Psykolog Frode Thuen: Et dårlig forbilde for barna?

Barna er usikre på om de vil ha kjærester eller barn. Moren frykter de har tatt skade av foreldrenes skilsmisse, selv om de har samarbeidet god.

  • Frode Thuen

Jeg har med interesse lest Sissel Grans essay i Morgenbladet om hvordan foreldres giftige forhold og/eller skilsmisse påvirker barna. Det er opplagt i mine øyne, at et giftig foreldreforhold og en bitter og konfliktfylt skilsmisse vil gjøre noe med barnas syn på relasjoner, og dermed også påvirke deres egne forhold senere. Det er statistisk belegg for at du har større sjanse for å bli skilt, om dine foreldre er skilt.

Sissel Gran skriver også at løsningen for «barna» (når de er blitt voksne) er å føle medfølelse med foreldrene, se at de hadde det vanskelig og så tilgi dem.

Videre at foreldre etter en skilsmisse kan legge godt til rette for at de unge voksne barna får mulighet til å løsrive seg og utvikle seg som mennesker på en konstruktiv måte, ved å samarbeide om å være foreldre og ikke dyrke konflikt. Vi er helt enige, Sissel og jeg.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned:

Men det brakte opp noe jeg har grublet på mange ganger: Hva med oss som forblir enslige etter et brudd, og som får det til å fungere? Det blir jo stadig flere av oss.

For min egen del er samarbeidet med barnas far konfliktfritt. Barna har kort avstand mellom hjemmene, de kommer og går når de vil, men ansvaret for dem er klart fordelt mellom far og meg. Vi feirer jul, nyttår og bursdager sammen, og alle andre dager som skal feires for og med barna. Men vi er begge fortsatt enslige etter bruddet for veldig mange år siden.

Vi er sterke, klarer oss bra alene, og vi ønsker delvis å være alene (i alle fall jeg). Jeg har vært gift, jeg har fått barn, og jeg har etter hvert innsett at jeg ikke er et utpreget flokkdyr. Jeg kan ikke snakke på vegne av far, men han klarer seg også utmerket, så vidt jeg kan se.

Jeg ser at mine oppvoksende barn ikke har kjærester, og de snakker også om at de kanskje aldri vil ha barn, eller gifte seg (eller binde seg). Det får meg til å lure på om de kan ha blitt «relasjonsskadet» av oss foreldre. Og da lurer jeg på: Hva kan hjelpe på dette?

Hvordan kan vi/jeg hjelpe våre barn til å forstå at selv om jeg/vi nå velger å være alene, så er det ikke dermed sagt at det er best for de fleste å gå gjennom livet uten å ha vært et par og en familie. Medfølelsen Sissel Gran snakker om, er ikke til hjelp her. Vi har ikke behov for deres medfølelse, vi er sterke og selvstendige foreldre som de er stolte av, og som de opplever at klarer seg veldig godt i livet.

Men jeg føler at jeg ikke er et godt forbilde for dem, selv om jeg er fornøyd med mitt liv.

Har du noen tanker om dette?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement