Foto: Anders Minge
I 17 år har denne kiosken på Nytorget vært hennes arbeidsplass.
Hui Fen Guo er på plass sju dager i uken fra to om ettermiddagen til ti om kvelden.
Hun aner ikke når, men Guo vet at kiosken snart er borte for godt.

Guos lille røde

Hui Fen Guo er dronningen av Nytorget. En dag er hun borte. Det urbane torget har ikke plass til henne.

  • Anders Minge
    Anders Minge
    Journalist
Publisert: Publisert:

Mosedotter klamrer seg egenrådig fast til slitt takpapp. Tre nakne flaggstenger peker taust mot himmelen. Takrennene er i ferd med å gi opp.

Den kjemper en tapper og stille kamp nå, kiosken på Nytorget. En kamp den umulig kan vinne.

– Men det går fint. Det går fint.

Ordene tilhører Hui Fen Guo.

Skal den rives?

For 17 år siden kjøpte hun Nytorget burger i Stavanger. Og siden har hun vært der sju dager i uken fra to om ettermiddagen til ti om kvelden.


De første årene som kioskeier var arbeidsdagene lengre. I helgene åpnet hun på formiddagen og holdt koken til midnatt.

Ja, hun har unt seg to dager fri, både i julen og påsken. Og, ja, hun har klart å spinke og spare slik at hun hver vinter har reist på ferie til sitt elskede Kina, til hjembyen Shanghai, til venner og familie.

– Men det går fint. Det går fint.
Hui Fen Guo vet ikke hva som skjer med kiosken

I årevis har 65-åringen hatt hengende over seg at kiosken skal rives for at Nytorget på nytt skal skinne. Hun har sett Stavanger kommune kjøpe husene rundt henne og latt dem forfalle. Nå står de der med gjenspikrede vinduer, råtten kledning tildekket av graffiti og gatekunst. På veggen til nabobygget har noen skrevet «meat is murder». På tre gule blomsterkasser er bladene på trærne i ferd med å gi opp for sesongen. Om de får en ny vår, er slett ikke sikkert. Guo tar ett år om gangen nå. Hun eier kiosken, men leier tomten. Én gang i året dumper en regning fra Stavanger kommune ned i postkassen hennes. Da vet hun at arbeidsplassen er der ett år til.

– Men det går fint. Det går fint.

Jakten på arbeid

For 32 år siden kom hun til Norge. Landet hun knapt hadde hørt om. Ryktene sa at her var godt å bo og arbeid å få. Før hun startet for seg selv, jobbet hun blant annet i et av de falleferdige nabohusene som den gang huset en av byens første kinarestauranter. Inne var gulvet av marmor.

I flere år var den røde kiosken med de blå vannbordene et godt levebrød. Pedersgata og Nytorget var ikke stappfull av serveringssteder som nå. Folk hadde ikke all verdens alternativer hvis de ønsket en saftig og røslig burger.

Denne mandagen, den nest siste i august, er hun ute i god tid. Ti på to er gitteret i aluminium rullet opp og luken skjøvet til side. Hun har på gode, myke klær og rutete forkle. På vristen av tøflene; en smilende løve. I Coca-Cola-kjøleskapet står selvfølgelig Coca-Cola, nederst ligger fersk salat, agurk og tomater.

Stekeplaten er ren og klar. Frityrkokeren er fylt med olje. I fryseboksen midt i rommet venter bunnfrosne hamburgere og pommes frites på sultne folk. To pizzaovner står ubrukte, slik de har gjort i de fleste av hennes år. For selv om skiltet på taket sier «BURGER & PIZZA EXPERTEN», er burgere hennes spesialitet.

Hun har sett Stavanger kommune kjøpe husene rundt henne og latt dem forfalle.

For det er hamburger hun selger. Vanlig, medium eller stor. Og pommes frites med krydder. Eller pommes frites med smeltet ost og krydder. Enkelte stamkunder ber om biffsnadder – og får biffsnadder. Menyen har vært lik i alle år. Men krydderet har endret seg noe. Noen spør etter oppskriften, men hun holder kortene tett til brystet. Først når hun blir pensjonist, skal hun gå offentlig ut med krydder-hemmeligheten.

– Min burger er best i byen. Verdens beste, sier enkelte kunder. Jeg vet ikke, jeg bare lager den. Foto: Anders Minge

Beste burgeren

Kiosken kan ikke være stort større enn 16 kvadratmeter. Likevel rommer den både bakrom med kjøkkenbenk og bad med toalett og oppvaskmaskin. Inngangen er på baksiden. Ved døren står et rundt hagebord i metall. Hun har en liten overgrodd hageflekk hvor hun kan trekke frisk luft. Guo har hengelås på porten. Selve arbeidsplassen, altså kiosken, er trang, men akkurat passe for én person. I et hjørne like ved frityrmaskinen og stekeplaten står en krakk med rødt trekk i skai. Når kundene uteblir, og hun har tid å slå i hjel, setter hun seg ned, plasserer pc-en på fryseboksen og ser kinesiske tv-serier, eller hun chatter med venner på mobilen. Hvor mange timer hun har sittet sånn, blir ren gjetning.

På sommerstid bruker hun sju minutter å steke en medium burger. Vinterstid noe lengre. Kiosken er dårlig isolert og blir fort kald. Foto: Anders Minge

Noen dager er stillere enn andre. Hun kan vente i timevis før den første kunden stikker hodet inn den smale luken for å bestille. Guo prøver ikke å tenke på omsetningen, for hun vet at kundene ikke automatisk strømmer på fordi humøret er på bunn.

– Men det går fint. Det går fint.

Denne dagen er som alle andre dager. Hun sto opp i titiden, puslet litt hjemme, tok bussen fra Gausel til byen, rigget seg til på krakken i skai, lagde god, kinesisk mat, spiste og åpnet.

Hamburger spiser hun ikke. Har ikke lyst på. Og det kan vi vel nesten forstå. For etter 17 år med steking av vanlig, medium og stor, kan man vel bli litt lei? De gangene hun har spist, er når kunder har ringt til henne, bestilt – for så å ikke hente godsakene. Da blir hun oppgitt og lei seg, men mest irritert. Hun husker spesielt én gang, og han som var lokalpolitiker og allslags!

Hamburgeren var en stor på 250 gram. Neste gang hun ser ham gå forbi, skal hun gi klar beskjed om hva hun synes. Men hva kan hun gjøre? Guo rister oppgitt på hodet.

– Men det går fint. Det går fint.

I gata utenfor er klatter med asfalt brukt til å tette hull i brosteinen. Regnvannet finner samme vei. Foto: Anders Minge

Lærte norsk i kiosken

Folk er snille. Guo anslår at 90 prosent oppfører seg bra. Tidligere, da hun hadde lengre åpent i helgene, kom enkelte fulle menn og skapte problemer, men ikke nå lenger. Hun husker også da hun solgte røyk; hun la pakken i luken – så sprang kunden av gårde uten å betale. Hun husker også unggutter som kastet stein inn luken og bakdøren. Hun har tilgitt dem alle. Tidligere lå gatemagasinet Asfalts kontor i nabolaget. Selgerne var stadig innom henne for å si hei, eller for å kjøpe en burger. Kjekke, snille folk som aldri skapte problemer. Av og til ga hun dem gaver, av og til fikk hun gaver av dem.

Har hun noen gang angret på at hun begynte i kiosken?

Hun spør:

– Hva betyr angre?

Men hun angrer ikke.

Da Guo kom til Norge i 1988, fikk hun 200 timer med norskundervisning, i tillegg bladde hun en del i en ordbok. Ellers har hun lært norsk av kundekontakten gjennom luken. Samtalene dreier seg naturlig nok mest om burger, pommes frites, dressing og salat.

Med sønnen hjemme på Gausel snakker hun kinesisk, med vennene i Kina snakker hun kinesisk. I feriene reiser hun til Kina eller til søsteren i Japan. Når hun er ferdig for dagen i kiosken, ser hun på tv. Flere kinesiske tv-serier, men også nyheter innen kinesisk, amerikansk og russisk politikk. Hva norske politikere bedriver, interesserer henne mindre. Lokalpolitikerne er hun forsynt med. Både de som ikke henter bestilt 250 grams hamburger, og de som ikke kan gi nøyaktig beskjed om når kiosken skal rives. For det skal den. Allerede da hun kjøpe for 17 år siden, var planene der. I årevis har hun fryktet å miste arbeidsplassen. Følt frykten for å bli arbeidsløs. Frykten for ikke å kunne betale regningene. Nå slapper hun av. Det som skjer, det skjer.

– Men det går fint. Det går fint.

God klestørk før regnet plutselig høljer ned. Foto: Anders Minge

Ringer til gamle kunder

Klokken snegler seg mot halv fem. Fortsatt har ingen kunder lagt inn bestilling. Guo speider ikke etter dem heller, for utsikten gjennom luken er heller dårlig, i hvert fall fra krakken med rødt trekk i skai. På veggen henger julekort fra gamle stamkunder. En smilende familie med nisseluer, en like smilende mor og datter, pluss to kort med smilende barnebarn. Avsenderne har hun ikke sett på en stund nå. Enkelte ganger ringer hun til de gode, gamle hamburgerelskende kundene for å høre om de ikke er sultne og vil ta seg en tur. Noen kommer, andre ikke.

Hun savner også ansatte fra Aftenbladet. Savner tiden da et tjuetalls journalister, typografer, deskmedarbeidere og vaktsjefer gikk kveldsvakt og var kvesne på noe godt. Nå er kveldsbemanningen ikke stort større enn bemanningen i Nytorget burger.

– Men det går fint. Det går fint.

Noen tårer triller ned kinnet hennes. Hun tenker på kunder som har gjort inntrykk, men som ikke er her mer. Folk som har gått bort så altfor tidlig.

– Jeg vil ikke snakke mer om dem, jeg får så vondt i hjertet.

Guo rusler ut på bakrommet og kutter opp grønnsaker. Over kjøkkenbenken henger to bilder av Kinas store leder mellom 1949 og 1976, Mao Zedong. På det ene, et lite passfoto, er han alvorlig og iført sin sedvanlige blå skjorte. På det andre og største bildet, har han hvit skjorte og tørkle i halsen. Han smiler like bredt som barna han er omringet av.

Smeltet ost på pommen

– Hallo!

– Hallo, svarer hun kjapt.

– To, øøøø.

– To store, fortsetter hun.

Kunden nikker, og legger til:

– En med brus.

– Å, du kjøper brus i dag, sier hun oppglødd.

– 198 kroner. Vipps?

– Ja.

Stamkunden kikker ned i mobilen, sender over pengene og rusler til BMW-en som står på skrå inntil kiosken.

Guo går i gang. To poser pommes frites hentes opp fra fryseren, hun river erfarent hull i plasten og heller godsakene ned i kokende frityr. Noen biter ost legges i to plastbeger og settes i mikrobølgeovnen. Endelig erstattes duften av såpe med duften av hurtigmat.

Mannen i 30-årene er dagens første kunde.

Guo hever frityrkurven med jevne mellomrom for å sjekke at de blir akkurat så gode som stamkunden liker. Så vipper hun pommes fritesen over i en plastboks og strør salt og krydder over. Nøye fordeler hun varmretten i to beger av isopor og heller over den smeltede osten.

– Ketsjup, spør hun.

– Bare den ene. Og da vil jeg ha ketshuppen sånn, sier han og viser med hånden at han vil hun skal sprute den i et sinnrikt system over det hele, og ikke bare som en rød klatt i ene hjørnet.

– Tusen takk. Ha det, kvitrer han fornøyd.

– Ha det bra, svarer Guo.

Hva er klokken i Kina?

Hun sjekker klokken. Den er kvart på elleve om kvelden i Kina nå. Venninnene skal snart legge seg. Hun sjekker mobilen, ser om noen av dem har skrevet noe, skriver noe selv. Om livet, om smått og stort. Hun savner dem, de savner henne. Håpet er at koronaen gir seg, slik at de igjen kan treffes i Shanghai. I Norge har hun ingen venner, bortsett fra stamkundene, selvfølgelig.

– Men det går fint. Det går fint.

Strekker hun seg og gløtter til høyre ut vinduet, ser hun et sinnrikt system av 1200 europaller. Kommunen lagde i sommer en prøvepark for å gi folk en følelse av hvordan Nytorget kan brukes. Guo har ikke sans for den, men liker at kommunen gjør noe på Nytorget og ikke bare snakker. For snakk har det vært nok av. Så lenge hun kan huske har bruken av Nytorget vært diskutert. Hennes lille, røde kiosk har aldri vært i planene.

En januardag i 2019 ble vinnerbidraget i arkitektkonkurransen om nye Nytorget offentliggjort. «Tre hus og et langbord» blir av juryen ansett som det beste utgangspunktet for å skape et godt prosjekt. På tegningene er Guos kiosk borte.

Nye Nytorget skal etter planen stå ferdig til Stavanger sitt 900-årsjubileum i 2025.

Prosjektutvikler og arkitekt Fieke Verschueren i Stavanger Utvikling KF forteller at oppstart for regulering av området vil varsles i høst. Planområdet omfatter kiosken, men planen legger ikke opp til videre drift av kiosken.

Men Nytorget burger har fortsatt litt liv igjen. Prosjektutvikleren anslår at det erfaringsmessig vil ta minst et par år før planen er vedtatt, og arbeider igangsettes på Nytorget. Inntil videre står derfor kiosken trygt.

Kalde vintre, varme somre

Guo har slått seg til ro med situasjonen. Hun har sluttet å bekymre seg for framtiden. Om to år er hun pensjonist. Hva som skjer med kiosken er utenfor hennes kontroll. Kanskje må den rives, kanskje kan hun få noen kroner for den, for hun får faktisk henvendelser fra folk som ønsker å kjøpe.

– Det er en grunn til at jeg går her. Jeg synes hennes burger er mye bedre enn på mange andre restauranter. Denne er enkel. Og enkelt er ofte best. En god burger blir aldri feil.
kunde som er innom i ny og ne

Denne nest siste mandagen i august er lumsk. Dagen var mild og fin, men nå høljer regnet ned. Guo gjør åpningen i luken enda litt smalere, men er bevisst på ikke å lukke helt igjen. Kundene skal tross alt føle seg velkomne.

På varme dager bruker Guo rundt sju minutter på å steke en medium hamburger. Om sommeren blir kiosken varm som en bakerovn, selv om luken og bakdøren er på vidt gap og takvifta sviver for full maskin. Vinterstid må hun legge på noen minutter steketid på burgeren, for da er kiosken iskald, selv med ekstra varmeovn og alle luker skalket.

– Men det går fint. Det går fint.

Dropper dressingen

– Hei, hva vil du ha?

– Det vanlige, svarer mannen i førtiårene.

– Hva er det vanlige, spør hun.

Kunden er forundret, men svarer høflig.

– Medium hamburgermeny uten dressing, men med salat og mais.

– Bacon?

– Ja.

– Smeltet ost over pommes fritesen?

– Nei.

– 160 kroner. Vipps?

– Ja.

– Olav, kameraten din, hvor er han? Han pleier å være her mandag eller tirsdag, spør hun.

Kunden aner ikke hvor Olav er.

Han er innom Guo i ny og ne. Det er noe med burgeren han ikke helt klarer å sette fingeren på, men at den er god – absolutt!

– Det er en grunn til at jeg går her. Jeg synes hennes burger er mye bedre enn på mange andre restauranter. Denne er enkel. Og enkelt er ofte best. En god burger blir aldri feil.

Guo fisker opp hamburger og pommes frites fra frysen, smeller kjøttet på platen og legger et grytelokk over slik at saften ikke skal dampe ut i evigheten. Pzzzzzzzz, lyden fyller rommet i sju minutter.

Imens rusler mannen i førtiårene formålsløst rundt på plassen, sparker litt i brosteinen, kikker seg rundt. Så, endelig:

– Tusen takk, håper det smaker!

– Ha det bra, svarer han.

Guo ser stasjonsvognen ta en u-sving og kjøre av gårde. Hun tenker litt på hvorfor kunden ikke ville ha dressing. Hun kommer fram at han sikkert slanker seg.

