Psykolog Frode Thuen: Gjør hun det for komplisert?

De har vært sammen i noen år uten å få barn, for hun klarer ikke å bestemme seg for om det det er ham hun vil satse på.

Publisert: Publisert:

Jeg har hatt en veldig fin kjæreste i noen år nå. Jeg hadde lyst til å stifte familie og dele livet med noen. Derfor ga jeg også forholdet en sjanse, selv om jeg var litt usikker på om vi passet godt sammen. Og de første årene var fine. Jeg pleide å tenke at jeg hadde tatt en beslutning, og at forholdet egentlig var fint. Men ettersom årene har gått, har jeg begynte å tvile.

Jeg vil gjerne dele noen bekymringer med deg. Den første er at jeg savner en samtalepartner. Jeg savner en som er interessert i det jeg driver med og i drømmene mine, og som vil støtte meg i dem. Behovet mitt for å dele er større enn behovet hans for å snakke. Interessen hans har også sunket litt fordi vi får ikke barn sammen. Vi har lyst på barn, men det at jeg føler meg usikker på forholdet, gjør at jeg ikke bestemmer meg for det.

Den andre utfordringen er, at jeg i det siste har følt meg litt tiltrukket av andre menn. Jeg kan fantasere om nærhet med dem. Det har aldri vært noe i virkeligheten, kun i fantasien min. Jeg opplever dessverre ikke veldig mye lidenskap i sexlivet med kjæresten min.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned:

Gjør jeg det for vanskelig?

Jeg lurer noen ganger på om jeg kompliserer for mye. Om jeg egentlig burde være fornøyd med det jeg har. Han er en god og trofast person, og vi kan ha det fint sammen. Men jeg kan noen ganger føle at jeg er på feil sted. Når jeg tenker på at jeg fortsetter i forholdet, blir jeg litt trist. Når jeg tenker på å gå, tenker jeg på hvordan fremtiden kunne ha vært sammen med ham, med barn, om forholdet med tiden kunne ha blitt bedre? Jeg klarer dessverre ikke å ta en beslutning.

Jeg vil sette veldig pris på råd eller kommentarer fra deg på følgende: Hvordan kan jeg gå frem for å ta en beslutning? Hvor viktig er lidenskap i sexlivet, for at forholdet skal vare i lengden? Kanskje er det å tåle usikkerhet rundt følelsene mine, prisen jeg må betale for å være i et forhold? Ingen parforhold er perfekte, så denne tristheten og savnet er kanskje noe jeg må leve med? Kunne det å få barn forbedre situasjonen?

Dette er mange spørsmål, men jeg håper at du kan gi meg noen råd.

Psykolog Frode Thuen svarer:

Frode Thuen

Professor i psykologi ved Høgskulen på Vestlandet


Det er rart med kjærlighet og samliv: Selv om et forhold ikke bare er rosenrødt i starten, men tvert imot preget av tvil og usikkerhet, kan det likevel vise seg at det var et godt valg å satse på hverandre. Over tid vokser man sammen og utvikler seg som par. Det finnes det utallige eksempler på. Men det er heller ikke uvanlig at forhold som starter med en altoppslukende forelskelse, hvor begge parter opplever at de har funnet den Store kjærligheten, med tiden viser seg å ha vært en fullstendig feilvurdering. Det finnes minst like mange eksempler på det.

Det ser kanskje ikke så lyst ut

Det er ikke godt å vite hvordan forholdet deres kan utvikle seg, dersom du velger å satse på kjæresten din, og dere får barn sammen. Men du beskriver noen utfordringer som gjør at utsiktene kanskje ikke er så veldig lyse. Da tenker jeg særlig på kombinasjonen av at du ikke opplever ham som en god samtalepartner, og heller ikke føler så mye lidenskap i sexlivet deres. Hvis både kommunikasjonen og lidenskapen har vært mangelfull helt fra starten av, skal det mye til for at dette noensinne kommer på plass.

Men kanskje var det bedre i starten? Og kanskje har det med tiden utviklet seg et uheldig mønster, som har fått kjæresten din til å være mindre interessert i deg, og gjort deg mindre lidenskapelig overfor ham? Sånne ting henger ofte sammen. Du skriver blant annet at interessen hans har «sunket litt» fordi dere ikke får barn.

Et negativt mønster

Du skriver også at de første årene var fine. Betyr det at ting har utviklet seg i negativ retning siden forholdet startet, hvor han etter hvert har trukket seg litt unna deg fordi du har uttrykt tvil og usikkerhet? Og har du mistet litt av lysten på ham fordi han har tapt noe av interessen for deg?

Dersom dere har utviklet et sånt mønster, kan det tenkes at dere også vil kunne snu det igjen. Men det blir i så fall ikke bare enkelt, vil jeg tro. En eventuell beslutning om å satse på å få barn sammen, ville i beste fall kunne bidra til å få dere inn på et bedre spor igjen. Men det er slett ikke sikkert at det ville reversere utviklingen. Negative samspillsmønstre som har fått utvikle seg over flere år, og som er blitt veldig fastlåste, er ofte vanskelige å komme ut av. Ikke minst dersom mye av den sexlysten og intimiteten har forsvunnet på veien.

Så dersom forholdet deres faktisk var bra i starten, og problemene har oppstått som et resultat av uheldig samspill, er det likevel ikke gitt at dere vil klare å komme tilbake til utgangspunktet. Det faktum at du i det siste har begynt å fantasere om andre menn, gjør for øvrig ikke utsiktene bedre.

Og kanskje kan du se på disse fantasiene som sinnets forsøk på å tvinge frem en avklaring. Altså at det er behovene dine som på denne måten prøver å si fra hva du trenger å gjøre. For det er slik våre psykologiske behov fungerer. De gir opphav til følelser som vi blir oppmerksom på, og som gjør at vi skjønner hva vi trenger. Behovene våre skjønner altså hva som er best for oss, før vi skjønner det selv – for å sette det litt på spissen.

På tide å snakke om det

Samtidig har vi ofte kryssende behov og drivkrefter. For eksempel i form av fysisk begjær på den ene siden, og trygghet og tilknytning på den andre siden. I ditt tilfelle spiller kanskje også forplantningsbehovet inn, i form av et grunnleggende ønske om å få barn, koblet mot den biologiske klokken? Og kanskje er det ikke er så lang tid igjen før du må komme i gang med å få barn, hvis du skal rekke det? I så fall gjør det dilemmaet ditt enda vanskeligere.

Hvis dere ikke allerede har snakket skikkelig om hva dere begge vil fremover, med eller uten barn, bør du kanskje dele noen av disse refleksjonene med kjæresten din, åpent og ærlig. Det vil helt sikkert være krevende og sårt, men dere kommer antagelig ikke utenom en slik samtale.

Uansett er nok dette den mest effektive – og redelige – fremgangsmåten for å avklare situasjonen.

Publisert: