Holder det å vise kjærligheten gjennom praktisk arbeid i hverdagen?

Hun synes det er viktig å vise kjærlighet i ord. Han mener han viser henne sin kjærlighet med alt det praktiske han bidrar med i hverdagen.

Publisert: Publisert:

Hver gang jeg tar opp et eller annet følelsesmessig tema eller spørsmål, kommer min mann bare med noen temmelig upersonlige og overfladiske fraser, eller han avfeier hele problemstillingen. Han begrenser seg stort sett til å snakke om praktiske eller trivielle ting, og han unnviker alt som handler om personlig prat. Det er frustrerende, for å si det mildt.

En ting er at jeg kjeder livet av meg, men viktigere er det at vi begynner å bli fremmede for hverandre. Jeg vet lite om hvordan han egentlig har det. Og han viser liten interesse for hvordan jeg har det. For ham er jeg den samme personen som han giftet seg med for mer enn ti år siden, og som er mamma til våre to barn. Utover det, er han ikke særlig nysgjerrig på hvem jeg er, og hva jeg tenker og føler.

Når jeg en sjelden gang har gitt uttrykk for min frustrasjon og følelse av ensomhet i forholdet, kommer han trekkende med at vi har ulike måter å uttrykke kjærlighet på, og at jeg bare må akseptere at vi snakker ulike kjærlighetsspråk. Dette har han plukket opp i en eller annen avisartikkel eller funnet på nettet, og det tar han til inntekt for sitt syn.

Jeg har prøvd å forklare ham at han misforstår hva som menes med de ulike kjærlighetsspråkene. For det at man er god på praktiske ting i huset, for eksempel, kan jo ikke erstatte kommunikasjon og nærhet i forholdet. Men det er nettopp det som er argumentet hans: Han viser sin kjærlighet til meg gjennom alt det praktiske han gjør for familien, mens jeg viser det gjennom ord, og egentlig er det det samme.

Vi har altså bare ulike måter å uttrykke oss på.

Det er viljen det skorter på

Men dette er selvsagt ikke riktig. For det er jo ikke slik at han ikke kan snakke om følelser, eller at han ikke skjønner hva jeg snakker om. Da vi var nyforelsket, var han veldig følsom og oppmerksom og kunne snakke om det meste. Men den gangen dro han seg nok litt etter håret for å få meg på kroken. Han er en langt mer introvert person enn det jeg er.

Men han kan det jo like fullt, så det står mer på viljen enn på evnen til å komme meg i møte. I stedet for å skjerpe seg, bruker han denne ideen om kjærlighetens språk som en unnskyldning for ikke å gjøre noe som helst.

Og det gjør meg så provosert og oppgitt, og jeg vet ikke om jeg orker å leve i dette særlig lenger. Selv om vi på mange måter har det godt sammen.

Håper du har noen råd eller innspill til hva jeg kan gjøre!

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement