Arvesynden

Norske myndigheters vurdering av tyskerjentene og barna deres hadde flere fellestrekk med nazistisk tenkning.

Publisert: Publisert:

Toralv Øksnevad, «Stemmen fra London», uttalte at tysker-kvinnene skulle tas hardt. Den norske eksilregjeringen brukte Øksnevad til å formidle sitt budskap til folket hjemme i Norge. (Foto: Scanpix) Foto: Scanpix

  • Helle Aarnes
iconDenne artikkelen er over fem år gammel

«Utseende og vesen tyder på tyskerjente», «Typisk tyskerjente, virker upålitelig».

Sitatene er hentet fra politiets notater fra avhør av tyskerjentene i tiden etter krigen. Men tyskerjentene ble ikke bare anklaget for å være umoralske og svikefulle; det ble også hevdet at de hadde lavere intelligens enn andre kvinner.

Mer enn halvparten var «svakt begavede», og bare åtte normalt intelligente, slo lege Augusta Rasmussen fast etter å ha undersøkt 310 tyskerjenter i interneringsleiren på Hovedøya etter krigen.

Problemet

Arvelighetsforskning var sentralt for medlemmene av regjeringens Krigsbarnutvalg, som ble opprettet i 1945 for å finne ut hvordan man skulle forholde seg til «problemet» tyskerbarna. Medlem Else Thingstad fremhever at undersøkelser «peker i retning av at m.h.t. intelligens ligger våre «tyskertøser» atskillig under gjennomsnittet», og at de «var noe defekte med hensyn til intelligens og – eller karakter».

Les også

Hvordan kunne det skje?

Ørnulf Ødegård, direktør ved Gaustad sykehus og utvalgets sakkyndige, konkluderer med at blant tyskerjentene var «uforholdsmessig mange svakt begavede, og også en del asociale psykopater». Han hadde undersøkt 35 tyskerjenter innlagt på Gaustad under krigen, men dro altså slutninger om en gruppe som kan ha omfattet over 100.000 kvinner. Uten noensinne å ha truffet eller undersøkt kvinnenes barn, regnet Ødegaard seg også frem til at 50-60 prosent av krigsbarna med «åndssvake » mødre, selv ville bli åndssvake. Store deler av krigsbarna var «arvemessig mindreverdige» og hadde arvet «sjelelige defekter», konkluderte Ødegaard. Selv friske barn kunne komme til å bringe videre «de defekte anlegg» til senere generasjoner, mente han.Ødegaard var for øvrig også sakkyndig i prosessen mot Knut Hamsun.

LES OGSÅ:

Les også

Alt du trenger å vite om 2. verdenskrig

Stereotypier

Også «gode nordmenn» brukte svært ladet terminologi, som vektlegging av kroppslige stereotypier, i kampen mot nazismen. Slik omtaler den profilerte motstandsmannen Arne Skouen tyske kvinner, i en av sine mange tekster kringkastet fra London i mai 1943: «Herregud hvor stygge de er. Det er først og fremst noe i veien med ryggraden, de går og tripper på korte kommodeben med baken helt nede i skohælene Det markerte, tyske kvinnefjeset er nesten alltid brunøyd... Det runde dorske er som regel blåøyd og med kviset hud... Alle disse breie tyske kvinnerompene vi har duvende rundt i gatene våre, en fristes nesten til å skjønne hvorfor tyskeren drar i leding hvert 25. år»

Skouen bruker pseudonymet Bjørn Stallare, mannen som førte ordet for Olav den hellige på tinget.

Raseterminologi

— Vi tror gjerne at det kun var nazistene som delte menneskene i raser og snakket om undermennesker. Men også norske psykiatere hadde slike teorier i denne perioden. Raseterminologien var særlig utbredt, sier historiker Kåre Olsen.

Arvelighetsforskning og intelligenstester står sterkt i Norge før, under og etter krigen. «Åndssvakhet» regnes som et rasehygienisk spørsmål. Autoriteten

Gabriel Langfeldt, professor i psykiatri, ville at tyskerbarna «snarest fjernes fra det uheldige miljø - moren», hun «har vel som oftest en dårlig karakter». En annen av landets fremste psykiatere, Johan Scharffenberg, vil sende alle barna til Tyskland.

— Krigsbarnutvalget uttaler seg entydig mot «nazistiske raseteorier», men tar likevel ikke klar avstand fra eugeniske (rasehygieniske, red.anm.) tenkemåter, som har klare likheter med nazistenes befolkningspolitikk, sier Kåre Olsen.

Utvalget konkluderer likevel med at å sende barna til Tyskland ville være «uverdig et rettssamfunn», og en metode som en «bare har vært vant til å se fra nazistisk hold». Ingenting tyder på lavere intelligens hos tyskerjentene, konkluderer de, men sier likevel at de er bekymret over mødrenes mentaltilstand, og arvestoffene de overfører til sine barn.

Flere av Krigsbarnutvalgets sakkyndige var åpne tilhengere av sterilisering som middel. En rapport anbefaler sterilisering eller langvarig internering av krigsbarn i skolealder, for å unngå at de fører de dårlige arveegenskapene videre. Og i sine utredninger av krigsbarn konkluderer flere barneleger med at «det tyske i barna kan når som helst bryte ut».

Les også

Verliebt und verloren

Unntak fra lovenOverfor tyskerjenter som var alenemødre, gjorde norske myndigheter unntak fra loven som påla staten å kreve inn barnebidrag fra fedrene. Staten anså kontakt mellom tyske fedre og barna som uønsket, og ønsket isteden å betale bidragene. Krigsbarn som vokste opp i Norge med en mor som hadde giftet seg med en tysk soldat, ble regnet som tyske statsborgere, og både mor og barn måtte søke om oppholdstillatelse en gang i året. Som Nato-medlem med Tyskland måtte denne særloven oppheves i 1950. Men barna fikk først statsborgerskapet sitt tilbake da de var 18 år gamle.

Utsatte krigsbarn

Behandlingen av tyskerjentene og barna deres gjennom seks tiår har satt dype spor. De mellom 10.000 og 12.000 norsktyske krigsbarna dør tidligere, har dårligere helse, lavere utdannelse, lavere inntekt, høyere arbeidsledighet og en langt høyere selvmordsrate enn jevnaldrende.

Mange av barna vokste opp med en enslig mor, noe som på 40— og 50-tallet kunne være sosialt stigmatiserende. Også sammenlignet med andre barn av enslige mødre kommer krigsbarna dårligere ut.

Les også

Gatas skam

Kikki Skjermo i Krigsbarnforbundet Lebensborn har erfart hvor stigmatiserende tyskerbarn-bakgrunnen er for mange krigsbarn:— Noen av våre medlemmer har egne postbokser, fordi de faktisk ikke har fortalt ektefeller og barn at de er krigsbarn. Vi har faktisk opplevd at barn bryter kontakten med foreldrene sine når de finner ut at mor eller far er tyskerbarn, sier Skjermo. Fremdeles sendes all post fra Krigsbarnforbundet Lebensborn ut i hvite, anonyme konvolutter, forteller hun.

— Det er ikke ferdig ennå. Når vi nå begynner å pensjonere oss, kommer det opp igjen. Som i en trykkoker. Vi blir aldri kvitt det. Vi er bærere av arvesynden. Vi er født med den, og vi dør med den.

«Herregud, så stygge de er», uttalte Arne Skouen om tyskerkvinnene.

LES OGSÅ:

Publisert:

Les også

  1. Les avisene fra krigen