Rovdyrene tar over

2008–2010: Siws store kjærlighet havner i fengsel. Hun mister fullstendig kontrollen. Tom slår alarm fra cella. To sosialarbeidere legger en dristig plan for å hjelpe henne. I mellomtida blir hun torturert og huset hennes okkupert. Så flyttes hun – til et beryktet narkoreir.

  • Tove M. E. Bjørnå
    Journalist
  • Thomas Ergo
    Journalist
  • Anders Minge
    fotograf
Publisert: Publisert:

Jordskjelvet fant sted sommeren 2008.

Da tok de ham fra henne.

Da tok de Tom.

Det begynte relativt uskyldig. Politiet pågrep ham hjemme i Henrik Ibsens gate. På soverommet fant de 1,5 gram heroin. Og i stua, i en safe under et teppe: ei avsagd rifle.

Fra før hadde han blitt tatt for diverse tyverier. Men det var tross alt småsaker. Han hadde trolig sluppet unna med noen måneder i fengsel, hadde det ikke vært for telefonsamtalen.

Han ringte Siw fra fengselet og instruerte henne til å hente en boks med te. En metallboks med Twinings. Han forklarte hvor den var gravd ned.

Kanskje tenkte han ikke over at slike samtaler rutinemessig ble avlyttet av fengselets betjenter. Kanskje tok han en kalkulert sjanse.

  • Her finner du alle kapitlene i dokumentaren:
Les også

Gi meg litt lykke før jeg dør

Siw fant uansett aldri den boksen.

Men et par dager senere ble den funnet av politiet.

Den lå begravet der han hadde sagt den lå. Rundt 40 meter fra huset. Ved foten av et blankt, høyt tre i skogdraget mot Mosvatnet.

Etterforskerne så først en liten, unaturlig haug med kvister og blader.

Metallboksen som inneholdt skjebnen til Siw og Tom var gravd ned ved et tre, nedenfor det hvite huset der de bodde. Foto: Anders Minge

De gravde litt, og fant ei pakke surret inn med sølvtape.

De dro av tapen og fant en teboks.

I teboksen lå det en plastpose.

I plastposen lå det en lynlåspose.

I lynlåsposen lå skjebnen til Siw og Tom: En ball med brunt pulver. Rundt 200 gram heroin. Antatt markedsverdi: 400.000 kroner.

De gikk inn i huset og pågrep Siw.

Både politiet og dommerne sa de trodde på Tom. Han var ingen bakmann eller organisator, bare en nedkjørt narkoman og småkriminell. Noen – han ville ikke si hvem – hadde bedt ham om å oppbevare heroinen i noen dager. Som belønning skulle han få tre gram til eget bruk.

– Jeg er jo heroinslave, sa han. – For meg var dette rene julekvelden.

– Visste Siw at du hadde pakket heroin i denne boksen?

– Nei, hun har ikke noe med dette å gjøre.

Dermed ble siktelsen mot Siw henlagt etter bevisets stilling.

I fengselet hadde Tom begynt på avvenning etter mange års heroinmisbruk. Og han hadde tilstått raskt. Han fikk derfor strafferabatt. Dessuten var heroinen noe utblandet. Han fikk bare tre års fengsel, hvorav seks måneder betinget.

Men for Siw var det et jordskjelv.

Hennes kjærlighet i livet var borte.

Nå var ingen der til å beskytte henne.

Bekymringen fra fengselscella

– Situasjonen er ute av kontroll, sa Tom.

Han hadde sittet inne noen uker, men av brevene og telefonsamtalene skjønte han hva som skjedde der ute. Hun hadde mistet kontrollen fullstendig. De andre hadde tatt over. Derfor, i oktober 2008, tok han kontakt med en fengselsbetjent.

Noen måtte hjelpe Siw, tryglet han.

  • Se tilsvar under saken

De parkerte utenfor huset i Henrik Ibsens gate. De ringte på. Døra var ødelagt, og Siw måtte åpne den med en kniv.

Miljøarbeider Pål Holden, som hadde jobbet med Siw i noen måneder, presenterte Karianne Borgen. Hun var sosialkonsulent i Stavangers oppsøkende team. Det såkalte OBS-teamet.

Karianne rakte fram hånda og smilte.

Kaos. Rot. Knuste vinduer.

Miljøarbeider Pål Holden så at Siw levde farlig. Han var med å legge en plan. Foto: Anders Minge

Det var to dager til julaften 2008.