I kiosken er mennene i flertall. Guo tror årsaken er at mange kvinner stadig slanker seg og derfor ikke vil ha maten hun serverer. Hun er oppgitt. Hamburgeren hennes er jo null problem. Ok, pommes fritesen har jo en del kalorier, men all mat har jo det. Ris. Poteter. Alt.

– Du må jo trene litt. Jogge. Ikke bare spise, anbefaler hun og fører stekespaden over platen og renser den for fett. Neste kunde kan bare komme.

Kan dagene bli lange?

Noen dager er rolige. Eller, de er egentlig rolige alle sammen. Men denne kvelden er Nytorget tilnærmet tomt for folk. En og annen sjel krysser hastig forbi, men stort sett har hun plassen for seg selv. Guo prøver å ikke gruble på omsetningen, vil helst tenke på gode ting, kjekke ting. I dag er hun likevel fornøyd, de faste, månedlige utgiftene er betalt, resten av salget er lønn.

Om hun kjeder seg?

Om hun føler seg ensom?

Spørsmålene har hun fått mange ganger. Guo trives i eget selskap, trives med kundene. Åtte timer alene på trang plass går fort. Når hun reiser til Kina, kan hun få vondt i hodet av alle folkene hun plutselig omgir seg med.

Guo teller opp dagens salg: To pommes frites med smeltet ost, fire hamburgermenyer.

Guo trer på gule vaskehansker og lar filla gli over disk og ventilator. Eimen av frityr erstattes på nytt av duften av såpe.

Klokka er halv åtte. En ny kunde stikker hodet inn luka. En mann. Han skiller seg ikke mye fra de to kundene som var før ham. Noen kjappe ordvekslinger, så ned i frysen etter burger og pommes frites, så vente. En stor cheeseburger, to medium cheeseburgere og en stor pommes frites ut luken. 378 kroner inn på Vipps-kontoen.

Guo tar igjen fram stekespaden og rengjør platen med innøvde håndbevegelser. Så setter hun seg på krakken med rødt trekk i skai. Dramaet flimrer over pc-skjermen: Et ungt par diskuterer heftig. Men de er høflige og har en gjennomgående god tone. Guo smiler litt, koser seg. TV-serien fra Kina er en favoritt.

Regnskapets time

Kvelden ligger mørk og regntung over en stille by. I den lille, røde kiosken med blå vannbord er TV-serien slutt. Slutt er også tilgangen på nye kunder. I dag stoppet antallet på tre. Men andre dager stopper flere sultne ved den åpne luken.

Guo teller opp:

To pommes frites med smeltet ost, fire hamburgermenyer.

Guo blir stille et øyeblikk. Så forteller hun om hvor glad hun er for den gode helsen, hvor stolt hun er over sønnen, hvor lykkelig hun er for å få bo i Norge, hvilken glede hun føler når hun åpner døren til leiligheten. Sinnet har ikke rom for bitterhet over kjærlighet som er blitt borte.

Penger? Hun har akkurat passe. Bruker lite, verken røyker eller drikker.

Hui Fen Guo trekker ned gardinen i aluminium, skyver luken helt igjen, låser og skrur av lyset. Dagen er over, klokken er ti. Så tusler hun av gårde og tar bussen hjem til Gausel. Sannsynligvis vil hun sette seg i sofaen og se en tv-serie fra Kina før hun slukker lyset en god stund etter midnatt.

I morgen er hun på plass igjen. I den røde kiosken på Nytorget. Nok en gang vil hun si de to setningene som er blitt hennes trøst og håp:

– Men det går fint.

Det går fint.

Publisert:
  1. Nytorget
  2. Stavanger kommune

Mest lest

  1. Aftenbladets web-kamera viser en person som går vekk etter at bobil havnet i sjøen ved Tunge­nes fyr

  2. Eldre mann i Sola funnet i god behold

  3. Hun skal styre Grieg-familiens milliard­butikk i Rogaland

  4. Halvparten av lærer­studentene ved UiS strøk på eksamen: – Vi har klaget på under­visningen gjennom hele skole­året