Mysteriet Bjørn

Bjørn Eidsvåg leter etter sannheten i forsøket på å være et godt menneske. Han har vært snill og arrogant, flink og feilbarlig. Derfor utforsker han mørket og mysteriet i sjelen, troen og tvilen. Og skriver bok om hva han finner.

Dette er Bjørn Eidsvågs livserfaring: Vi er ikke feilfrie. Vi kommer til å såre noen, vi vil glede andre. Ingen er perfekt. Vi må hjelpe hverandre til å leve som feilbarlige. Foto: Finn E. Våga

  • Finn E. Våga
    Journalist
Publisert: Publisert:

Den kalde vinden puster vinter. På fjelltoppene ligger allerede snø. Fra bjørketrærne danser visne blader mykt mot lyng og mose.

Geilo dormer i sommerdvalen, men snart strømmer de vinterhungrige oppover dalførene. Men i noen uker til vil han kunne sette seg i bilen, kjøre ned til butikken, tusle rundt med handlekurven og så stille seg i kassekøen, uten at altfor mange vil gjenkjenne ham.

Han står på hyttetunet i Skurdal, 1050 meter opp i mektig natur. Han har fantastisk utsikt innover Hardangervidda, der Bjordalsnuten og Ustetind strekker seg mot skyene. Endelig er himmelen skyfri og mild. I går drev pøsregn og stormkast han innendørs i den nye hytta, til godstolen og romanuniverset til Kjartan Fløgstad. Riktignok har han pålagt seg å gå en times tur hver dag. Han forsøker å spise sunt. Men målsettinger er til for å sviktes. Også han kan være et svakt menneske.

I dag har han vidsyn, men også innsyn nok til å utforske sitt indre landskap. Selv ruver han. Ikke bare i naturen, men også det musikalske landskapet. Han er et stykke norsk kultur. For mange en nasjonalskatt. En av landets mest folkekjære sangere; 27 album har han gitt ut, fire Spellemannpriser har han fått.

Han er ingen teddybjørn

Bjørn Eidsvåg er ved første inntrykk hva mennesker vil beskrive som en «godslig bamse», med buldrende latter, raust skjegg og viltert hår, men han er en mann med indre dyp, en mann som kan være pratsom eller stille, jovial eller trist, storsinnet eller arrogant.

For selv om han fremstår bunnløs ærlig og hudløs følsom i sine tekster og frimodige ytringer, er han likevel et dypt mysterium.

Han har oppdaget at sjelen kan være et mørkt, skremmende sted. Men det betyr ikke at vi trenger å oppføre oss dårlig. Derfor vil han fortelle historier som kan dempe smerten over å leve.

Han var presten som ble sanger for å være fri til å si akkurat hva han ville.

Og han ble folkeeie.

– Vi kan ikke hengi oss til mismotet. Hvis vi hele tiden tar inn over oss all faenskapen og ondskapen, lar vi de dårlige kreftene ta styring over våre liv. Vi skal selvsagt se tristheten og håpløsheten i verden, men vi må aldri synke ned i apati. Fortellingene som handler om håp, tro og kjærlighet er tross alt sterkere enn hat og likegyldighet. Dette budskapet må vi fortelle om for å holde oss i live. Og jeg skal formidle trøst og håp fra scenen til jeg stuper.

Han har gått mange veier i løpet av sine 65 år. Noen av dem var omkranset av applaus og beundring, andre gikk han alene med usikkerheten og tvilen som en plagsom følgesvenn. Noen veier førte til frelse og himmel, andre til fortapelse og helvete. Ikke alltid har han klart å se om han gikk på den smale sti eller den brede vei. Han vaklet, falt – og reiste seg igjen.

Han svaier ikke i de kraftige vindkastene, men står bredbeint på norsk fjell. En kjempe med føtter som ikke lenger like lett danser over fjellknattene. Han merker den snikende påminnelsen om at kroppen eldes.

Skrev om sin tro og tvil

I ukevis murte han seg inne på fjellet. Han leste, grublet, skrev, strøk ut setninger, fant nye ord, reiste seg fra den fyldige skinnstolen, snudde ryggen til den tomme pc-skjermen og stormet ut døren når han ikke klarte å formulere sitt budskap.

Men kom alltid tilbake.

I disse dager gir han ut sin første bok: «Tro og trass». Den handler om hans vei, hans valg – i tro og trass.

– Bokens tema er utviklingen av hva jeg har trodd på. Jeg ville dypdykke i det jeg ble lært opp til å tro på, hva jeg leste meg til – og hva jeg har erfart av levd liv som har påvirket min tro. Jeg har stilt mange kritiske spørsmål til den kristne læren jeg er blitt oppdratt i. Jeg har også kommet med sinte utbrudd på twitter og Facebook, men da jeg jobbet med teaterforestillingen «Etterlyst: Jesus», skjedde noe med meg. Jeg måtte bli prest igjen, og finne ut hva teologien sier om tro, Gud, Jesus og Treenigheten. Jeg oppdaget at mye sensasjonelt flott og frigjørende var skrevet allerede på 1960-tallet. Og at det kristne miljøet jeg var i og teologien jeg fikk presentert på blant annet Menighetsfakultetet, rett og slett skjermet meg for å få ta del i eller lese om andre innganger til den kristne tro. Jeg måtte derfor utforske hva i egen tro som fremdeles gav mening og retning.

Bjørn Eidsvåg bør helst gå en lang tur hver dag, men finner ofte unnskyldninger for å slippe. Han vil heller skrive en sang, en bok eller bare kose seg innendørs. Foto: Finn E. Våga

Han blir stille. Tenker han på aftenbønnen han hver eneste kveld ba etter at moren hadde lest for ham fra boken “Mitt skattkammer”, som var en reise ut i den store verden, østenfor sol og vestenfor måne, til der de store ble små?

Nu lukker seg mitt øye

Gud Fader i det høye

I varetekt meg ta

Fra synd og sorg og fare

Guds engler meg bevare

Som ledet har min fot i dag

Oppvekstens to verdener

Man kan lett få et inntrykk av at Bjørn Eidsvåg har et elsk-hat-forhold til Sauda. Der vokste han opp med mor, far og to yngre søsken. Klasseskillet var strengt i industribygda. Selv om Betel og Folkets Hus lå noen metre fra hverandre, skilte en verden dem:

På bedehuset ble han kjent med en gud som var streng, men på kjærlighetens og rettferdighetens vegne. Han så frelse og himmelen, men fikk tidlig vite om fortapelsen og helvete. Han var usikkert barn, med en dyster gudstro. Angsten for døden og helvete var alltid til stede.

Han ble overbevist om at på Folkets Hus danset og festet de seg inn i fortapelsen. Den åpne døren inn til Folkets Hus førte ned i avgrunnen. Bjørn Eidsvåg skulle bli ungdom før musikken fra arbeiderbevegelsens tempel lokket ham inn. Han ble raskt frelst: Musikken ble en besettelse. Den fikk hjertet til å banke vilt, føttene til å danse, kroppen til å boble av glede.

Han startet tensing-koret Star Sing, han ble protestsanger og sangevangelist, han ble ungdomsleder, han ble John Lennon i band, han spilte på foreldremøter og skoleavslutninger.

Og han ble tidlig en forkjemper for homofile og lesbiske rettigheter, lenge før dette ble et aktuelt tema i samfunnsdebatten.

Han pendlet i mellom de to verdener, i en kontrastfull kultur: bedehuset, som både var strengt og verdensåpent, og arbeiderkulturen, som hadde et sterkt samhold og disiplin, kombinert med utsyn. Mellom det fantastiske og det frie.

Selv har han ingen minner om at Folkets Hus gav han en ideologisk ballast. Men mye musikalsk glede.

Musikken var altoppslukende. Den tok all hans oppmerksomhet og tid. Det ene skoleåret fikk han karakteren «noe godt» i musikk og kristendom. Han slapp ut håret. Faren lokket med penger om sønnen ville klippe seg. Han nektet.

Ikke alle i bedehuset likte hva de så og hørte av unge Eidsvåg. Kristne reiste seg fra konsertene og gikk, og demonstrerte tydelig at de ikke likte musikken. En predikant ba om at Gud måtte hente ham inn fra fortapelsens brede vei og tilbake til den smale sti.

Men Bjørn Eidsvåg hadde funnet sin egen vei, veien til frihet. Musikken gav pusterom og frihetsfølelse, trøst og håp og glede. Han kvittet seg med den dystre gudstroen, angsten for døden og helvete, pakket kofferten og gitaren i bilen og forlot Sauda, med kurs for Oslo. Året var 1973, og Bjørn Eidsvåg hadde lagt ut på veien til frihet.

Har du løyet i dette intervjuet? Bjørn Eidsvåg tenker seg lenge om. - Nei, men jeg har latt være å si alt. Foto: Finn E. Våga

Opprøreren Jesus

Men Jesus hadde han ikke latt være igjen. Jesus som han så som en opprører, en forkjemper for rettferdighet, solidaritet og barmhjertighet.

– Jeg har alltid dårlig samvittighet når jeg snakker om bedehuset i Sauda. Teologien eller ideologien, og fanatismen, på bedehuset kan fremdeles gjøre meg sint. Men friheten var også sterkt til stede – og jeg møtte mange flotte mennesker.

Denne morgenen har kona Ragnhild mildt, men bestemt sagt at han ikke nok en gang må fremstille bedehusmiljøet i Sauda som fordømmende, sneversynt og med en mørk gudstro. Han har lovet henne å være mer nyansert i sin mimring. Han understreker at han er takknemlig for å ha vokst opp i ei bygd med sterke brytninger. Og han berømmer de bedehusfolkene som trøstet og oppmuntret ham, selv om støtten ofte ble diskret hvisket.

– Jeg var veldig knuget av at jeg skulle være et forbilde. Mor og far, presten som senere ble min svigerfar, miljøet jeg vanket i – alle sa jeg måtte være et forbilde for dem jeg var ungdomsleder for. Ansvaret var tungt å bære. Jeg hadde en frihetslengsel i et miljø som jeg opplevde som pietistisk, gammelmodig og reaksjonært. Jeg slet, men bestemte meg for å holde ut. Jeg skulle la være å drikke og ikke gå på dans før jeg flyttet. Det løftet holdt jeg.

Så reiste jeg. Og så meg aldri tilbake.

Den viktigste lærdommen han fikk med hjemmefra, var arbeidsmoral. Du skal ikke tulle med det å ha en jobb – og ikke tulle med jobben. Ett av de første minnene han har, er faren som står grytidlig opp for å gå på jobb. Senere tuslet han opp i bakeriet og så faren kna ut brøddeigene. Varme og svette, tunge tak og lange dager.

– Selv nå, etter å ha jobbet beinhardt med bok, nye sanger og konserter, skulle jeg være en måned på hytta og bare slappe av. Hver bidige morgen tenker jeg: Nå må jeg skrive, jeg må gjøre noe. Jeg må overtale meg selv: Du trenger ikke gjøre noen ting.

Dagene han forsøker å ikke gjøre noe er slik: Han står opp i 10-tiden, spiser frokost, leser i noen timer, går en tur, leser litt til, lager middag og avslutter kvelden med film eller tv.

Hvordan elske en far?

Han ringer hjem til moren. Hun er 85. Faren døde for en del år siden. Forholdet far og sønn var lenge anstrengt, selv om det ble bedre etter hvert som begge ble eldre.

Faren jobbet lange og krevende dager i bakeriet han eide. Da han kom hjem, la han seg ofte nedpå for å sove litt. Men han fikk ikke alltid mye ro i et hus med tre barn. - Når han våknet, kunne han komme med ukontrollerte eksplosjoner, hissige utbrudd. Han ble alltid lei etterpå, og ba om unnskyldning. I en periode var utbruddene skremmende. Og jeg bestemte meg for at sånn ville ikke jeg være. Men…

– Da jeg fikk barn, hadde jeg noe av det samme reaksjonsmønsteret. Far var min rollemodell til å takle vanskelige situasjoner. Jeg kunne også bli fryktelig sint og være truende. Jeg var aldri i nærheten av å slå. Men jeg ble infam, forsøkte å nekte dem ting. Jeg hadde bestemt og høy røst. Og kunne si: Hvis du ikke holder opp, teller jeg til tre – og da får du ikke lørdagsgodt. Én, to...Trusselen var jo at noen alvorlig kunne skje om jeg kom til tre. Først nå sier barna at jeg har kommet til rette med mitt sinne.

Han har grublet mye over hvorfor faren – og han selv - hadde et sinne og verbale utblåsninger. Selv fikk han hjelp til å forstå og bearbeide følelsene sine.

– Far var én av 14 søsken. Han opplevde seg ikke elsket av egen far. Han ble ikke holdt rundt, trøstet, klappet på og snakket godt til. Kjærlighetens språk fantes nok i hjemmet, men det var det først og fremst min farmor som behersket. Det var en kulde mellom far og sønn. De pedagogiske ritualene var trusler, straff og represalier. Og far behandlet sin førstefødte slik han selv hadde blitt oppdratt. Mor gikk imellom og mildnet han. Og etter hvert ble han god til å gjøre retrett når han innså at han hadde gjort galt eller sagt noe slemt.

Han var imot rytmisk musikk og kritisk til koret Star Sing, men da han oppdaget sangene ble han fan og stilte med brødbil og kjørte piano og hjalp oss å rigge på scenen. Han syntes nok også at jeg gikk for langt i kritikken av teologien, men innså at jeg hadde rett. Jeg har lært mye av deg, Bjørn, sa han flere ganger.

Faren ble rausere og mildere. Den utviklingen kjenner sønnen seg igjen i. Han hevder å være mer sjenerøs, og blir ikke lenger så truet om mennesker er uenig med eller kritisk til ham. Han er blitt tryggere på seg selv. Alt i tilværelsen er ikke lenger liv eller død, himmel eller helvete, suksess eller fiasko.

– Far ville jeg skulle overta bakeriet. Det var aldri aktuelt. Hadde jeg blitt i Sauda, kunne jeg blitt bedehushøvding og sangevangelist. Men musikken ga meg friheten jeg trengte.

Ingen patent på å leve

Han jobbet som prest på Lier sykehus. 500 pasienter, mange av dem med store psykiske lidelser, fortapelsesangst og rusproblemer. Der oppdaget han hvor lite som skiller galskapen fra normaliteten, pasientene fra ham, noen ganger bare en mental lettvegg.

– Jeg skjønte fort at den beste måten å trøste på var å delta i sorgen, i fortvilelsen, i det vonde, i det å være et feilbarlig og ufullkomment medmenneske. Det er ingenting i tilværelsen som er fullkomment. Det finnes ingen patent på å leve et liv. Ingen fasit om hva du nå må gjøre med livet ditt. Når vi deler denne kunnskapen, som vi har felles, gir den mye trøst og håp. Det ligger sjelden mye hjelp i å si at du må ta deg sammen, du må gjøre slik eller slik, du må få deg en jobb. Deltagelse i andres smertefulle liv er med til å formidle håp.

– Hva lærte du om deg selv i møte med de psykisk syke og fortvilte menneskene?

Han ser ut av vinduet. Stillheten faller i rommet som var den fuglefjær. Blikket dveler ved tause bjørketrær. I dette rommet, der han ettertenksomt famler seg frem til ordene som skal beskrive menneskemørket, er han ikke en pompøs rockeprest, men den som søker sannhet og som vil være et godt menneske. I sobre sanger har han skildret skjebnene til dem med skakke liv, dem som drømte om en gang i livet om å få se en skyfri himmel. Mennesker som kunne vært ham selv. Han har selv vært en såret sjel, vandrende i mørket.

Forakten for svakhet

Ordene flyter med vinden, de danser oppå de mektige fjellene som små flammer. Han har selv rifter i sjelen. Han vet at sjelen kan være et mørkt, ensomt sted der livslyset ikke alltid finner veien ut igjen.

Han puster tungt ut.

Fra hyttetunet har han svimlende utsikt til fjell som strekker seg over 1300 meter opp mot himmelen. Foto: Finn E. Våga

– Jeg lærte at jeg var ganske arrogant til mennesker som slet. Jeg hadde en iboende forakt for svakhet. Men jeg oppdaget at jeg kunne endre denne holdningen, korrigere den til å kjenne ordentlig empati for mennesker som hadde mistet fotfestet i tilværelsen. Jeg fikk innblikk i folks eksistensielle kamper som jeg aldri har opplevd selv: Når du har vrangforestillinger og faktisk ser noe i rommet som ingen andre har oppdaget - og som vil deg vondt - da lever du i et helvete.

Jeg kjente noe av den samme forakten for svakhet da far ble syk. Jeg var ikke kvitt den. Kanskje er forakten noe genuint menneskelig på et vis? Vi liker ikke å ha det svake nær oss. Vi må ta oss sammen på for å akseptere andres svakhet. Men kanskje har vi også i oss at vi skal ta oss av de svakeste?

Flere har tatt seg av Bjørn Eidsvåg opp gjennom årene: Kona Ragnhild, datteren til presten i Sauda, har han vært gift med i 45 år. Kameraten Jesus.

– Historien om Jesus handler om å stå opp for din neste, for kjærlighet, rettferdighet og barmhjertighet. Vi må alltid stille oss disse spørsmålene: Er dette bra for de svakeste blant oss? Vil disse tiltakene føre til at de blir løftet og får et verdig liv? Fortellingen om Jesus og hans død er historien om at dette var idealet han gav sitt liv for. Jeg har ikke behov for å møte Jesus eller ha en sterkt åndelig nærhet til ham. Det jeg betegner som åndelighet i mitt liv er blant annet å gå til nattverd. Da fornemmer jeg et nærvær til det Jesus er og står for. Da bøyer vi som er i hans bevegelse oss og vil kjempe for de idealene han sto for. Da har jeg en religiøs opplevelse.

Bjørn Eidsvåg synes det er vanskelig å snakke om gudstro. Han lar seg fremdeles forundre over at et så stort og vanskelig spørsmål kan stilles så enkelt: Tror du at det finnes én Gud?

– Det er feil spørsmål. Jeg tror Gud finnes. Men jeg tror ikke én gud finnes. Vi må heller spørre om hva Gud kan være.

– Hengir meg til kjærligheten

Da han vokste opp, ble han spurt om han trodde på Gud. Jesus? Oppstandelsen? Jomfrufødselen? Hensikten med spørsmålene var å få vite om han faktisk trodde fortellingene i Bibelen var sanne? Hadde alt virkelig skjedd?

– Sa du at du trodde på Gud, var du sikker på at han fantes et sted, i en eller annen form. For meg er tro hengivenhet, å gi kjærlighet, å ha et engasjement, å være tent på noe. Det er mange grunner til å ville gi opp, for mye i verden er vondt og vanskelig. Den er full av smerte, sykdom og svik. Og vi skal dø. Gud er det ultimate uttrykket for kjærligheten, det som får oss til å ikke gi opp, til å bli kyniske. Å ha gudstro er å hengi meg til håpet og kjærligheten som skal bære meg gjennom livet. Dette skal være min sterkeste kraft, som skal gi mot og styrke til å stå imot de destruktive kreftene i meg og rundt meg.

Bjørn Eidsvåg sluttet som sykehusprest og ble musiker på fulltid. Han fikk tidlig smaken på suksess, som han betegner som en «vilt deilig følelse» – og ble sulten på mer. Han stilte opp i Melodi Grand Prix med “Gammal drøm” og rosa dressjakke og sang seg til 7. plass. Han ble popstjerne, fikk oppblåst ego. Han ble rett og slett en ganske ufyselig fyr. For suksessen hadde gått til hodet på ham. Hvor enn han gikk, ble han skryt av og smisket med. Fremdeles laget han følsomme og populære sanger, men ante ikke at han var blitt pompøs.

I arbeidsrommet får han ro til å tenke – og til å formulere ord om tro og tvil. - Ofte føler jeg meg som en språkløs hund, på leting etter ordene. Foto: Finn E. Våga

– Når var du mest ufordragelig?

– I perioden 2002-2005, tror jeg. Alle porter åpnet seg. Alt jeg gjorde ble suksess. Og jeg lot meg rive med.

Suksessen har også gjort utrolig mye godt. Jeg har skrevet tekster jeg er stolt over. Jeg har fått det materielt godt og fått jobbe med spennende mennesker. Ulempen, og dette har jeg gjentatt til det kjedsommelige, er at det gjør skade på sinnet å bli hauset opp og applaudert så mye til. Enten du vil eller ikke, blir du høy på deg selv. Du tror du er noe helt spesielt. Da må du ha mennesker rundt deg som forteller at du ikke er et enestående menneske.

Han ser tydeligere nå at selvopptattheten var et svært lite sjarmerende karaktertrekk. Med årene er han blitt mer introvert. Han blir mentalt og fysisk sliten av å være på turné. - Dagens eneste mål er å avvikle konserten, og etterpå komme meg på restaurant og spise. Jeg er veldig selvopptatt, kan bli irritert over innspill som handler om andre bagateller, tar helst ikke telefonen, vil ikke omgås folk. Jeg har nok med meg selv.

Ikke et perfekt menneske

Han innser at kjendisstatusen kan stenge for nærhet. Som person er han litt mistenksom, avventende og innadvendt. Som kjendis kan han være ekstremt utadvendt, høflig og smilende når han treffer publikum etter en konsert – for det vet han er lurt. Men snarest mulig ser han etter en fluktvei, tilbake til ensomheten.

For om han kan virke bajasfreidig og selvutleverende, har han også en andre karaktertrekk:

Usikkerhet.

Selvbebreidelse.

Angst.

Smålighet,

Fordomsfull.

Fortvilelse.

Mørke.

Med andre ord; ganske lik de aller fleste av oss.

– Jeg vil ikke ha endret noe i livet. Det ble som det ble. Jeg har tatt noen feil valg, men de kan ikke rokke ved at livet har vært og er fabelaktig. Foto: Finn E. Våga

– Jeg er blitt mer sympatisk innstilt overfor egen svakhet, og aksepterer lettere at jeg ikke får til alt, at jeg også kan feile. I den kristne oppdragelsen og læren jeg har fått ligger et uutalt - og noen ganger utalt - krav til perfeksjonisme. Det har jeg slitt med. Selv om nåden skal omfavne deg når du feiler, skal du helst ikke gjøre noe galt.

Å skrive sanger har hjulpet meg voldsomt til å holde egen fortvilelse i sjakk, få meg til å se håpet og det gode. Kona har vært en lysende kraft i livet mitt. Hun har vokst opp i samme miljø som meg, men dette svarte preller av henne.

Snart 50 år er gått siden han stod på Fløgstadåsen i Sauda, så månen henge tung og nær som en lysende drøm om lykke, mens han i timevis holdt rundt Ragnhild. I boken skildrer han en pause i ekteskapet, månedene i ungkarsleilighet, og veien tilbake til kjærligheten.

Noen ganger ser han på henne og tenker: Dæven så heldig jeg har vært, så flott hun er.

Han vet at hun har måttet være tålmodig. Hun har sett ham fare opp – og bort.

Som prest har han møtt mange ektepar i krise.Han har lyttet og gitt råd om hvordan de kunne finne tilbake til hverandre. Selv har han ikke klart å leve opp til alle sine egne formaninger:

– Jeg kan fort tolke utsagn som angrep. Da går jeg i forsvar og tar igjen. Ragnhild må da understreke at det hun sier handler ikke om meg, men om henne. Jeg har visst glemt at jeg fortalte mange par at de må ha respekt for at andre snakker om seg selv og for seg selv.

Skriver sjelden om Bjørn

Bjørn Eidsvåg kan på scenen utstråle musikalsk raushet, følsom visdom, granittherdet selvtillit og small-talker i setninger med dirrende patos.

Men bak denne frodige fremtoningen, er han ofte svært usikker. Er jeg flink nok? Vil de like sangene mine? Skriver jeg bra nok?

Sangtekstene er ofte utleverende, reflekterte og formidler følelser og stemninger de fleste kan kjenne seg igjen i – men de handler svært sjelden om Bjørn Eidsvåg.

– Hvis jeg er bånn ærlig og skriver om egen fortvilelse og mørke, skal ingen skjønne at dette er om meg. Jeg snakker mye om håp og tro, men også jeg svikter mine idealer. Noen ganger er det vanskelig å forestille seg at verden skal bli bedre når selvbebreidelsen og angsten tar grep og tilværelsen blir svart. Men heldigvis har vi både teknikker for å overleve og sterk selvoppholdelsesdrift. Også jeg har noen indre rom, en såret sjel, som ingen får komme inn i, og som jeg ikke forteller om i sangene. Der holder fortvilelsen og mørket til.

Og; Hvordan forestille seg at verden skal bli bedre når selvbebreidelsen og angsten fester grepet? Når tro og håp har forsvunnet i mørket? Når Bjørn Eidsvåg føler at han svikter?

Stillhet og ettertenksomhet. Foto: Finn E. Våga

For mange år siden gikk han gjennom tomme gater i Stavanger. Han passerte en tørst gjeng som satt og drakk. En av mennene gav ei tenåringsjente en ørefik. Eidsvåg stoppet ikke, han gikk videre. - Det var et fundamentalt svik. Hun gråt så sårt – og jeg bare gikk. Skjer det igjen, skal jeg stoppe og hjelpe.

I morgen skal han i begravelse til en nabo nede i veien. Han var en spreking, alltid i skiløypa. En av dem som gjorde landskapet finere for musikeren på toppen av fjellet, der hvor veien slutter og lyng og bjørk strekker seg innover endeløse vidder av stillhet og tomhet.

Eidsvåg forteller om da han var i begravelsen til en musikervenn. Da han kom ut av Frogner kirke i Oslo, traff han den gamle skuespillerdivaen Wenche Foss. Han fortalte henne hvor han kom fra. Hun svarte: - Bjørn, det verste med å bli gammel er at du nesten ikke har noen igjen å snakke med. Vennene dine er jo borte.

Billedkunstneren Kjell Nupen døde etter kort sykeleie. Han og Eidsvåg hadde et unikt vennskap. De snakket åpent med hverandre om styrker, visjoner, angsten for å være på feil vei. De var tidvis like barnslige i å føle seg misforstått. De ringte hverandre og øste ut av seg hvor dumme folk kunne være. De skiftet på å snakke og lytte - og støttet hverandre hundre prosent.

Døden er ensom

– Dobbeltheten hans kjente jeg meg igjen i. Han var sta på sitt kunstneriske uttrykk, han hadde et kall. Han kunne være avvisende og arrogant overfor andre, feide dem bort. Men innerst inne var han en utrolig omsorgsfull, varm og tidvis ganske redd fyr. Jeg mistet ikke bare en nær venn, men også et korrektiv. Livsveien er på et vis blitt mer risikabel.

– Frykter du døden?

– Nei, men jeg kan kanskje komme til å gjøre det. Det er en ensomhet i å dø. Ingen kan være med deg. De kan følge deg frem til det siste pustet, men etterpå er du mutters alene. Jeg vil gjerne se mine tre barn bli eldre, se hvilke liv barnebarna får, men aksepterer at hvis jeg får 20 år til, så er jeg heldig. 20 år er ikke lenge. For 20 år siden var jeg 45. Årene fra da til nå har gått utrolig fort. Av og til kjenner jeg at nå må jeg skynde meg. Jeg har mye ugjort, som jeg må sette i gang mens jeg har krefter.

I boken uttrykker han et ønske om at musikken skal ledsage han inn til den siste hvilen. Og hvis noe i hele tatt møter han der, håper han det er musikk.

For musikken har gitt håp og trøst og frihet, den har tatt ham inn i sine innerste, mørke rom. Den har fått ham til å le og gråte, den har vist vei ut av sorgen. Og frigjort ham fra selvforakten, småligheten og fordommene.

Han har lagt planer for et langt liv: Høsten er full av konserter. Han skal skrive nye sanger.

Utsikt og innsikt. Foto: Finn E. Våga

Blikket søker mot de majestetiske fjellene. Lengter han til dem? Drømmer han om å bestige dem?

Han er stille lenge.

– Å bli eldre har mange fordeler: Jeg har forhåpentligvis fått større selvinnsikt, slapper mer av, og slipper å bekymre meg over at familien må forsørges. Men øyeblikket jeg mister evnen til å være så aktiv som jeg er nå, dét blir tungt og vanskelig.

Han har ingen planer om et slumrende pensjonistliv. Han skal stå på scenen, slik bautaen Erik Bye og folkekjære Alf Prøysen gjorde til de nærmest stupte.

– Kanskje vil publikum kun komme for å se hvor rar jeg ser ut. Men jeg får i hvert fall stått på scenen.

Publisert:

Mest lest

  1. 18-åring mistet lappen etter å ha kjørt i 131 km/t på Motorveien

  2. Vil kaste Bandidos ut fra hus i Hillevåg

  3. Turistforeningen fra­råder populær tur ved Lysefjorden

  4. Kjørelærer: – Mange må vente for lenge på å få kjørt opp. Nye bestillingsregler bidrar til kaos

  1. Bjørn Eidsvåg
  2. Jesus
  3. Sauda
  4. Folkets Hus
  5. Sang