Før besøket hadde Pål satt Karianne inn i Siws situasjon. Det var et renn av folk inn og ut av huset. For det meste kriminelle og rusmisbrukere som hadde sex med henne eller mishandlet henne. Siw prostituerte seg. Hun ruset seg på heroin, amfetamin og alt hun kom over av stoff og piller. Hun var inn og ut av psykiatrisk, og svært psykisk syk.

Hun levde farlig.

Nå så de på Toms bekymringsmelding fra fengselet som en mulighet. De hadde lagt en plan. Og i den planen var Karianne tiltenkt en hovedrolle.

– Jeg er bekymret for deg, sa Karianne.

Hun fortalte at Tom også var urolig for henne, at det var derfor de var her.

– Jeg har det greit, svarte Siw, og smilte unnvikende.

– Jeg trenger ikke hjelp.

Karianne Borgen skrev siden i journalen at Siw hadde tårer i øynene da hun sa dette.

De satset på en dame

Hva skal du gjøre hvis du er sosialarbeider og står overfor et menneske i dyp nød, og hun sier hun ikke trenger hjelp? Skal du gå videre? Skal du fortsette å banke på?

Karianne Borgens jobb var å fortsette å banke på.

Stavangers OBS-team var etablert to år tidligere, som et samarbeid mellom Stavanger kommune og Stavanger universitetssjukehus. Flere byer etablerte oppsøkende team de neste åra. For velferdsstaten slet med å hjelpe noen av de mest risikoutsatte og syke. De som hadde både en alvorlig psykisk lidelse og et omfattende rusproblem. Teamene reiste dit disse menneskene var og bodde. De var vanskelige å nå dersom man jobbet fra en sengepost eller krevde oppmøte på et sosialkontor.

Siw var i kjernegruppa for denne nye frontlinja i Velferds-Norge.

Siw var blitt alene i Henrik Ibsens gate etter at Tom ble fengslet. Bak murene jobbet han for at Siw skulle få hjelp. Foto: Privat

I tillegg til å være psykisk og fysisk nedkjørt av mange års rusmisbruk, var hun jevnlig utsatt for mishandling og vold.

De fleste hadde gitt henne opp.

Det var nettopp da de oppsøkende behandlingsteamene skulle kjenne sin besøkelsestid.

Mens OBS-teamet var en litt ubestemmelig instans – både kommunal og statlig – jobbet Pål Holden i kommunens rehabiliteringsseksjon, eller Rehab som den ble kalt. Dette var første gang OBS-teamet og Rehab virkelig forsøkte å gjøre en felles innsats overfor Siw.

Pål Holden og Karianne Borgen hadde satt seg noen mål. Men for å lykkes, måtte Siw stole på dem.

De måtte begynne med å bygge tillit.

Pål hadde fått en god tone med Siw. Men Siw hadde en tendens til å se på menn som objekter hun skulle flørte med. Og hun hadde sine vaner. De måtte for eksempel forklare henne at hun måtte slutte å være naken når hun lukket opp. Om ikke for hennes skyld, så for Påls.

Da satset de på Karianne.

Ei dame. Og bare noen år yngre enn Siw. Hun hadde dessuten jobbet mye med rusmisbrukere, og vært ute en vinternatt før.

Kunne de finne tonen?

– Jeg ser at du ikke har det greit, sa Karianne Borgen til Siw. De balanserte på en knivsegg. Siw var mistenksom av natur. Foto: Anders Minge

Tårene

Hun hadde kastet tv-en ut av vinduet neste gang de kom på besøk, i februar 2009. Da var Siw mer pratsom. Den var begynt å lage noen merkelige lyder, sa hun. Hun hadde vært redd den skulle eksplodere.

– Det er ryddigere her enn sist, sa Karianne.

– Ja, sa Siw.

Ekskjæresten Helmer hadde vært innom. Han hadde krevd at hun måtte være flinkere til å holde orden.

Hun fikk låne Kariannes mobil, så hun kunne ringe til fengselet og snakke med Tom.

Etter samtalen gråt hun. Det var ikke ofte noen så Siw gråte.

– Hvordan har du det?

– Det er ikke lett å bo alene.

Det kom så mange menn på døra. Menn som mishandlet henne.

– Syns dere jeg skal slå tilbake for å forsvare meg? Jeg kan slåss hvis det er nødvendig!

Hun smilte og lo. Men hun forsøkte også å bagatellisere situasjonen hun var i. Når hun ble spurt om hun prostituerte seg, ble hun unnvikende.

– Jeg går ikke ute på gata. Det kommer folk hjem til meg. Folk som krever noe av meg.

Karianne fortalte henne om OBS-teamet og hva slags hjelp de kunne gi henne.

Siw var positiv.

Hun kunne godt tenke seg å fortsette kontakten med Karianne.

Var det noe Siw kunne tenke seg å undersøke hos en lege? Det var det. Siw hadde sine bekymringer. Det var lenge siden hun hadde vært hos en lege.

– Kan jeg få bestille time for deg? spurte Karianne.

– Ja, svarte Siw.

Det ble mange bomturer de neste månedene. Karianne kom aldri så tett inn på Siw som hun hadde håpet. Det var aldri noe «Hei, Karianne!»

Men Siw kjente henne igjen, i hvert fall. Og hun husket enkelte ting de hadde gjort sammen.

Hver gang de møttes, slo Siw over til trøndersk. Karianne var trønder.

Gjør hun narr av meg, tenkte Karianne. Var dette Siws måte å si at hun syntes det var teit at Karianne kom her og trodde hun skulle hjelpe henne, liksom?

– Jeg hører du også er trønder? sa Karianne, fleipete.

Men Siw tok ikke den. Det virket som hun slo om til trøndersk uten å merke det selv.

Det ble mange bomturer. Foto: Anders Minge

Ordene på venterommet

Rutinen var at teamet alltid skulle være to når de besøkte folk. Men det gjorde det vanskelig å komme innpå Siw. De forsøkte å løse det ved at Kariannes kollega holdt seg litt i bakgrunnen. Som i mars 2009, da de omsider fikk henne med til fastlegen. Kariannes kollega ble igjen i bilen utenfor mens hun gikk opp på venterommet med Siw. De fikk noen minutter på tomannshånd, og Siw sa ting som:

– Det er sjelden jeg kommer meg ut. Jeg er ikke så flink til å omgås folk. Men jeg har en del besøk.

Her om dagen hadde hun hatt innbrudd, sa hun. Uvedkommende pleide å ta seg inn i huset mens hun sov.

– Men jeg er ikke redd for å bo alene, skyndte hun seg å legge til.

– Jeg får litt hjelp av ekskjæresten min av og til.

Hun var redd for å være smittet av hiv. For hun hadde delt kanyler med ei jente det gikk rykter om at hadde aids.

Da hun skulle ta blodprøve, ville hun trekke seg. Karianne overtalte henne til å ta prøven.

Den skulle vise at hun ikke trengte bekymre seg for aids.

Men i et brev fra fastlegen fikk hun beskjed om at hun hadde hepatitt C. Det er en leverbetennelse som smitter via urene sprøyter og ubeskyttet sex, skrev legen. Hepatitt C kan være dødelig om den ikke behandles.

«Jeg ber deg bestille en time så vi kan snakke om dette. For eventuell behandling ved sykehus er det en forutsetning at du slutter med narkotiske preparater. Du skal heller ikke dele sprøyter under noen omstendighet», skrev legen.

Om Siw noen gang leste brevet, vet vi ikke. Det eneste vi vet, er at hun aldri bestilte noen ny time.

Siws runddans

Planen var å benytte anledningen neste gang Siw gikk inn i en psykose. De visste at det før eller siden ville skje igjen. Politiet ville pågripe henne et eller annet sted i byen, kjøre henne til legevakta, hvor hun ville bli tvangsinnlagt på psykiatrisk og utskrevet etter noen dager fordi hun var for frisk til å bli holdt på tvang.

Dette var Siws runddans.

Karianne mente det var noe unaturlig med Siws gjentatte psykoser. De kom så hyppig at det var rart om alle var utløst av rus. Trass i alle tidligere innleggelser var det mange ubesvarte spørsmål. Neste gang Siw ble psykotisk, ville de varsle fastlegen og forsøke å ta regi. De ville få henne inn på en sengepost hvor hun kunne bli grundig utredet. Da kunne de også få henne nykter og snakke ordentlig med henne om behandling og oppfølging.

Men de balanserte på en knivsegg. Siw var mistenksom av natur. Det var vanskelig å fortelle alt de tenkte. Samtidig måtte de ikke gå bak ryggen hennes.

– Hadde det ikke vært bra å være en plass hvor du kan føle deg trygg? spurte Karianne. Foto: Privat

– Jeg ser at du ikke har det greit. Jeg forstår at dette ikke er et godt liv, kunne Karianne si, uten noen gang å nevne løsninger de så for seg på sikt: Et omsorgssenter eller en bemannet bolig.

– Hadde det ikke vært bra å være en plass hvor du kan føle deg trygg? En plass hvor du kan komme til hektene? Hvor du kan spise godt?

Siw avviste slike tanker.

I løpet av mars ble Siw formelt godkjent som en av OBS-teamets pasienter. Mange ganger sto Karianne bare og ringte på. Sto på trappa til Siw og ropte. Så skrev hun en hilsen på et kort og la den i dørsprekken. Hun pleide å ha en bunke med små, søte bildekort i veska.

Hun følte ofte en uro når pasienter ikke åpnet. Kunne det hende at Siw lå død der inne? At det var derfor hun verken åpnet eller svarte?

En gang det gikk en lengre periode uten at Siw åpnet døra, ringte Karianne politiet.

En patrulje kjørte oppom huset.

Siw var hjemme, og helt OK, meldte politiet tilbake.

Foto: Privat

En dag i april ringte Tom fra fengselet. Han hadde vært på perm i noen timer og besøkt Siw. Hun var mer oppegående, men tynnere. Han trodde ikke hun fikk i seg nok mat. Kunne de følge henne til Frelsesarmeens matutlevering på tirsdager?

Tom hadde fått innvilget LAR-behandling. Kunne de vurdere LAR for Siw også? Hun var med, hvis de gjorde det sammen.

De burde også hjelpe henne å få vurdert hva hun har rett til i trygd, sa han.

Og følge henne til tannlegen.

Allerede dagen etter ringte Karianne på. Siws ansikt dukket opp i loftsvinduet. Hun så på dem. Så gikk hun vekk.

Den siste gangen Karianne Borgen besøkte Siw, var hun i godt humør. Smilte og lo og snakket ut i lufta. Vasken på badet var knust. Hun var blitt ranet dagen i forveien. Karianne fulgte henne til sosialkontoret på Madla for å hente nødpenger og matrekvisisjon, for deretter å hjelpe henne med å handle mat på Rema 1000, hvor hun var svartelistet etter nasking.

Men hun ville ikke være med til fastlegen. Hun fryktet å bli tvangsinnlagt, sa hun, som om hun luktet hjelpernes plan.

Okkupasjonen

Da sommeren kom, forsvant Siw. Ingen i hjelpeapparatet hadde den minste idé om hvor hun var.

En drøy uke uti juli ble Karianne oppringt av miljøarbeider Pål Holden.

– En annen person har okkupert leiligheten hennes, sa han. – Dersom hun kommer hjem, kommer hun ikke inn.

Ryktene sa at Siw en stund hadde blitt tvunget til å bo i sin egen hage, og til å stjele fra sykehjemmet ved siden av. Så hadde hun forsvunnet. Pål hadde vært innom og tatt noen bilder. Det så jævligere ut enn vanlig. Omtrent som om noen hadde hevet en håndgranat inn i hvert rom. Sola kastet et grelt lys over en søppelhaug av en leilighet som inntrengerne aldri kom til å rydde. Innimellom skrotet kunne man skimte spor etter Siw, som en svart handlepose fra Dolce & Gabbana.

Foto: Privat

Det var verken første eller siste gang Pål måtte bestille container for å rydde Siws leilighet.

Kjell: Av og til okkuperte de leiligheten hennes. Da fikk hun ikke komme inn. Så hun kom her, for hun hadde ingen plass å bo. Så måtte jeg reise inn. Da de så meg, stormet de ut.

Vi: Hvorfor? Du ser jo ikke ut som noen farlig skikkelse?

Kjell: Nei, de ville ikke vise at …

Tove: Si det som det er. De var redd du skulle sende hunden på dem. Sånn var det bare.

Kjell hadde med seg hunden da han oppsøkte Siws leilighet. Foto: Anders Minge

Kjell: De ville ikke vise at de hadde hevet ut Siw, og at hun ikke fikk komme inn i sin egen leilighet. De okkuperte den og brukte den som …

Tove: … festeplass.

Kjell: Så ble de lei av henne, for hun skulle ordne opp og …

Tove: Hun kunne skli litt ut, og snakke litt sitt eget språk. Så syns de det ble for stress. Og så ville de ha henne vekk.

Kjell: Det ble for mye for dem. De så at hun var syk. Så jaget de henne bare.

Et beryktet reir

Huset ved Mosvatnet var for stort for Siw. Dessuten fikk de stadig klager på at hun var «på besøk» på sykehjemmet ved siden av. Boligen også var i elendig forfatning. Kommunen hadde bestemt seg for å pusse opp.

Mens Siw var på vidvanke, flyttet miljøarbeiderne tingene og møblene hennes til en annen leilighet i en annen bydel.

Det var sånn hun havnet i Haugåsveien 28 på Åsen i Hillevåg.

De to kommunale rekkehusene var beryktet. Også dette var såkalte kommunale rehabiliteringsleiligheter. Plassen var som et fluepapir på et miljø preget av stoffmisbruk, dealing, vold og kriminalitet. Det var naboklager, ambulanser og politibiler hele veien.

Siw ble flyttet fra huset ved Mosvatnet til en av de kommunale rehabiliteringsleilighetene i Haugåsveien på Hillevåg. Foto: Politiet

Hvorfor var akkurat Haugåsveien 28 et fornuftig sted å flytte Siw?

Pål Holden husker ikke det. Slike beslutninger ble tatt over hans hode.

Et vanlig boligbyggelag kunne de ikke bosette henne i. Da hadde hun stjålet naboenes hagepynt, dørskilt, klær til tørk og alle sånne ting.

Han husket også noen diskusjoner om kommunale boligkomplekser det ikke passet å flytte henne inn i. Den ene plassen var dominert av yngre, hardere folk som dealet heroin. På den andre var det flere eldre rusmisbrukere. Ingen god match, siden kroppen var Siws betalingsvare, og eldre menn en viktig kundegruppe.

Uansett var det sjelden sånn at de hadde alternativer. De ble som regel flyttet inn i første ledige leilighet. Og antakeligvis var det sånn Siw havnet i Haugåsveien 28, som var, så vidt Pål husker, ment å være midlertidig.

Sosialkonsulent Karianne Borgen fikk ikke vite om flyttingen før den var bestemt. OBS-teamet ble aldri involvert før pasientene deres ble flyttet. Å hjelpe Siw var et vanskelig prosjekt. Nå ble det om mulig enda vanskeligere.

Sommeren 2009 jaktet kommunens miljøarbeidere på henne. De skulle informere om at hun var flyttet – og gi henne nøkkelen.

4. august skrev Karianne i OBS-teamets journal:

«Ingen vet hvor pasienten oppholder seg. Rehab var sist i kontakt med henne for fire uker siden.»

Hva skulle de gjøre? Om høsten kalte Karianne Borgen inn til møte om Siws situasjon. Det var flere grunner til at hun gjorde det. En av dem var at hun skulle ut i svangerskapspermisjon. Nå måtte hun hjelpe de som ble igjen til å legge en plan.

Siw var nettopp fylt 40 år, hadde ruset seg vedvarende siden tenårene, og dette synes å være første gang hjelpeapparatet samlet seg i et seriøst forsøk på å samarbeide om å hjelpe henne.

På møtet sa Karianne Borgen klart fra om hva hun mente var den egentlige grunnen til at Siw aldri hadde fått den hjelpen og behandlingen hun trengte:

Nå satte de følgende mål: Å redusere skadene ved det harde og destruktive livet Siw levde.

De etablerte ei ansvarsgruppe. Den besto av en ny person fra OBS-teamet, Siws ruskonsulent fra helse- og sosialkontoret på Madla, saksbehandleren fra Nav og miljøarbeider Pål Holden fra rehabiliteringsseksjonen.

Nå gjaldt det å få kontakt med Siw igjen, bygge tillit og få utredet behov for behandling.

Karianne Borgen var på vei ut. En kollega gjorde seg klar til å overta.

Et annet drama utspant seg i samme periode. Våren 2009 møtte Siw i Stavanger tingrett, tiltalt for flere mindre forbrytelser. Besittelse av 0,4 gram heroin og 1,5 gram hasj. Nasking av matvarer, en strikkegenser, et par bukser, undertøy, kosmetikk og en nattkjole. Og for å ha stjålet 11.000 kroner fra en pengetaske i en taxi.

Men rettssaken ble utsatt idet den var i gang. Dommerne reagerte på oppførselen hennes. De mistenkte at hun var psykotisk. Nok en gang ville dommere ha utredet om hun var tilregnelig.

– Hvordan klarer du deg hjemme?

– Det går fint.

De sakkyndige psykiaterne hadde utredet henne to ganger tidligere. Nå satt de igjen foran den 40 år gamle kvinnen som ikke la skjul på at hun hatet å være tvangsinnlagt. De hadde notert seg en rekke merkelige utsagn.

Som: – Jeg har en bror som passer på meg. Han lever i en annen tid.

Eller som da hun betrodde en politibetjent at hun egentlig var av adelsslekt, men var kidnappet av sine foreldre da hun var liten.

Som vanlig klarnet hun til etter en stund.

Nå var hun kjølig, kortfattet, til stede.

– Hvordan har du det her?

– Det går tregt.

Hva vil hun si om psykiatrisk?

– De bare skriver meg ut.

Og rehabiliteringstjenesten? Hvor ofte kom de på besøk?

Det visste hun ikke.

Hvor mange miljøarbeidere pleide å komme?

Det visste hun ikke.

Hva het de?

Det visste hun heller ikke.

– Hva hjelper miljøarbeiderne deg med?

– Ingenting.

Mennene

Demningen brast. Miljøarbeidernes samtale med de psykiatrisk sakkyndige ble en endeløs bekymringsmelding om et vergeløst menneske i dyp nød.

Siw hadde vært på kjøret helt siden Tom ble satt i fengsel sommeren 2008. Siden den dagen kunne hvem som helst gå inn i Siws leilighet og utnytte henne.

De fortalte at naboene stadig klaget på Siw, for eksempel på at hun gikk ut med søpla splitter naken.

De fortalte at de skulle se til henne én gang i uka, men at de ikke var i nærheten av å klare det.

Hun lukket ofte ikke opp. Hun møtte ikke til avtaler. Hun kunne forsvinne i dager og uker.

Akkurat nå, høsten 2009, hadde hun ganske god orden i den nye leiligheten sin. Hun kunne lage litt mat, men var blitt veldig tynn. Hun var i stand til å vaske klær, men vaskemaskinen var gått i stykker.

Vinduene var ofte knust. De måtte stadig skifte låsene.

Verandadøren til Siw bar tydelig preg av mange ubudne gjester. Foto: Politiet

Siw klarte ikke å ta vare på mobiltelefoner. Skulle du snakke med Siw, måtte du møte henne ansikt til ansikt. Hun var ikke i stand til å ta vare på et visakort. To ganger i måneden måtte hun på sosialkontoret for å hente trygda. Men hun spurte aldri om å bli kjørt.

Hun spurte aldri om hjelp til noe som helst.

Men den personlige hygienen var det ingenting å si på. Siw dusjet ustanselig. Gjerne ti ganger om dagen. Det var kanskje også et tegn på hvor syk hun var.

Hun kunne ha klare øyeblikk, da det var mulig å snakke med henne.

Hun viste aldri følelser, sa miljøarbeiderne, unntatt når hun snakket med kjæresten på telefon. Hun hadde aldri åpnet seg for dem. Snakket aldri om familien, de trodde ikke hun hadde kontakt med dem. Snakket aldri om sitt eget liv, om planer eller tanker om framtida.

Siw var lite synlig i bybildet. Hun holdt seg mye hjemme. Men det var observert en stor trafikk av menn i leiligheten hennes.

Når hun ikke åpnet døra for miljøarbeiderne, regnet de med at hun hadde besøk av disse mennene.

Torturen

Da Siw kom til sykehuset, oppdaget de noen stygge sår på innsiden av låret hennes.

– Hva har skjedd? spurte psykiaterne.

Siw svarte med taushet.

– De brant henne, forklarte Pål Holden.

Han husker de besøkte henne etter den hendelsen. Siw var jo ofte lettkledd, men denne gangen gikk hun i ei altfor stor joggebukse og en vid skjorte. Hun stabbet seg innover mot stua, som om hun var skadet.

Men joggebuksa gled ned, og da så de svimerker under navlen hennes. Hun var rød og lilla på den ene sida, som om hun var blitt sparket eller slått. Hun var skamklippet, som en tyskertøs etter krigen. På stuegulvet var det svimerker etter strykejern.

Noen hadde brent henne med strykejern flere steder, i lysken, under navlen og antakelig i skrittet.

Hvilket helvete hun hadde gjennomgått, var vanskelig å vite, for Siw tystet aldri. Selv ikke på de som mishandlet henne.

Foto: Politiet

Hun hadde stabbet seg opp til ekskjæresten Helmer som hadde kjørt til apoteket og kjøpt lindrende kremer. Hun hadde dratt seg i det skamferte håret og sagt:

– Nei, hva faen skal jeg med dette her, da?

Så hadde hun klippet vekk resten.

Ryktene i Stavangers underverden var at hun hadde fått besøk av noen «svære gutter». Sånne du «ikke kødder med». Hun var visstnok blitt anklaget for å ha stjålet speed. Og de var visstnok kommet for å presse henne til å fortelle hvor stoffet var, eller for å straffe henne. Eller begge deler.

Dette var Siws verden, tenkte miljøarbeider Pål Holden. Han skulle gjerne ha fortalt både kommuneledelsen og politikerne om den verdenen. De hadde jo forsøkt å si fra oppover i systemet om hvor utilstrekkelig tilbudet de ga Siw var. Men et eller annet sted på veien stanset det opp.

