«Jeg er i et forhold fordi jeg er konfliktsky»

Samboeren bare «skled» inn i livet hans uten at han ville det. Hvorfor ble det sånn?

Publisert: Publisert:

For en del år siden datet jeg en kvinne. Hun var ikke den eneste, og jeg trengte tid på å bestemme meg. Jeg gjorde henne oppmerksom på at jeg ikke var interessert i ekteskap, samboerskap eller familie. Jeg sa også at jeg ikke ønsket meg barn. Etter hvert kom hun likevel stadig oftere på besøk, noe som av og til forstyrret meg, siden jeg vanligvis jobber hjemmefra.

Jeg lurer noen ganger på om jeg er en person som bare lar ting skje med meg. For etter hvert som tiden gikk, flyttet hun mer eller mindre inn. Til tross for at jeg ba henne gå hjem om kvelden, siden jeg liker å sove alene.

Aldri sex og ferie, da blir hun syk

Med tiden merket jeg at samtalene mer og mer dreide seg om hennes virkelige og innbilte sykdommer. Vi kunne aldri dra på ferie, for det ble hun syk av. Og vi kunne ikke ha sex, for det ble hun også syk av.

Bortsett fra sykdommer og skavanker besto «samtalene» ofte av en slags kommandoer over hva jeg burde gjøre og ikke gjøre. Men jeg er en person som intenst liker å være i fred, og kanskje burde jeg ha vært singel? Jeg har i hvert fall ikke behov for å ha noen innpå meg hele tiden.

Den jobbmessige fremgangen ble også etter hvert mindre og mindre. Og på et tidspunkt måtte jeg ty til alkohol for å holde ut. Når jeg ser tilbake på dette, blir jeg så skuffet. Det jeg dypest sett ønsket, var å finne en kvinne jeg kunne dra på spennende utenlandsferier med.

Det er klart for meg at vi ikke passer sammen på noen måte, og at alt bare «ble sånn». Er det andre som har det på den måten? Og hvorfor er det bare kvinner som skriver inn til denne spalten om sin misnøye? Kanskje de er flinkere til å gjøre uproduktive forhold slutt?

Du kan kanskje lure på hvorfor jeg bare lar ting skje med meg. Det lurer jeg på selv også. Det er sikkert ikke bare pliktfølelse, det kan også være angst for konfrontasjoner. Jeg liker ikke konflikter, da de får meg til å føle meg enda mer uharmonisk.

Min mor mener jeg burde være glad for at jeg i det hele tatt har en kvinne i livet mitt. Men dette er en kvinne som gjør meg urolig og nervøs. Hun er veldig snakkesalig og snakker til tider «hull i hodet» på meg. Hun er nok innerst inne et godt menneske. Kanskje det er min feil, som ikke kan holde henne ut?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement