De usynlige på «Benken»

– Vi er syke! Går du forbi en med kreft, viser du hensyn. Går du forbi en dame i gåstol, tilbyr du å hjelpe. Hvis en full person ligger og sover, og vil fryse i hjel hvis du ikke vekker ham – da vekker du ham. Jeg vil at folk skal bry seg også om oss som sitter på «Benken». Folk må være nysgjerrige og ikke redde. Er det noen som er flinke å dele, er det vi som har ingenting. De som har alt, de deler ikke én krone.

Fredrik Gjertsen vet hva han snakker om. Siden 1990-tallet har 45-åringen vært en del av miljøet rundt «Benken» på Ruten i Sandnes.

Nå sitter han i et av Petroleumstilsynets strenge møterom på Ullandhaug, leid av Universitetet i Stavanger. På bordet står turkise og mintgrønne kaffekopper. Deilig gjærbakst ligger på et fat. Rundt Gjertsen sitter fire personer i dyp konsentrasjon og lytter til hva han har å si.

Den ene kjenner han godt: førsteamanuensis og forsker Trond Erik Grønnestad satt ett år på «Benken». Resultatet ble doktorgradsavhandlingen «Benken – et sted å være? En etnografisk studie i et åpent illegalt rusmiljø».

Nye «Benken»

Ruten i Sandnes får en kraftig ansiktsløftning. Ut med biler, inn med skatere, fontener og lekeapparater. Politikerne, anført av ordfører Stanley Wirak, erkjente at «Benken» er viktig for brukerne, såpass at oppholdsstedet skulle beholdes og oppgraderes. Etter planen skal ny benk være på plass innen oktober.

I den forbindelse har Grønnestad dratt i gang prosjektet «Benkengruppen». Tre studenter ved UiS skal følge flytteprosessen tett og finne ut om brukerne er blitt involvert og spurt til råds. Masterstudentene i rus og psykisk helsearbeid skal intervjue brukerne, hjelperne, politiet og andre som på en eller annen måte har en tilknytning til «Benken». Men de trenger Gjertsens hjelp.

– Jeg kunne når som helst dra hjem til et varmt hus. Jeg trengte ikke tenke på at jeg måtte skaffe meg penger til en ny «friskmelding», altså sette et skudd til kvelden. Men denne virkeligheten har Fredrik erfart, og derfor er hans stemme viktig i prosjektet, forklarer Trond Erik Grønnestad.

– Jeg er med fordi jeg vil at resultatet på Ruten skal bli bra, fastslår Fredrik Gjertsen.

Ville ha svar

Hvorfor velger folk å bli sittende her til tross for det vanskelige livet?

Det var Grønnestad hovedspørsmål da han satte seg til på «Benken».

– Utgangspunktet er at folk som sitter der er stigmatisert. De plasserer seg på mange måter frivillig i gapestokken. Når andre mennesker passerer rus-scenen «Benken», ser de sjelden direkte på dem som sitter der, eller lenge nok til å finne ut hvem personene er. Menneskene på «Benken» blir usynlige. Dette skaper et skille mellom personene på «Benken» og «de andre». Det dannes et «vi»: Vi som er utstøtt og føler oss dårlig behandlet av samfunnet. Personene på «Benken» danner et fellesskap som gjør at de kan oppleve seg som verdige mennesker.

Forskeren ble usynlig

Grønnestad ble en av de usynlige. Oppdaget at kolleger og bekjente ikke la merke til ham når de passerte. Etter hvert begynte han å vinke, men ingen løftet en hånd eller ga et nikk tilbake. I ettertid tok han kontakt med dem som passerte og spurte om de ikke så ham. Svarene var entydige: De ville ikke se, for de visste ikke hvordan de som ble sett på ville reagere.

– Derfor oppdaget jeg at «Benken» var en plass hvor jeg kunne sitte og ha utsyn over verden, men verden så ikke meg. Hadde jeg sittet der naken, ville forbipasserende sett en naken mann, men ikke kollega Trond. Som mengde ble vi usynlige.

– Er du enig, Fredrik, spør Grønnestad.

– Ja, det rører seg i hele magen. Jeg får vondt. Stigmaene er store. Når skal vi bli sett og behandles som vanlige mennesker, spør Gjertsen.

Grønnestad kan ikke gi ham noe godt svar. Folk trenger folk, han vet at «Benken» spiller en viktig rolle i mange menneskers liv. Et sted for forståelse, hvor tryggheten er god, bekymringer kan deles og samholdet står sterkt.

– Når du gjør feltforskning og du sitter så lenge at det begynner å bli kjekt å være der, skal du forlate plassen, for da får du ikke nye data. Jeg satt litt lenger fordi jeg likte meg. Ble kjent med kjekke mennesker.

Ble tilbudt hasj

En dag på «Benken» kom en kar og leverte to svarte kuler til han som satt ved siden av Grønnestad:

Mottageren fisker fram tobakk, begynner å blande og stappe i pipen. Alle blir stille. Alle vet hva som skjer. Hasjpipen tennes, eieren tar et drag, gir pipen til ham som kom med stoffet, som igjen sender rundt.

– En behagelig stemning oppstår. Så kommer pipen til meg. Folk nikker. Jeg hadde tenkt at dette kunne skje, men hva gjør jeg? Å sende den fra meg var skikkelig vanskelig. Jeg tenkte: oi, nå kjente jeg dragningen til å ta noen trekk. I det jeg sendte pipen videre, var jeg koblet av, jeg var ikke med lenger. Jeg var alene. Da forsto jeg kraften i et samhandlingsritual, forklarer Grønnestad og tenker høyt:

– Tenk hvis jeg ikke hadde andre venner? Tenk om jeg ville slutte med hasj, men lengtet etter effekten ... Det ville vært klin umulig å slutte. Det handler ikke om å være svak, men at du skal være enormt sterk for å ikke være med.

Grønnestad merket at han etter hvert begynte å endre måten å tenke på. I de første ukene kjente han seg trygg når politiet dukket opp. Etter hvert kom en snikende følelse av uro. Ikke for egen del, men for at de andre skulle få problemer og bli tatt med til stasjonen.

Miljøet er splittet

Fortsatt oppsøker rusforskeren miljøet med jevne mellomrom. I det siste har han merket en splittelse. De som bruker alkohol sitter fortsatt på «Benken», mens mange av dem som bruker illegale rusmidler har flyttet til Narvesen-området.

Grønnestad ble aldri spurt om han hadde noe å selge.

– Nå i det siste har jeg blitt spurt flere ganger. Ungdommer. Det skjedde aldri tidligere.

En ny, god benk kan samle miljøet igjen, noe både Gjertsen og Grønnestad ser på som bra. Da kan også de gamle kodeksene komme tilbake.

Kodeksene om å dele, for eksempel.

Har du tre røyk, tar du én selv og gir bort de andre. Har du en flaske sprit, sender du den rundt. En joint går samme vei. Ølboksen får du ha i fred. Du slipper ikke småunger til, og du hjelper ikke noen med jomfruskuddet.

– Du setter ikke smeller på «Benken». Da blir du kjeppjagd, irettesetter Gjertsen.

– Reglene kan komme tilbake hvis du fikser opp i miljøet. Har du ingen plass å verne om, spiller det ingen rolle om du blir jagd vekk derfra. Så lenge vi har en moral, må vi oppføre oss. «Benken» som var, var den reneste plassen på hele ruten. Brukerne ryddet etter seg, forteller Grønnestad.

– «Benken», har den noen negative sider?

– De som drikker seg drita kan bli veldig høyrøstet. Det er ikke bra. Alkoholen er verst – og den selger vi lovlig!

Gjertsen rister oppgitt på hodet.

Livet på «Benken»

Noen dager tidligere, en onsdag formiddag, er klokka så vidt passert ti. Solen varmer fortsatt godt, selv om høsten kommer snikende. «Benken» ser full ut, men har alltid plass til én til.

Her er ikke gjærbakst på fat eller kaffekopper i friske farger. Noen grønne ølbokser står fredfullt på asfalten, andre hviler i ru never. En svart og hvit katt smyger seg rundt beina. Tomme bokser med kattemat viser at noen har omsorg for de firbeinte.

– Si noe om «Benken»? Ja, jeg kan si mye, hvis du vil høre.

39-åringen begynte å gå hit i 1999. Ruspolitikk er hans hjertesak.

– Jeg mener «Benken» bare er et symptom på problemene. Og som du ser, katten trekker også hit, for den vet vi gir den mat. Si du er en ungdom på 14 år, har identitetsproblem eller behov for spenning. Da vet hun eller han nøyaktig hvor de skal gå. De fleste her vil si «nei, du får ikke», men ikke alle. Eneste som kan hjelpe er en ny ruspolitikk. Legaliser alle rusmidler. Desto farligere de er, jo viktigere er det å få dem ut av hendene til de kriminelle. Nå styrer de kriminelle showet, og de bryr seg fint lite om de selger heroin til en på 60 eller en på 16 år.

Reint stoff på døra

En moped farer forbi. Eksospotten er i beste fall defekt. 39-åringen og de andre holder seg for ørene.

– Når vi sitter og ruser oss, skader vi i beste fall oss selv. Stikker jeg en nål i armen, skader ikke det deg. Jeg blir straffet for å skade meg.

Han var god på skolen, begynte på Universitetet i Stavanger.

– Etter noen måneder begynte elendigheten igjen. Men jeg kan ikke legge skylden på andre enn meg selv.

– Noen som har en blå, spør en mann forsiktig ut i luften.

Han er 54 år og bor i egen leilighet i Sandnes sentrum.

– Det er nok nå. Hele livet består av rus fra morgen til kveld, men jeg skrudde faktisk sammen to hagestoler i går.

– Hva synes du om «Benken»?

– Tja, nei ...

39-åringen bryter inn:

– Hva skulle vi gjort hvis vi ikke kunne sitte her? Jeg ville mest sannsynlig ligget på sofaen og kjedet meg.

– Ja, vi kunne jo vært i jobb, men å komme ut av miljøet er heavy. Det nytter ikke å si: «Hei, liker dere meg, skal vi være sammen, hæ?», svarer 54-åringen, og gjentar:

– Det er nok nå, men å bli kvitt et rusproblem er ikke lett.

– Hadde jeg fått rusen min på døren, ville jeg ikke trengt å holde meg med disse folkene her. Da ville jeg i tillegg fått i meg reint stoff og kanskje klart å holde på en jobb, forklarer 39 åringen.

54-åringen nikker.

– Rundt juletider måtte jeg inn på psykiatrisk. Måtte bli helt knekt før jeg fikk noe beroligende. Nå får jeg et par ekstra piller om dagen.

39-åringen rister på hodet:

– Det er synd at du må grine deg til medisiner, men så kan du gå på matbutikken og kjøpe rein gift på boks. Henger ikke på greip, sier han og dunker på ølboksen.

54-åringen tar kjapt ordet og ser alvorlig på meg.

– Hadde du vært uten jobb, kunne du havnet her du også. Sittet på puben med fotballkompisene og helt ned på øl. Pengene i banken ville flydd ut. Jeg må ut og treffe folk, men jeg trenger ikke sitte her hele dagen. Et par timer er ofte nok.

39-åringen er enig.

– Ja, vi har jo behov for å snakke med folk. Det har i hvert fall jeg. Jeg blir helt tullete hvis jeg må sitte hjemme to dager på rad.

– Brakkesyke! Du blir menneskesky. Lurer på om de ser på meg, eller om de bare passerer. Nerver og sånt ... De er ikke til å stole på, sier 54-åringen.

På nytt nikker 39-åringen.

– Jeg passer egentlig ikke inn her. Mange tenker at alt er lov når de har begynt med knark. Da kan du stjele fra foreldre, venner og andre. Jeg er bruker, ikke selger, og har heller ingen finurlige måter å skaffe penger på. Jeg lever av Nav og Nav alene.

– Hvorfor stjeler du ikke?

–Ja, jeg er jo kriminell per definisjon siden jeg bruker illegale rusmidler. Og jeg har jo nasket litt mat i butikken og sånn, men jeg er jo ikke akkurat på Nokas-nivå.

Skulle sittet inne

39-åringen har ikke sittet i fengsel, mens 54 åringen har hatt noen runder.

– Hadde jeg visst alt jeg vet i dag, ville jeg sittet inne med glede. Du får jo utdannelse og allslags.

54-åringen på sin side kan enkelte ganger plages av dårlig samvittighet.

– Når jeg sykler rundt på dagtid og ser frisk og rask ut, men ikke er i arbeid, så skuler enkelte skattearbeidere på meg, Klart de skuler. De sliter ræva av seg for å holde familie, hjem gående. Så får jeg dette gratis.

Nesten ingen går forbi «Benken» denne formiddagen. De få holder høy fart og kaster kun hastige blikk, så er de borte.

– Noen smiler og er blide, andre ikke. Men vi har en god tone på «Benken». Vi slenger ikke dritt etter folk. En periode var det flere alkiser enn rusbrukere her, for jeg skiller de to gruppene. Alkisene kan begynne å slenge etter folk, mens rusbrukerne som regel er klarere i hodet, forklarer 54-åringen.

Nirvana og The Cramps

39-åringen har bodd på hospits, men har stort sett alltid klart å holde seg med leid, privateid leilighet. Han har noen gamle barndomsvenner, men de styrer han klar når han ruser seg. Ellers er venner og bekjentskapskrets i rusmiljøet.

– Er stemningen stor sett god på «Benken»?

– Ja, det er mitt inntrykk. Det var verre før, da flere gikk på heroin. Folk ble så jævlig råtne. Alt var lov.

39-åringen husker godt hva som skjedde. Spenningen, subkulturen, rock and roll bandene The Cramps og Nirvana.

– Jeg husker jeg lå på sofaen til en kamerat og sa: «Dette skal jeg aldri slutte med. ALDRI! ALDRI!» Jeg likte rusen så godt, og det gjør jeg den dag i dag.

Han forteller at han har egeninteresse av at rusmiljøet er stort, slik at tilgangen på illegale rusmidler ikke blir for vanskelig. Akkurat nå er formen fin.

– Jeg kjøpte fem blå valium og drakk en halvliter pils. Jeg er egentlig ikke glad i alkohol, men i dag tenkte jeg å slå på stortromma og kjøpte den billigste ølen. Formen har absolutt vært verre.

– Hva tror du folk som går forbi her tenker?

– At vi er late, umoralske og viljeløse. Kan vi ikke bare slutte, liksom. Og selv om de ofte har noen i bekjentskapskretsen som ruser seg, vet folk lite om dette livet.

Mistet 17.500 kroner

Et par plasser bortenfor 39-åringen sitter en mann på 47 år. Siden ungdommen har fest alltid vært hobbyen. Først ut på byen for å drikke, så andre rusmidler etter hvert. Nå er han gjerne «på» i to måneder, før han roer ned og lever et mer normalt liv. «På» vil si at han bruker amfetamin.

– Hey, det ligger en lommebok der, du må ta den opp, sier en kamerat til ham.

– Den kan de bare ta, for det er ikke noe i den likevel. Vet du hva? For tre uker siden mistet jeg 17.500 kroner her. Jeg hadde mistet visakortet, så jeg overførte pengene til en kompis, lånte kortet hans, tok ut pengene, la de i en bag og begynte å snakke med noen her. Plutselig var bagen borte. Jeg har peiling på hvem som tok den, men pengene er nok tapt, forteller 47- åringen.

I 22 år har han levd et liv med periodevis mye amfetamin og festing.

– Jeg har et streit miljø – og dette miljøet. Men jeg pleier normalt ikke være her. Skal jeg ha tak i rus, går jeg vanligvis ikke hit, for her får du bare søppelrus. Farlig rus. Rus utblandet med såpe og vaskepulver. Livsfarlig! Skal jeg ha narkotika, kjøper jeg den andre steder enn her.

– I Sandnes?

– Ja.

Betalte lønnen i amfetamin

47 åringen var tidlig i 20-årene første gang han testet amfetamin. Etter at han startet eget firma, eskalerte bruken.

– I rus resonnerer du litt feil. Jeg kjøpte utstyr jeg ikke hadde behov for. De som jobbet for meg fikk betalt i amfetamin og ikke i penger. Livet ble bare surr. Gjelden vokste, jeg havnet i fengsel og klarte ikke å håndtere den. Løsningen ble gjeldssanering. Etter hvert sto narkotika for inntektene. Nå har han 17 dommer bak seg. Ny soning venter.

– 17 dommer – er litt det, ja. Jeg har ti og er forsynt, skyter en nyankommet mann inn. Han er 33 år og relativt fersk på «Benken».

– Når du sitter inne, får du gjerne en dom eller tre på deg mens du er der, fordi du har gjort ting som ikke ble tatt med i første runde. Nå skal jeg inn fem måneder for kjøring i påvirket tilstand. Normale folk får jo bare 20 dager, men jeg får straffen fordi jeg har kjørt før, forteller 47-åringen.

-Samme opplegget her. Først fikk jeg 30, så 60, så 90 dager, sier 33-åringen.

– Fordeler med å sitte inne?

– Tja, er du utpå, blir du frisk. Soning har enkelte ganger gjort meg godt. Men å sitte inne gjør sterkt inntrykk. Nå sitter mest ungdommer og utlendinger inne, folk jeg ikke har noe særlig til felles med. Dommen jeg skal sitte for nå er fire år gammel. Kan ikke si at jeg gleder meg.

– Hvis du ikke har noen plass å bo, for eksempel, er det greit å sitte inne, sier 33-åringen.

En bekjent forbi

– Vil du ha, spør en mann som titulerer seg «en levende legende på Benken», og trekker opp ei flaske brennevin fra plastposen.

– Nei, jeg tør ikke å drikke av flasken andre har drukket av på grunn av koronaen, svarer 47-åringen.

En bekjent fra hans streite liv dukker plutselig opp.

– Står til, spør han.

– Bra. Har tatt det ganske rolig de siste ukene, men ukene før har vært harde, svarer 47-åringen.

De utveksler noen ord; om ferie, været, smått og stort. Trivelig hverdagssnakk.

Akkurat da kommer to kamerater fra «Benken» ruslende fra Kiwien over gaten og plasserer en pose øl ved 47-åringens føtter.

Den forbipasserende trekker seg unna, sier «ha det» og går. Etter noen få meter stopper han opp, snur seg og sier:

–Kom deg tilbake, kom deg tilbake.

47-åringen er taus. Han vet så altfor godt hva ordene betydde, men i dag blir han sittende.

Skulle vært i Thailand

33-åringen ved siden av skal heller ingen steder og har tid til å prate. Han skulle vært i Thailand, men koronaen har satt en stopper for reisen. «Benken» oppsøkte han først for ett år siden.

– Ingenting spesielt skjedde. Jeg hadde ikke noe å gjøre, så gikk jeg her og drakk noen pils. Kjekke folk. Går innom av og til, én gang i uken, kanskje to, kanskje fire, kanskje ingen. Jeg kjente egentlig ingen her fra før, men jeg ble godt tatt imot. Jeg røyker hasj og drikker øl. Har vært vanskelig å få fatt i hasj nå, blitt mindre røyking, desto mer drikking. Vet ikke hva som er verst.

33-åringen har lest i avisen at «Benken» skal bli ny og fin, men tror ikke at han vil utvikle rusbruken mer av den grunn.

– Jeg har vært i gamet i mange år, men har ikke sansen for andre rusmidler. Har prøvd mye annet, men de er ikke noe for meg.

En politibil siger forbi i Olav Kyrres gate, mellom Jæren tingrett og «Benken».

– De følger med når jeg er her. For jeg har en tendens til å kverulere litt mye med dem.

– Han er ikke politiets beste venn, fastslår 47-åringen.

– Absolutt ikke sier 33-åringen, som framstår som en fredelig mann.

– Ja, fredelig jeg. Helt til jeg drikker for mye og møter politiet.

– Hva trigger?

– Godt spørsmål. Jeg vet egentlig ikke, har bare vært sånn i noen år.

– Vil politiet ta deg, så gjør de det, særlig hvis du er vemmelig med dem, sier 47-åringen.

– Ja, det har jeg erfart.

Politiet kommer

En mor triller forbi mens hun vugger forsiktig på barnevognen. Hun ser rett fram. I skateparken like ved øver noen ungdommer inn nye triks.

– Politiet! Ølå, roper den levende legenden.

Politibilen, som nylig kjørte sakte forbi, ruller nå inn mot «Benken».

Flere av benkesliterne reiser seg og forlater området.

To politimenn rusler myndig mot 47-åringen og 33-åringen, som har valgt å sitte igjen

– Ok, slutt på drikkingen for i dag. Tøm ut ølene!

47-åringen gjør som han får beskjed om og forholder seg helt rolig.

33-åringen, han som ikke kunne forklare hvorfor han kverulerer med politiet, gjør nettopp det. Han viser ingen tegn til å adlyde, snarere tvert imot. Han tar en god støyt av boksen samtidig som han ser opp på politibetjenten.

Responsen er som forventet. Betjenten tar boksen og tømmer den ut. I tillegg forsvinner de uåpnede boksene inn i bilen.

– Gi meg boksene tilbake!

– Du kan komme på stasjonen og hente dem. Når ikke du klarer å oppføre deg, og jeg må gi deg beskjed tusen ganger, og du nekter å følge dem, har jeg ikke noe valg.

33-åringen slår seg ikke til ro, men fortsetter å diskutere.

– Alle andre klarer å oppføre seg, men ikke du. Hvorfor ikke, spør politibetjenten.

– Det er så jævla kvalmende. Tar alt ølet mitt. Herregud, lyder svaret.

Slutt på drikkingen!

På mystisk vis snur stemningen. Politibetjenten henter de tre ølboksene han nettopp tok og gir dem tilbake. 33-åringen tar stille imot og rusler av gårde.

Før politiet kjører av gårde, snur de seg mot «Benken» og sier:

– Det gjelder dere også, gutter. Har dere noen åpne ølbokser, tøm innholdet ut. Slutt på drikkingen for i dag. Så kaster vi boksene i søppelspannet, det gjør dere ikke alltid, men jeg sier det nå. Flott! Takk for hjelpen! Ha en fin dag!

– Ligeså, svarer en mann som nylig satte seg til. Under opptrinnet har 56-åringen sittet taus og sett på. Politiet vet selvfølgelig hvem han er. De vet også at han ikke er ute etter trøbbel.

56-åringen har ingenting å helle ut. Alle dråper er helt inn.

– Jeg har lurt på hvorfor politiet ber oss om å tømme ut, for vi går jo bare og kjøper nytt likevel. Vi kommer langt med normal folkeskikk og ikke sjenerer de som går forbi.

Klokken er fem over halv to.

56-åringen bor i en kommunal boenhet for dem som sliter med rus. I dag gjorde han som de fleste alle dager; Sto opp, spiste frokost, hørte nyheter på radioen og dro hit.

– «Benken» er en god plass å være, for livet kan fort bli ensomt. Når jeg sitter inne og kjeder meg og ikke vet hva jeg skal gjøre, da er veien kort til nærmeste matbutikk. Jeg kjøper en sekspakning eller to, setter meg ned og drikker. Så kjeder jeg meg enda mer – så går jeg på «Benken».

Ingen steder å gå

56-åringen holder seg til alkoholen, til øl og brennevin.

– Får nok vondt i hodet av den om jeg ikke skal prøve alt annet også.

– Når merket du at drikkingen tok mye plass i livet?

– Sikkert for 30 år siden.

56-åringen forklarer at alkoholen gjør ham avslappet. At han sover bedre. At han er like avhengig av den som av røyken. Kroppen gir beskjed om at den er lei av rus, men hodet vil fortsatt ha mer. Han forteller også at et liv uten «Benken» ville vært trist.

– Jeg har ingen andre steder å gå.

56-åringen har snakket med ordfører Stanley Wirak. Fortalt ham at nye «Benken» absolutt bør ha toalett. For én ting er sikkert; Det som skal inn, må også ut.

– Vi vil slippe å pisse i buskene, for vi vil jo ikke sjenere. I tillegg skulle vi hatt noen askebeger. Wiraken sa at han måtte se på budsjettet, men at han hadde god tro.

I dag kom trygden

Dagen rusler mot ettermiddag. Bare fire personer er igjen nå. 56-åringen ville forventet mer folk, for trygden er kommet. Også han mistet nylig visakortet. Derfor har 56-åringen overført pengene til en kamerats konto og fått låne kortet. Nå krysser han jevnlig Ruten for å sjekke om pengene er overført.

– Fortsatt ikke kommet, sier han når han er tilbake.

Samtidig kommer også politiet. Samme rutine som sist:

– Hell ut. Ser vi at dere drikker når vi kommer tilbake, blir dere anmeldt, sier de.

–Vi må passe oss så vi ikke må inn til Sandeid å spikre paller. Har egentlig godt av et opphold. Fin trim, sier 56-åringen med et smil etter at politiet har dratt.

Hva er smerte?

– Pitbull?

Kameraten roper muntert til en forbipasserende jente med hund.

– Nei, han ligner bare, svarer hun.

– Han var litt fin, følger han opp.

– Tusen takk.

– Det var nok litt pitbull i an, sier kameraten til 56-åringen.

Han svarer ikke.

– Ja, ja. Hun var fin jenta også. Lurer på om jeg skal ha noe mer å drikke?

Så rusler han av gårde og kommer ikke tilbake.

56-åringen sitter alene igjen. Han reiser seg opp og plukker området rundt «Benken» ren for sneiper.

– Vi må ikke grapse.

En kvinne kommer gående på krykker. Hun ber fint om hun kan sette seg ned. Svaret er selvsagt ja.

Sakte bøyer hun knærne og senker seg mot trebenken. Hun biter tennene sammen og vrir ansiktet i smerte. Så, endelig, sitter hun der og kan puste ut.

– Ryggen og hoftene er så vonde. Men, hallo! Hadde jeg ikke hatt smerter, ville jeg fått panikk.

56-åringen sier ingenting.

Hun har sagt nok.

Han legger beina forsiktig i kors og tenner en røyk.

Hun folder hendene og stirrer ut i luften.

De kom hit alene, nå er de to.

En mann i grå dress og brune sko haster forbi. Med ett vrir han hodet og kaster et raskt, nesten umerkelig blikk mot «Benken». Han ser, men ser ikke likevel.

De to sitter stille og tause, følger ham med blikket.

De synlig, usynlige.

Hadde politiet i Sandnes fått viljen, ville de flyttet «Benken» ut av bykjernen.

– Kombinasjonen rusproblematikk tett opp mot der barn og ungdom oppholder seg, er en uheldig sammenblanding. Derfor skulle vi ønske at «Benken» sto plassert et godt stykke unna der den står i dag, sier politioverbetjent og seksjonsleder ved forebyggende avdeling i Sør-Vest politidistrikt, Bjørn A. Søyland.

Ruten i Sandnes pusses opp. Den gigantiske parkeringsplassen er erstattet med festplass, lekestativer, lysende vannfontener og skatepark.

«Benken» skal også bli ny, og fortsatt ha sin plass på Ruten.

– Hvis «Benken» ble fjernet fra Ruten, ville politiet sett det som en fordel eller ulempe?

– Fordel. Grunnen er at det finnes illegale rusmidler der, og at omsetning foregår. Jeg tenker også på faren for at andre, som ikke er en del av «Benken», lettere kan få tak i narkotiske stoffer. Kan vi spre miljøet og gjøre folkene litt mindre tilgjengelige, ville det vært en forbedring.

Få positive sider

– Ser du noen positive sider ved å ha «Benken» på Ruten?

– Det må i tilfelle være at folk kan se at livet ikke alltid er så perfekt som vi kan ønske og tro. «Benken» en klar realitetsorientering over at livet ikke alltid er beint fram og enkelt.

Søyland har forståelse for at rusbrukere har behov for et tilholdssted, likevel er politiet jevnlig innom og sjekker.

– «Benken» og Ruten er ikke et fristed for rus. Fremdeles sier loven at folk ikke skal ruse seg eller drikke alkohol på offentlig sted. Vi ønsker ikke rus i bybildet, og da må vi gjøre tiltak på en lempelig måte, uten å kriminalisere noen av den grunn. «Benken» skal ikke være en plass hvor alt er fritt fram, forklarer Søyland.

Lite truende miljø

– Politikerne som har bestemt at «Benken» skal stå på ruten, har de snakket med dere i politiet?

– Vi har hatt en dialog med kommunen om plasseringen av den. Men om «Benken» skal være på Ruten eller ei – den diskusjonen kjenner jeg ikke til har vært der.

– Du er tydelig på at «Benken» ikke er noe politiet ville videreført?

– Ja, vi ville nok ikke videreført den akkurat der. Vi ville nok hatt den bort fra sentrumskjernen.

– Tror du brukerne ville fulgt etter?

– Ja, særlig hvis nye «Benken» blir så fin som planen er, og selvfølgelig måtte stått i rimelig avstand til sentrum.

– Folk som oppholder seg på Ruten, har de noen grunn til å frykte miljøet på «Benken»?

– Nei. Oppstår konflikter, foregår de internt. Miljøet er normalt sett ikke truende eller utagerende overfor andre enn seg selv.

Wirak vil ikke gjemme

Da Ruten skulle pusses opp, var Sandnes-ordfører Stanley Wirak aldri tvil om at «Benken» fortsatt skulle ha sin plass der.

– Jeg synes vi skal inkludere alle i byen vår, også dem som av forskjellige grunner har rusproblemer. Folkene som sitter på «Benken» er våre medmennesker. De er like mye verdt som alle andre, sier ordføreren.

Han har ingen tro på å flytte rusbrukerne ut av sentrumskjernen slik politiet ønsker.

– Jeg ønsker ikke å gjemme dem bort. Vi skal behandle miljøet rundt «Benken» med verdighet og lytte til deres behov. Også de på «Benken» trenger en kjekk plass å være, slik som alle andre.

Men Wirak sitter ikke på fasiten, han er ikke skråsikker på om avgjørelsen om å bygge en ny, flott benk på Ruten er fornuftig.

– Vi må være forberedt på at prosjektet kan gå feil vei, men vi har hatt «Benken» på Ruten i årevis – og den har fungert godt. Miljøet har selvjustis. Utagerer noen, passer andre på å gi klar beskjed. Episoder, ja, men de vil oppstå enten «Benken» står på Ruten eller ei.

Bypresten verner om «Benken»

Øyvind Justnes Andersen, leder for Bypresten i Sandnes, forteller at miljøet på benken er i stadig endring. Tidigere hadde miljøet markante ledere, men etter at de er gått bort, har ingen tatt over. De fleste i miljøet er mellom 25 og 60 år. Rundt 20 prosent er kvinner.

Han er veldig positiv til at Sandnes kommune setter opp en ny «Benk».

– I Bergen gjorde politikerne motsatt og fjernet miljøet fra Nygårdsparken. Rusmiljøet flyttet til en skjult undergrunn, noe som førte til mer vold og større fare for overdoser. Det er visse ting politikere ikke kan bestemme, selv om de tror de kan. Hadde «Benken» på Ruten forsvunnet, ville også brukerne funnet et annet samlingssted.

Tre veier til miljøet

Også Günter Aksel Theiss jobber i Bypresten i Sandnes.

– Mange er veldig generaliserende til miljøet på «Benken». Brukerne plager ingen, men holder seg for seg selv. Å nærme seg ruten er ikke farlig. Det som er farlig, er ungdommer som har lyst på stoff, og som går ned dit og enkelte ganger får napp, sier Theiss.

Presten ser tre tydelige fellestrekk til de som havner på «Benken»:

• De som har hatt en traumatisk og vanskelig barndom.
• De som har en god jobb og familie, men som får en yrkesskade som tar fra muligheten til å jobbe.
• De spenningssøkende ungdommene, de som tester ut rusmidler og som ikke kommer seg ut i tide.

Svake? Nei!

Bypresten er i daglig kontakt med miljøet rundt «Benken». Justnes Andersen og Theiss fungerer som samtalepartnere og hjelper til med smått og stort.

– Mange vi snakker med forteller at de i årevis er blitt sett ned på. Vår rolle er å si at «du er helt ok, og vi vil deg vel». For enkelte, gode ord å høre.

Justnes Andersen er opptatt av at brukerne ikke må kalles «de svake».

– Aftenbladet skrev nylig en leder hvor ordet «svake» ble brukt om folket på «Benken». Jeg hoppet i stolen, fordi beskrivelsen er så feil! Vi kan ikke generalisere og snakke om ei gruppe som «de svake». Hvem er svake? Vi kan ha svakheter, utfordringer og problemer, men det har alle. Ingen grupper er svake. Hvem er i så fall de sterke? Oss som ikke er rusavhengige? Snakker vi ofte nok om at en gruppe er svak, så blir den nettopp det.