Siw var overlatt til seg selv.

Hun var overlatt til predatorene, som han kalte dem.

Rovdyrene. Alfahanner på speed, piller og veksthormoner. Denne destruktive miksen som gjorde dem aggressive, utholdende og følelseskalde.

Når Tom var borte, var det fritt fram, tenkte Pål Holden.

De kunne gjøre hva de ville med henne.

– Hva gjør dere når dere er sammen med henne?

– Ingenting, svarte Pål Holden og kollegaen.

– Siw er altfor syk til at vi kan hjelpe henne. Hun har falt mellom alle stoler. Hun har behov for langt mer oppfølging enn vi kan gi henne.

– Men kommunens miljøarbeidere måtte vel ha et mål? spurte psykiaterne.

Tilregnelig eller ikke

Var Siw tilregnelig? Kunne hun dømmes? Dette var spørsmålene de sakkyndige skulle svare Stavanger tingrett på.

Undersøkelsene deres viste at Siw hadde en hjerne som var svært sårbar ved inntak av narkotika. Mange års kontinuerlig rusing hadde sannsynligvis utløst og vedlikeholdt symptomene på psykoser.

Når hun var ruset og i psykose, ville hun kunne ha “sterk nedsatt bevissthet”. Og det var mulig hun hadde nedsatt bevissthet under forbrytelsene hun var tiltalt for. Men psykiaterne kunne uansett ikke påvise at hun hadde vært psykotisk «i rettspsykiatrisk forstand».

Med andre ord:

Siw var tilregnelig.

Dommerne kunne dømme henne.

Siw hadde blant annet stjålet mat og klær, men var hun frisk nok til å blir dømt? Foto: Torstein Lillevik

De var på hælene igjen. Siw ble skrevet ut uten at miljøarbeiderne fikk vite om det. Det var ikke noe samarbeid mellom psykiatrisk og den nye ansvarsgruppa rundt Siw. Planen om å bruke innleggelsen som en ny start, gikk i vasken.

Siws runddans fortsatte.

Politiet plukket henne opp på trafikkerte veier, eller vasende i snøen.

– Du må bli, slik at vi kan hjelpe deg, sa legen på psykiatrisk.

– Jeg vil ikke ha hjelp, svarte hun.

– Jeg må ruse meg, hvis ikke dør jeg.

Hun hadde blåmerker flere steder, og hun sa hun var banket opp av «noen der hjemme». Eller av en ny kjæreste. Og at de tok trygda fra henne.

Hun fortalte at noen hadde skutt på henne, men at det var lenge siden.

– De der hjemme kan godt finne på å skade meg, sa hun.

«Det er ikke mulig å skrive henne ut i denne tilstanden, uten å sette henne i fare», skrev en lege ved psykiatrisk i januar 2010.

Men skrevet ut ble hun.

For hver gang sa hun de rette tingene: Hun var i kontakt med byens OBS-team. Hun ventet på at de skulle komme på besøk.

– Det er bra, sa legen. -Da vil du komme i behandling med erfarne folk.

Før han skrev henne ut, beskrev han henne som høflig og grei.

«Hun har planer for livet og vil leve.»

Bak en stengt dør

Hun hadde ingen lett jobb, kollegaen i OBS-teamet som skulle overta for Karianne Borgen. Først få Siw til å åpne døra.

Deretter finne tonen.

Etter noen bomturer lyktes hun i å treffe henne i januar 2010.

En mann lukket opp. Sosionomen presenterte seg. Mannen ville ikke si navnet sitt. I bakgrunnen ropte Siw at han måtte lukke døra, fordi hun var naken.

Han begynte å fikle med døra, som var sprengt opp. Sosionomen tittet inn i leiligheten. Det så ut som noen hadde vandalisert den.

Siw kom etterhvert til døra. Sosionomen fikk inntrykk av at Siw ville vise henne noe: Et blåmerke på låret, flere blåmerker på underarmen.

Men hun ønsket ikke å snakke. Og sosionomen fikk ikke komme inn.

– Er du redd?

Siw flakket med øynene, og begynte å snakke om andre ting.

Sosionomen spurte om blåmerkene.

– Jeg har stått på slalåm, sa Siw.

– Jeg kommer på besøk igjen.

Siw dro på det, men nektet ikke.

De neste gangene hun kjørte ut til rekkehuset i Haugåsveien 28, var det ingen som lukket opp.

– Jeg treffer ikke, sa sosionomen i OBS-teamet til Pål.

I mars 2010 besluttet OBS-teamet å avslutte innsatsen. Siw kunne stå på deres bekymringsliste, og de kunne fortsette i ansvarsgruppa. Men de ønsket ikke ansvar for en pasient de ikke klarte å komme i kontakt med. Nå måtte det være opp til kommunens folk å jobbe med Siws motivasjon. Siw måtte signalisere «et ønske om å ta tak i rusatferden».

Siw hadde mange opphold på psykiatrisk avdeling ved SUS. Foto: Anders Minge

Tre uker senere ble hun tvangsinnlagt på psykiatrisk for 25. gang. Hun var dårlig kledd, «påfallende sminket», sterkt ruset, grovt desorientert og fullstendig ute av stand til å ta vare på seg selv.

«Hennes forestillingsverden, slik den fremkommer av det hun sier, er dominert av prostituerte, sex, overgrep og vold,» skrev en lege.

– Jeg savner den forrige kjæresten min, sa Siw under den 26. tvangsinnleggelsen, samme vår.

Siw levde i en

«Den viktigste behandlingen bør foregå på et lavere omsorgsnivå, fortrinnsvis i hennes eget miljø.» skrev psykologspesialisten.

Ingenting tydet på at bekymringen ble sendt til noen, utover at epikrisen gikk i kopi til fastlegen. Ingenting i fastlegens journal tydet på at hun foretok seg noe.

Bekymringene forsvant i journalene.

Stevnemøtet

Karianne Borgen tenker på Siw hver gang hun kjører forbi huset i Henrik Ibsens gate.

Hun husker smilet hennes, latteren.

Bare én gang slapp hun Karianne litt innpå seg. Hun snakket om da hun var ung, at hun hadde drevet et dansestudio.

Hun syntes det virket som om Siw prøvde å si:

Dette er ikke meg.

Det er bare sånn jeg har det i en periode.

Før ting faller på plass igjen.

Pål Holden glemmer heller aldri det året de forsøkte å få til noe for Siw. Det året de virkelig prøvde.

Og han glemmer aldri permisjonen sommeren 2009.

Da han hentet henne i Haugåsveien, hadde hun tatt på sexy undertøy og en nattkjole.

Ingenting annet.

– Siw, du kan ikke gå sånn, sa Pål.

Hun gikk med på å ta på seg litt mer.

Så kjørte de til det tidligere hjemmet i Henrik Ibsens gate.

Cellebilen seilte opp foran huset, og ut kom Tom. De gikk inn. I et hjørne av stua hadde Siw ryddet, dandert sofaen med puter og hengt opp et laken.

Bak det lakenet skulle de være.

Pål og betjentene sa de ville ta seg en tur ut for å rydde.

Da de tilmålte 20 minuttene var over, banket de forsiktig på døra og spurte om Siw og Tom var ferdig med å rydde og sortere.

Det var det sterkeste minnet.

– Det var ingen tilslørte følelser, sier Pål. – Det var ingenting de ønsket å oppnå. Vi så at det var et fint øyeblikk. Vi så at hun var glad. Og at han var glad. Vi så at det var kjærlighet.

Før Tom ble løslatt våren 2011, ga han advokaten sin penger, som Siw skulle få.

Politiet ventet ved fengselsporten. De kjørte ham rett til Sola, hvor han ble sendt ut av landet for godt.

Og Siw?

Hun var for lengst blitt funnet av en ny beskytter.

Siws kjærester heter ikke Helmer og Tom. Navnene er fiktive.

Publisert:

Siw

  1. Siw-saken blir sentral i internasjonalt forskningsprosjekt

  2. – Når dør den neste? Skal vi bare sitte og vente på det?

  3. Siw-saken: – 2500 mennesker i Norge står på randen av å dø. Det er en ganske horribel situasjon

  4. Tvangslovutvalget foreslår en ny felles lov for all tvangsbruk

  5. «Kommer man skjevt ut fra hoppkanten, får man problemer med nedslaget»

  6. Aftenbladet vant pris for historien om Siw

Mest lest

  1. Ny rekord: 495 nye smittede siste døgn i Norge

  2. Slik blir Bussveien fra sentrum til Mosvatnet

  3. Trafikkulykke ved Godsterminalen på Ganddal

  4. Tenkte først «her kan vi jo ikke bo»: – Dette stedet, altså. Her har jeg funnet roen

  1. Siw
  2. Rus
  3. Rusbehandling
  4. Psykiatri
  5. Stavanger kommune