Klassisk under trekronene

Kronen gård troner under tunge trekroner ved veien til Vatne. Dette er et klassisk, tilbaketrukket sted fjernt fra byens ståk.

Denne artikkelen er over ett år gammel

Så ble vi også ønsket velkommen på dannet vis, med en frisk, men veloppdratt gin tonic som aperitif. Det blir ikke mer klassisk, britisk faktisk, enn dette. Aperitiffen på Kronen gård smøg seg elegant ned ved bordet, uten å rope at den var tilstede for deretter å sette seg bredbent på tvers av stolen, slik en rosa boblevin fra sørover på Kontinentet kunne gjort. Kronen gård står for en viss dempet eleganse.

Mens aperitiffen satte smaksløkene i gang, ble vi satt inn i kveldens meny: Kremet fiskesuppe, fasanbryst og skrei, lød meldingen fra servitøren - for ikke å glemme daimkake. Vi landet på hver vår treretter med fasan på den ene siden av bordet og skrei på den andre.

Det går an å kritisere Kronen gård for ikke å være spesielt frekk og nyskapende, men stedet innbyr som nevnt ikke til det. Interiøret er en nittitallstolkning av det klassiske. Her er relativt lyse tapeter, nokså myke stoler og halvtunge gardiner. Lamper gir dempet belysning, uten at vi sitter i halvmørke, og på veggene henger landskapsmalerier av lokale kunstnere i et langstrakt rom som deles inn av glassdører.

Men nå, til suppen: Kronen gård går for den kremete varianten, slik vi er vant til det her på berget. Ingen kontinentale sprell her heller. Rause ørretbiter og store, fine reker er underbygget av rotgrønnsaker julienne. Den kremete suppen er luftig og småfeit, med en lett neve urter som grønn kontrast, sammen med dekorative dråper av urteolje. En god suppe.

Kveldens utfordring

Den store utfordringen til kveldens taffel, ble å sette vin til fasan og skrei. Vi ba om én vin som kunne hamle opp med begge rettene, noe som ikke behøver å være en enkel oppgave. Sammen med vår servitør, kom vi til at en Mud House pinot noir fra New Zeeland kunne gjøre susen, men da hadde vi ikke fått noen instrukser om hvordan skreien ble servert. Skulle vi få et stykke bakt torskerygg, eller hele den nordnorske sjalabaisen med rogn og lever og what not? Vi måtte ta en sjanse.

Mud House pinot noir er en bløt og fruktig vin som byr på nok syre til at den, i hvert fall når den kjøles litt ned, godt kan serveres til torsk. Til fasanbrystet er den en sikker vinner, i det hele tatt matcher den lyst kjøtt uten altfor kraftig tilbehør veldig godt. Den er i tillegg et godt kjøp på polet, men at de er så grådige på Kronen gård at de kjører nesten fire-gangen på prisen, synes jeg er litt drygt.

Hovedrettene

Skreien var heldigvis - med tanke på vinvalget - ovnsbakt, men hadde fått et kjapt besøk i pannen for fett og farge. Den var fint varmebehandlet, om enn ørlite i overkant. Med lett, syrlig smørsaus og en haug friske urter på toppen utgjorde den kveldens høydepunkt.

På den andre siden av bordet gikk det i fasanbryst, et nett og sart stykke viltkjøtt som det er fryktelig fort gjort å ødelegge. Fasan går fra å være saftig og smaksrik i det ene øyeblikket, til å bikke over til tørr og vedaktig spise i det neste. Det er magert kjøtt. Mange velger å spekke det. Vår fasan landet silkemykt på bordet. Her var varmebehandlingen helt perfekt, slik at den nydelige fuglen virkelig fikk slått ut vingene. Vel utført av kjøkkenet.

Daimkaken kom med så mye sjokoladesaus at den framsto som en symfoni i mørkebrunt. Det er godt, da, men ganske mektig etter fiskesuppe og tradisjonsrike hovedretter.

Regningen tikket inn like under 2000 kroner for to tre-rettere. Jeg synes det er en fair pris for et klassisk og vellaget måltid, som riktignok ikke blåser bakoversveis på noen.