hadde gjort det, skulle han sørge for at også hun fikk behandling.

– Styrer du pengene dine selv? spurte psykiateren.

– Ja, sa Siw.

Hun var blitt fjernere og fjernere i løpet av samtalen. Hun smilte, men var ikke til stede. Brøt plutselig ut i latter, men på feil sted. Beveget munnen, som om hun snakket. Men det kom ingen lyder.

Det virket som hun hørte og så ting som bare eksisterte i hennes hode, noterte psykiateren etter møtet.

Samboeren protesterte. Siw styre penger?

– Det er jeg som må styre med pengene hennes, sa han.

– Det er jeg som må passe på at hun får i seg næringsrik mat. Hun er ikke i stand til å bo alene.

Treåringen

Var Siw blitt gal? Visste hun hva hun gjorde? Når vi leste gjennom politiets etterforskningsdokumenter, dukket historiene opp, den ene mer forunderlig enn den andre.

«Unormal oppførsel overfor barn», het én av sakene, fra januar 2007:

Ved kassa på Ica utenfor Mandal bøyde en kvinne seg ned og ga en tikroning til ei tre år gammel jente.

– For ei søt jente, sa hun.

Bestefaren til jenta beskrev siden kvinnen som mørk med halvlangt hår. Pen i tøyet, brun i huden og litt oversminket. Hun hadde blandingsdialekt. Østlandsk og vestlandsk.

Han gikk for å hente ei sukkertøyeske jenta kunne få for de ti kronene. Men da han kom tilbake til kassa, var hun borte. Han så seg rundt, og oppdaget at den fremmede var i ferd med å leie jenta ut av butikken. Han ropte etter barnebarnet, men den fremmede kvinnen stoppet ikke.

– Vi skal bare ut og hilse på barnebarna mine som sitter i bilen, sa hun.

Bestefaren forlot handlevogna og fulgte etter.

– Nå kommer du her, sa han med kraftigere stemme til barnebarnet.

Den fremmede bøyde seg og vinket til en bil som sto parkert utenfor butikken.

– Sånn, nå har dere vinket. Nå kommer du her!

Først da slapp kvinnen jenta, som sprang tilbake til bestefaren.

Bestefaren fikk ikke sove den natta, og dagen etter ringte han politiet.

For det hadde ikke sittet noen barn i bilen. Dessuten virket kvinnen sløv og ute av stand til å kjøre.

Han var ikke den eneste som ringte politiet den dagen. Nedover Sørlandet reagerte flere på ei dame som virket ruset og fjern.

Hun plukket tomflasker bak en idrettshall.

Kjørte seg fast i ei grøft.

Sa merkelige ting til en mann utenfor Sørlandet sykehus før hun spaserte inn på barneavdelingen.

- Jeg vet jo godt at jeg ikke er en prinsesse, sa Siw til psykiateren. Foto: Politiet

Klokka halv fire om natta ble Siw funnet av en politipatrulje, stående i ei rundkjøring på Flekkerøy, utenfor Kristiansand.

Blesten rufset i det mørke, halvlange håret, men det var ingen fare for at hun skulle fryse. Hun hadde på seg en grå poncho, en rød fleecejakke, en beige skinnjakke og en lysegrå skinnjakke.

– Jeg venter på noen, sa hun.

Derfor kunne hun dessverre ikke bli med patruljen.

– Jeg kan varsle dem, så de ikke blir redde for deg, sa en av politibetjentene.

– Er du frekk, eller? svarte Siw.

Hun sa hun hadde kommet med tog. Men like i nærheten sto en stjålet bil de kunne koble til henne.

Hun måtte bli med dem.

– Jeg er politi i hele Norge, så dere må bare passe dere, sa hun.

– Pågriper dere meg, kommer dere til å få sparken.

Varig svekkede sjelsevner

«Varig svekkede sjelsevner». Det var konklusjonen psykiaterne landet på etter å ha observert den verdensberømte forfatteren Knut Hamsun. Den aldrende dikteren hadde ikke bare valgt nazistenes side, men til og med hyllet Hitler offentlig etter hans død på tampen av krigen.

Var Hamsun sinnsyk?

Nei, sa psykiaterne. Hamsun visste hva han gjorde. Men han hadde «varig svekkede sjelsevner».

Hans personlighet og følelsesliv var svekket.

I 2001 ble Siw undersøkt av en psykiater for første gang. Hennes første tvangsinnleggelse på Rogaland psykiatriske sjukehus skal ha vært i 2000. Det neste året ble hun tvangsinnlagt til sammen åtte ganger.

«Ved flere av oppholdene har hun stukket av fra sykehus etter få dager, og dette har ført til at hun har blitt utskrevet.»

Hun snakket usammenhengende, og ofte om «bisarre seksuelle temaer». Hun kunne være paranoid, og føle seg overvåket, særlig av politiet. Hun fryktet at «folk kan stjele tankene hennes, at det er plassert mikrofoner rundt på kroppen hennes» og at «det blir eksperimentert med hennes DNA».

Bevisstløs og sinnssyk i gjerningsøyeblikket, konkluderte psykiateren.

Og: Mangelfullt utviklede og varig svekkede sjelsevner.

Siw var en av de siste som fikk den berømte diagnosen før den ble slettet fra psykiatriens ordliste.

  • Se tilsvar under saken

Sammensvergelsen

For ei nydelig og skikkelig jente, tenkte folk da Siw kom til Stavanger, 16-17 år gammel. Akkurat hva Helmer trengte, etter å ha festet hardt i noen år. Siw kunne kanskje få skikk på Helmer.

Foto: private

10-15 år senere møtte en sosialarbeider henne for første gang. Han skulle undersøke et forfallent hus under bybrua.

– Nei, men hei, Siw, er det deg? sa politibetjentene som var med på befaringen.

Etterpå overhørte han kallenavnet de brukte på henne, når hun ikke hørte dem: Madrassen.

I 2007 hadde Stavangers sosialtjeneste registrert at hun hadde bodd 17 forskjellige steder i kommunen. I tillegg hadde hun bodd flere steder utenfor Stavanger, samt hatt opphold på noen av byens hospits.

Politijuristene valgte lenge å se på henne med milde øyne. Mellom februar 2001 og oktober 2002 ble over 20 straffesaker mot Siw henlagt. Grunn: Tvil om hennes tilregnelighet.

Politibetjenter som pågrep henne, rapporterte noen ganger om at hun virket ute å kjøre. Som da hun vaset rundt på et militært område på Sola og proklamerte at hun var øverstkommanderende for CIA og KGB. Eller som her, i 2006:

Siktede oppførte seg høflig og rolig. Hun virket samtidig meget forvirret. Hun gav ofte svar som ikke hadde noen sammenheng med spørsmålet.

Siktede oppførte seg høflig og rolig. Hun virket samtidig meget forvirret. Hun gav ofte svar som ikke hadde noen sammenheng med spørsmålet.

Siktede uttalte at det ikke fantes noen straffbare forhold, da det hele var en sammensvergelse mellom «bladene» og staten. Siktede la til at hun var i Møllebukta for det var der hun skulle bygge slottet sitt.

Flaut uten mat

I 2006 var hun inne til soning etter at en ny psykiatrisk utredning konkluderte annerledes enn det første. Hun oppførte seg like sprøtt som før. Men nå mente psykiaterne at hun var tilregnelig.

I 2006 ble Siw bragt inn til avhør etter å ha blitt funnet vasende rundt på militært område på Sola. Hun proklamerte at hun var øverstkommanderende for CIA og KGB. Foto: Politiet

I 2007 ble hun for tredje gang undersøkt av sakkyndige psykiatere oppnevnt av retten. Som vanlig ble hun hentet av politiet og tvangsinnlagt.

– Det er så bad at jeg må være her alle disse ukene, sa hun.

Hun likte verken å se tv eller å lese. Så hun sov, for det meste.

– Det er dødskjedelig.

Det var noen lange avhandlinger psykiaterne skrev, med flere passasjer som denne:

Det er for øvrig sosialkontoret som har betalt hennes husleie i årevis. Hun vet ikke hvilket sosialkontor. Hun har hatt kontakt med flere. Hun synes det er politiets feil at hun nå ikke har en jobb, og det er derfor også politiets feil at hun må stjele. Hun stjeler fordi hun ikke har råd til å kjøpe det hun trenger. Hun hevder at hun egentlig ikke liker å ta ting, men at det er blitt mer og mer av det. Hun bryr seg ikke, for hun har ikke penger. Når hun stjeler tenker hun ikke på at hun kan bli straffet for dette og eventuelt komme i fengsel, for «det blir jo ikke fengsel med én gang!».

Hun var vært i fengsel én gang. Hun var der i noen dager, men vet ikke hvorfor. Hun presiserer at hun ikke stjeler «hos folk og sånn». Det er helst mat hun stjeler, og fra butikker. «Jeg må jo gjøre det noen ganger, i hvert fall når jeg har type, for det er flaut å sitte der uten mat.»

Eller:

«Går plutselig med ballkjole»

Det var tre år siden hun og Tom hadde blitt tildelt eneboligen mellom Brustadbua og Mosvatnet. Hvordan de endte opp der var en historie i seg selv.

På nyåret i 2004 hadde Siw opparbeidet seg et rykte på flere av byens hospitser.

En klage fra ett av dem til kommunen lød slik:

«Forteller at hun er for gal til å bo hos dem. Krangler med alle, går plutselig med ballkjole. Kom slepende en natt med en bjelke, og skulle lage strykebord. Hadde da på seg ambulansejakke og ga alle sparken fordi hun nå var sjefen.»

Journalen viser at det på denne tida ble avholdt et samarbeidsmøte om Siw mellom psykiatrien og kommunens sosialtjeneste.

Foto: Privat

«Det er også første gang Siw [etternavn] har sagt at hun ønsker hjelp fra hjelpeapparatet», skrev kommunen.

«Hun sier selv at hun ikke har tenkt på behandling, og vet ikke om behandling er noe for henne nå. Det var en ny tanke for henne.»

Men psykiatrisk fikk starte medikamentell behandling av Siw. Hun fikk antipsykotika, men stakk av før medisineringen fikk effekt.

Sykehusets ambulante team skulle forsøke å følge henne opp, men ga opp sommeren 2004, etter at Siw hadde sagt at hun ikke så noe poeng med behandlingen.

Etter et nytt tvangsopphold på psykiatrisk dukket hun opp på sosialkontoret, bare iført genser og høyhælte sko, til andre klienters forskrekkelse.

«Hva er skjedd med klærne dine», spurte saksbehandleren.

«Syns du ikke den den nye kjolen jeg har fått, er fin», svarte Siw, og snurret rundt på gulvet, hellig overbevist om at hun hadde på seg en kjole.

«Hvis du syns jeg har for lite klær på kan jeg kanskje få låne buksa di?»

«Hva skal da jeg ha på meg?» spurte saksbehandleren.

«Du kan jo låne kjolen min.»

«Jeg var kanskje litt rask til å godta at Siw ikke vil ha oppfølging fra meg lenger», erkjente medarbeideren i det ambulante teamet.

Hun var uten penger. Uten et sted å bo. Alt hun hadde var en kjæreste som forsøkte å ta seg av henne, og et hjelpeapparat som slet med å holde følge. Sommeren 2004 tilbød kommunen henne leiligheter på plasser hvor det ikke lot seg gjøre å bo med kjæresten Tom.

«De vil gjerne fortsette å kunne bo sammen, og han lurer på om vi ikke er klar over hvor syk hun er», skrev en saksbehandler etter å ha snakket med ham.

«Han vil gå til avisene, noe vi sier de selvsagt er i sin fulle rett til, men at dette er noe vi er pålagt fra rådmannen, og at det ikke er opp til oss.»

Men før jula 2004 løste det seg. Siw og Tom fikk tilbud om å flytte inn i det kommunale huset ved Mosvannet.

De seksuelle tjenestene Siw utførte i den kommunale rehabiliteringsleiligheten, handlet om overlevelse. Foto: Anders Minge

Kjærlighet & prostitusjon

Huset var en såkalt rehabiliteringsbolig. Det betydde at de forpliktet seg til å la kommunens miljøarbeidere komme innom én gang i uka. Siden Siw og Tom ofte ikke var hjemme, eller ikke lukket opp, var miljøarbeiderne i praksis ikke på besøk mer enn én gang i måneden, fortalte én av dem til psykiaterne.

Siw og Tom ruset seg på alle slags stoffer, inkludert amfetamin og heroin. Men miljøarbeidernes mål var ikke å få dem rusfrie. Målet var at «forholdene var tilfredsstillende i den kommunale boligen».

Hvordan Siw hadde det?

Hun var ei forvirret dame, mente miljøarbeiderne. Hun oppførte seg rart, snakket mye tøys og var vanskelig å forstå. I praksis var det Tom som tok seg av henne. Omsorgen besto blant annet i at han gikk på gata for å kjøpe Subutex til henne, så hun ikke skulle skyte for mye speed. Men Siw forsynte seg av alt stoff folk ga henne. Huset var fullt av stjålne klær. Siw stjal alt hun kom over.

Alt praktisk husarbeid overlot hun til kjæresten.

Flere ganger den siste tida hadde hun hatt blåveiser. Miljøarbeiderne hadde fått litt ulike forklaringer på dem. Kommunen var også blitt ringt opp et par ganger om vold mot Siw fra navngitte personer.

– Jeg har planlagt å skjerpe meg litt hjemme, sa Siw til psykiaterne.

– Utsetter samboeren din deg for vold? spurte de.

– Nei.

– Prostituerer du deg?

– Nei.

Hvis hun hadde sagt noe sånt tidligere, var det fleip, sa hun.

Ønsket hun å bli fulgt opp av hjelpeapparatet?

– Nei.

Hun ville bare ut fra Psykken og hjem til kjæresten sin.

– Jeg blir ødelagt av å være her, sa hun.

Kjell: Tom var en fantastisk type, syns jeg. Han var ærlig. Snakket ærlig. Fortalte om Siw og ham på en helt ærlig måte. Det respekterte jeg.

Tove: Han kom endatil opp her og spurte om å få gifte seg med henne.

Kjell: Og Siw likte ham godt.

Tove: Tror hun var veldig glad i Tom.

Kjell: Hun var glad i Tom på en helt annen måte enn … Ja …

Tove: Tror nok sikkert de kunne finne på sprø ting de óg. Men sånn som de var… når vi treftes. Når vi var sammen, var de nyktre. Kom aldri her rusa eller vekke. Han kom her og hadde laget mat. Ellers satt vi her og preikte. Kunne preike om det meste. Virka å være en ærlig og redelig fyr.

Kjell: Ja, det nytter ikke å sitte her og lyve for meg. Jeg kjenner det med en gang.

Tove: Og det virka som han var ...

Kjell: Ja, han var litt prøvet.

Tove: Kan nok hende. Men jeg håper jeg ikke tar feil når jeg tror han behandlet Siw ålreit. Jeg håper i hvert fall på det.

– Han kom endatil opp her og spurte om å få gifte seg med henne, sier Tove– Foto: Anders Minge

Det var ekte kjærlighet mellom Tom og Siw, mente en miljøarbeider som hadde jobbet med dem. De tok vare på hverandre så godt de klarte. De bestemte hvem det var trygt for henne å ha et kundeforhold til og ikke.

I den verdenen Siw levde, eksisterte ikke de samme normene og reglene som i vanlige folks verden. De seksuelle tjenestene Siw utførte i kommunens rehabiliteringsleilighet – eller utenfor, hun oppsøkte jo også kunder ute i byen, som i hotellbarer i julebordsesongen hvor hun fisket opp eldre, beduggede menn – handlet om overlevelse.

Hun stjal for å overleve.

Hun prostituerte seg for å overleve.

Hun var egosentrisk, skrev psykiaterne. Hun hadde lite medfølelse med andre. Manglet ansvarsfølelse. Manglet respekt for sosiale normer og forpliktelser; hadde vært seksuelt inviterende overfor tilfeldige pasienter på psykiatrisk, og selv fortalt at hun hadde vært utro mot kjæresten flere ganger.

Likevel.

Testene hun gjennomgikk i 2007 viste en IQ i normalområdet for befolkningen. Hun skåret dårligst på kunnskap og sosiale evner. Og det var mulig hjernen var noe skadet etter mange år med rusmisbruk og rusutløste psykoser. Men hun var ikke utviklingshemmet. Hun hadde ingen «betydelig nedsatt kapasitet til å gjøre realistiske vurderinger».

Sju år tidligere var hun vurdert som sinnssyk i gjerningsøyeblikket. Hun hadde varig svekkede sjelsevner. Nå var beskjeden til tingretten en helt annen:

Siw var tilregnelig.

Hun kunne dømmes.

Den flyvende bilen

En skolebuss holdt på å kjøre av veien da en hvit bil skjenet mot den i rasende fart. Det var to måneder siden Siw ble skrevet ut.

Ei dame på vei til jobb i en stasjonsvogn var kommet til Hovsherad like ved Moi da hun plutselig så den hvite bilen fly gjennom lufta.

– Så høyt, tenkte hun, mens den suste forbi.

Den hang litt i lufta før den smalt i bakken med forhjulene. Slo nedpå med bakhjulene. Skjøt gjennom sida på en garasje langs veien.

Et voldsomt brak.

Sideveggen på garasjen gapte som et krater.

– Alle i den bilen må være drept, tenkte dama, ifølge politiets rapport.

Da eieren av garasjen hørte smellet, sprang han ut. Han ble stående og se på det svære hullet hvor den ene etter den andre kom stabbende ut.

Først en slank, rank fyr med svømmende øyne.

Så en større kar med blodig ansikt. Han gikk barbeint og med et par crocs i hendene, etter å ha tråkket på en spiker.

Til sist en kvinne. Tynn og dradd i ansiktet. Rusede øyne. Hettejakke og miniskjørt. Nettingstrømper. Sko med høye hæler.

Så begynte hun og fyren med de svømmende øynene å gå mot Stavanger, ti mil mot nordvest.

– Dere må bli igjen her, ropte huseieren.

Men de seilte uanfektet videre. Han med ustø, majestetisk gange. Hun sjanglende på høye hæler.

Huseieren snudde seg mot tredjemann og lurte på hva han ville gjøre med den ødelagte garasjen.

Den blodige karen var litt vanskelig å forstå fordi han hadde en lammelse i munnen etter kollisjonen. Men budskapet var klart: Han kunne mest tenke seg å finne en stein og slå huseieren i hodet med.

Fjellveggen

Etter den uheldige garasje-episoden på Moi spaserte Siw og Tom i retning Stavanger, inntil de passerte en rød Mazda med nøklene i tenningen.

Tom var såpass ruset at han kjørte i feil retning, fortalte han siden i politiavhør. Dermed havnet de til fjells i stedet for i Stavanger. Han mente å huske at de fylte bensin på Tonstad før de kjørte nedover Hunnedalen, havnet i ei grøft og kræsjet i en fjellvegg. Det begynte å lukte bensin, og de hjalp hverandre ut av Mazdaen i en fei.

De sto i veikanten og haiket inntil en eldre, snill dame lot dem få sitte på til Oltedal. Hun ga dem penger til bussen hjem til Stavanger.

Hvorfor Siw likevel havnet i Egersund, står det ingenting om verken i politiets etterforskningsdokumenter eller i psykiatriens journaler.

Folk i Egersund la i alle fall merke til at hun var der. Politiet ble oppringt, hun ble pågrepet og kjørt til psykiatrisk.

Det var hennes 21. tvangsinnleggelse.

Foto: Anders Minge

Til politiet og legene forsøkte hun å forklare hvordan det hele hang sammen:

Hun hadde nå ventet i mange år på ei pakke som det amerikanske politiet skulle sende henne. Hun hadde dessuten jobbet på gynekologisk tidligere, men nå jobbet hun for russerne. I tillegg var hun leder av en kjent, beryktet mc-klubb, noe som dessverre gjorde at hun ikke hadde lov til å oppholde seg på dette sykehuset.

Hun var forresten også pilot, men torde ikke å utføre «dette», med mindre legen var med på det.

Etterhvert som hun klarnet, begynte hun å savne Tom.

De hadde hatt en heftig krangel. Ting hadde skjedd.

Men hun ville tilgi ham. Hun ville hjem.

Hun ville hjem nå!

Dermed var det duket for et av hennes til tider effektive glansnumre. Hun hadde gjennomført det mange ganger med ekskjæresten Helmer.

  1. Knus glasset på brannalarmen.
  2. Vent noen sekunder, til det oppstår en lett kaotisk situasjon.
  3. Når utgangsdøra åpnes, noe som skjer automatisk ved brannalarm: Spaser rolig ut i frihet.

Siws kjærester heter ikke Helmer og Tom. Navnene er fiktive.

Publisert:

Siw

  1. Siw-saken blir sentral i internasjonalt forskningsprosjekt

  2. – Når dør den neste? Skal vi bare sitte og vente på det?

  3. Siw-saken: – 2500 mennesker i Norge står på randen av å dø. Det er en ganske horribel situasjon

  4. Tvangslovutvalget foreslår en ny felles lov for all tvangsbruk

  5. «Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får man problemer med nedslaget»

  6. Aftenbladet vant pris for historien om Siw

Mest lest

  1. Da Charlotte Selstø fikk korona var det særlig to symptomer som dominerte

  2. Elev på Stavanger-skole smittet med korona - hele trinnet i karantene

  3. Se Pøbel sitt penis-stunt i Stavanger

  4. Jobbet uten sikring i høyden. Fikk 117.000 kroner i «straks-bot»

  1. Siw
  2. Rus
  3. Psykiatri
  4. Rusomsorg
  5. Stavanger