Psykolog Frode Thuen: Svigersønnen er streng mot barna

Han er tydelig og forventer at de oppfører seg ordentlig, men mot ett av barna er han urimelig streng.

Jeg skriver til deg fordi jeg er opprådd og ikke vet hva jeg skal gjøre, eller om jeg i det hele tatt bør gjøre noe. Datteren min lever i et godt, stabilt og trygt ekteskap. Mannen elsker henne og barna høyt, og han prioriterer på alle måter familien sin. Slik sett tenker jeg at hun er heldig, og at jeg er heldig som har en datter som føler seg elsket og prioritert.

Svigersønnen min er en svært ekstrovert mann med mye varme, sterke følelser og meninger, og mye glede og entusiasme i relasjonen til barna. Han tar farskapet svært alvorlig. Han oppdrar barna med tydelige grenser og forventninger om god oppførsel. Dårlig oppførsel får konsekvenser, som for eksempel at de må forlate en setting til de har roet eller skjerpet seg. Jeg opplever at kravene stort sett er i samsvar med barnas alder og modenhet.

Men mot ett av barna kan han være urimelig streng, blant annet ved å irettesette det på en streng måte når det er andre til stede. Uten tanke på hvor ydmykende det er. Noen ganger synes jeg nesten at han «forfølger» barnet, som reagerer med å bli lei seg.

• Les Frode Thuens svar lenger ned:

Datteren min er en tydelig mor, som setter grenser og følger opp barna. Hun har en mindre konfronterende oppdragerstil en faren. Hun er stort sett klok og ivaretagende overfor barna, og hun prøver å kompensere i de situasjonene som blir verbalt og emosjonelt brutale i mine øyne. Hun går for eksempel etter barnet når det forlater bordet etter en hendelse der far har vært altfor hard.

Dette har jeg aldri snakket med min datter og svigersønn om.

Jeg prøver å gi positive tilbakemeldinger om alt jeg synes de gjør bra. Er redd det ville bli konflikt mellom dem, dersom jeg opptrer «illojalt» og tar min datters parti.

Men når far ydmyker barnet med meg til stede, bør ikke hun da ta barnet i forsvar? Ved å ikke gjøre noe, er hun jo medansvarlig for det som skjer.

Begge er høyt utdannet, med god refleksjonsevne og kunnskap om både kropp og sjel. Det som skjer, er antagelig uttrykk for mangel på selvinnsikt og litt manglende evne til å skille mellom eget sinne og passende forventninger til barnets adferd.

Nå har dette holdt meg søvnløs lenge. Skal jeg ta det opp? Hvem av foreldrene skal jeg ta det opp med? Skal jeg ta det opp med datteren min, som jeg vet er mottagelig for tilbakemelding, eller vil jeg da bare bidra til at hun får det vanskelig?

Det er jo ikke egentlig hun som gjør dette, selv om hun er ansvarlig for måten hun håndterer – eller ikke håndterer – disse situasjonene på. Jeg er for øvrig usikker på hvordan svigersønnen min vil ta en slik tilbakemelding. Jeg må innrømme at jeg også er litt redd for sinnet hans, siden han ikke skjuler følelsene sine. Jeg har aldri tidligere vært i konflikt med ham og opplever at vi har en god relasjon.

Hva råder du meg til å gjøre?

Psykolog Frode Thuen svarer: