Psykolog Frode Thuen: Han så at moren var utro

Han var bare en ung gutt da han oppdaget at moren hadde sex med en annen mann. Det fortsatte i mange år, men hun snakket aldri om det.

Jeg er en mann i begynnelsen av 40-årene, jeg har en fantastisk kone og tre flotte barn. Min kone og jeg har det bra sammen, og vi har ingen store problemer. Så hvorfor skriver jeg til deg, lurer du kanskje på? Vel, da må jeg grave litt i min fortid.

Jeg vokste opp som den eldste i en søskenflokk på fire, hvor vår far ikke var så mye til stede i livet vårt. Så det var mest mamma vi hadde å gjøre med. Og en dag da jeg fortsatt var ganske ung, oppdaget jeg ved en tilfeldighet at hun hadde sex med en annen mann. Selv om jeg bare var et barn, forsto jeg at dette var feil og ble overveldet av følelser – skam, tristhet, svik og utrygghet. Jeg ble fysisk uvel av det, det satte seg som en klump i magen.

• Les Frode Thuens svar lenger ned:

Dette var et forhold som varte i mange år, til jeg var godt oppi tenårene. Men mamma sa aldri noe til oss om hva som foregikk, til tross for at han var på nærmest daglige besøk. Og hvis pappa ikke var hjemme, sov han alltid over. De kunne til og med ha høylytt sex. Jeg hatet ham.

Redd for at mamma skulle flytte

Jeg og mine søsken skjønte selvsagt hva som foregikk. Mamma visste godt at vi visste, at de var sammen bak pappas rygg, men det ble likevel aldri pratet om. Og jeg var livredd for å si noe, livredd for å miste mamma, at hun skulle forlate oss og flytte sin vei hvis pappa fikk vite om det.

Men til slutt oppdaget han det, og det endte i en veldig stygg skilsmisse. I en periode etterpå klarte ikke mamma å ta vare på seg selv. Hun havnet i en krise, og i årene som fulgte, tok jeg som eldstemann mye av ansvaret hjemme. Da jeg var 19 år flyttet jeg ut og så meg aldri tilbake. Noe satt jeg likevel igjen med, nemlig en viss forakt for mamma. Fordi hun sviktet oss, og satte oss i en situasjon som jeg aldri kunne forestille meg å sette mine egne barn i.

Utryggheten er kommet tilbake

I de påfølgende årene fortrengte jeg de vonde følelsene, og jeg har alltid følt meg trygg overfor min kone. Men i den senere tid har utryggheten jeg følte på da jeg var ung, kommet tilbake. Det innebærer at jeg er blitt redd for å bli forlatt. Det er spesielle triggere som utløser dette, for eksempel hvis min kone skal ut en kveld, eller hvis jeg blir avvist når jeg tar initiativ til sex. For å bruke en metafor, opplever jeg at kjærlighetsbanken ofte er tom, og jeg føler på den samme utryggheten som jeg hadde i barneårene.

Jeg er åpen overfor min kone om hvordan jeg har det, og jeg får mye støtte av henne. Samtidig er jeg redd for å belaste henne for mye med mine problemer, så jeg underkommuniserer nok hvordan dette spiser meg opp. Jeg har dessuten behov for mye anerkjennelse, kjærtegn og bekreftelser. Så mye at jeg føler meg helt urimelig. Derfor prøver jeg i stedet å fortrenge og undertrykker disse behovene.

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, jeg har det vondt hele tiden, og det har begynt å gå utover jobben. Jeg sover dårlig om natten og har humørsvingninger. Jeg driver også med stadig selvransakelse, og det hjelper meg litt, tror jeg. Men de vonde følelsene tar så stor plass, og det plager meg. Jeg er redd jeg aldri kommer til å bli meg selv igjen, og jeg føler på en håpløshet. Hva skjer med meg? Er jeg deprimert?

Psykolog Frode Thuen svarer: