Livredderen

— Det kan ikke bli verre enn dette, tenkte Svein Arne Hapnes etter sitt første helikopteroppdrag. Siden har han brukt et langt yrkesliv på å redde menneskeliv. Nå går han inn for landing.

Anestesilege Hapnes og redningsmann Einar Bendryen i aksjon - denne gang på øvelse på Marøy i Stavanger. Under krevende oppdrag i terrenget fires redningsmannen ned for å hente opp pasienten. Foto: Kristian Jacobsen

Publisert: Publisert:

— Hold høyden!

— Hold høyden!

— Ned!

Det bråker infernalsk. På bakken fyker gresstuster, blader og smågreiner metervis opp i lufta. Ut av den åpne helikopterdøra henger legen, han stirrer konsentrert ned og holder tett kontakt med redningsmannen i tauet under. Redningsmannen gir signaler med armene – når armen går ned, betyr det at helikopteret må nedover – og legen formidler beskjedene videre til piloten.

66 år gamle Svein Arne Hapnes var sentral i oppbyggingen av luftambulansetjeneste i Stavanger. Få har vært med på flere og mer dramatiske redningsaksjoner her i landet enn ham. Foto: Kristian Jacobsen

Pasienten ligger nede på bakken.Vi er på redningsøvelse på Marøy i Stavanger. Slike øvelser må teamet gjennomføre minst hver tredje måned for å få lov til å utføre redningsoppdrag. Legen i helikopteret denne dagen er kanskje landets mest erfarne:

Svein Arne Hapnes fyller 66 år i august og har hatt luften som arbeidsplass siden tjenesten startet i Stavanger for 35 år siden. De siste ni årene har han vært seksjonsoverlege ved SUS og ansvarlig for Luftambulansen. Tidligere deltok han også i vaktsystemet til Sea King-tjenesten. Men nå er det slutt. 29. juni har han sin siste vakt. Etterpå er han pensjonist.

— Jeg er for lengst på overtid. Dette er ingen kontorjobb. Den innebærer krav om fysisk form, blant annet at du skal kunne bære 14 kilo tung sekk med medisinsk utstyr, løfte pasienten og løpe 3000 meter på tid, sier han.

Så mens folk flest trener for sin egen del, har han vært mest opptatt av å være i form til å kunne løpe opp fjellsider for å redde andres liv.

Kielland-ulykken

De som har møtt Hapnes, glemmer ham ikke. Du husker gjerne den som har reddet ditt eller dine kjæres liv. Selv har han ingen oversikt over hvor mange han har reddet i årenes løp. Mange av redningsaksjonene har foregått under svært dramatiske omstendigheter, men ikke alle har endt godt.

Hapnes’ første helikopteroppdrag var under Alexander Kielland-ulykken i 1980. Da jobbet han som militærlege ved Sola Flystasjon. Noen timer etter havariet kom han ut til plattformen. Plattformbeina drev i sjøen. Det var dårlig vær, tåke og store bølger. Før han dro ut, visste han bare at en plattform hadde veltet og at det var fare for mange omkomne.

— Vi fant ingen levende, men jeg var med og hentet opp døde. Så var det disse plattformbeina som stakk opp… det var et helt spesielt syn. Det gjorde mer og mer inntrykk etter hvert.

Hovedaksjonen pågikk et døgn. Alle de 123 omkomne ble brakt inn i en hangar på Sola.

— Det var en tøff start. Jeg ble lei meg, oppgitt. Jeg hadde akkurat begynt i tjenesten og tenkte at jeg ikke kunne slutte med én gang. Det kan ikke bli verre enn dette, tenkte jeg. Nå er vi i gang. Vi får gjøre det beste ut av det.

Førstesiden til Stavanger Aftenblad 28. mars 1980, dagen etter at boligplattformen «Alexander L. Kielland» kantret i Nordsjøen. 123 personer omkom.

Action på jobben

Å hjelpe folk i nød har alltid opptatt ham. Som 17-åring ble han med i Sandnes Røde Kors. Påsken året etter, Sirdal i 1968, var det rekordmange skader i fjellet.

— Jeg var snøscooterfører. Det var veldig kjekt. I hele studietiden kjørte jeg ambulanse. Jo, jeg trives med action, jeg gjør det. Litt av sjarmen er å gå på jobben og ikke vite hvordan døgnet blir. Akuttmedisin handler om hurtig behandling. Du ser raskt om pasienten klarer seg, sier han og legger leende til:

— Jeg kunne aldri vært hudlege. Da ville jeg heller vært lokfører på Bergensbanen. Det er ikke det at hudleger ikke gjør en viktig jobb, men det er ikke noe for meg.

Når han og resten av teamet ankommer et skadested, løper legen bort til pasienten og starter behandling. Hvis ulykken har skjedd i terrenget, heises en redningsmann ned. Det kan være krevende å finne landingsplass. Det er legens oppgave å passe på den høyre siden av helikopteret og halen slik at den ikke slår ned i bakken eller borti noe.

— Selv om du henger ut helikopterdøra høyt oppe i lufta, sitter du godt fastspent. Jeg har alltid følt at det har vært en trygg arbeidsplass, sier han – vel vitende om at mange gode kolleger er omkommet på jobb i årenes løp. Han kjente de fleste og husker ulykkene på rams:

På Hjerkinn i 1987 omkom besetningen. Et nytt havari i 1989 førte til at en lege fikk invalidiserende nakkeskader. Ved neste havari i 1991 omkom både besetning og pasient. I 1996 traff et helikopter en kraftledning over Sognefjorden. Og alle omkom. I januar 2014 omkom lege og pilot etter at helikopteret traff en høyspentlinje på Sollihøgda i Akershus.

— Det er en risikoutsatt tjeneste. Det må en ha klart for seg. Det er derfor vi er så nøye med alle sikkerhetsprosedyrer.

Under redningaksjoner sitter legen med åpen helikopterdør og kommuniserer med redningsmannen som henger i tau under. Signalene derfra gir han videre til piloten foran. Og nei, dette er ikke jobben for folk med høydeskrekk. Foto: Kristian Jacobsen

Kampen mot myndighetene

Luftambulanse var ingen selvfølge på slutten av 1970-tallet. Det fantes bare én. Den hadde base på Lørenskog i Akershus.

— Å få etablert en base i Stavanger i 1981 var først og fremst en kamp mot sentrale myndigheter som mente det var feil bruk av offentlige penger, at det var luksusmedisin.

Leder for Akuttmedisinsk kommunikasjonssentral (AMK) Olav Eielsen, ledet an i arbeidet, støttet av daværende ordfører Arne Rettedal, fylkesordfører Lars Waage og fylkeshelsesjef Helge Bryne. På den tiden var Hapnes fersk anestesilege. Han fikk med seg andre leger, satte opp vaktlister og dro ut på oppdrag. De første årene jobbet de på fritiden – i tillegg til 45-50 timers arbeidsuker inne på sykehuset. Blant annet reiste de rundt til lag og foreninger og holdt foredrag for å samle støtte. På en basar på Sviland i Sandnes en gang var hovedgevinsten en levende sau med lam. Inntekten gikk til Luftambulansen.

Hvordan kan en slik mann finne seg ei kone? Svar: På jobb selvfølgelig. Hans framtidige kone Astrid var som i legeromanene sykepleier.

— Hehe. Det var romantikk i hvitt det, sier han.

Sammen har de fått seks barn, tre jenter og tre gutter. Fire barnebarn er det også blitt. Kona jobber for øvrig ennå på intensiven.

1992 Stavanger. Tegningene til Luftambulansens nye hangarbygg studeres av fra venstre Jack Pedersen, Terje Engevik, Knut Terje Nøstvold og Svein Arne Hapnes. Bygget skal føres opp like ved Sentralsjukehuset.   Engevik var en av ildsjelene som var med på oppgbyggingen av Luftambulansen. Foto: Jonas Haarr Friestad

Volvo med dametruse

De første årene hadde Luftambulansen en eldre Volvo 242 — en personbil som ikke var bygd for utrykningskjøring - som uniformert legebil til bruk i basens nærområde.

— En dag sto plutselig politiet på døra, med beskjed om at vi ikke fikk bruke den som utrykningsbil. Da fikk Eielsen tak i en brun dametruse som han klippet til og festet over blålyset på taket slik at det ble tildekket. Slik kjørte vi rundt noen dager uten å bryte fartsgrensene – og vi kom følgelig sterkt forsinket til pasientene. Heldigvis ble utrykningsforbudet opphevet etter relativt kort tid.

Problemene var ikke over med det. Ett år etter at luftambulansetjenesten hadde startet opp, tikket det inn en telefaks fra sentrale myndigheter: Helikopteret får ikke stå parkert på sykehusområdet.

— Det var der basen vår var. Vi måtte flytte maskinen til daværende Forus Heliport og kjøre bil til basen og ut dit hver gang alarmen gikk. Det førte selvfølgelig til forsinkede utrykninger. Dette varte i tre døgn, før vi kunne flytte helikopteret tilbake til sykehuset.

I begynnelsen slet Luftambulansen med å få nok oppdrag. Det kunne gå flere døgn uten at alarmen gikk. Noen kommuner var flinkere til å bruke tjenesten enn andre. Enkelte kommuneleger sa de aldri skulle bruke Luftambulansen.

— Motstanden var stor, enkelte følte nok at vi tok pasienter fra dem.

Fra en ulykke på Ålgård i 1981. Luftambulanse og ambulanse på stedet. Foto: Ukjent

Gutten på Jørpeland

Fem år gamle Tor Jarle Barkved fra Jørpeland hadde hjernehinnebetennelse med blodforgiftning. Det var ikke tid til å kjøre bil og ferje inn til sykehuset i Stavanger.

— Han hadde ikke overlevd uten oss. At han ble reddet, viste nytten. Fra da av ble det enklere.

— Hvor mange liv jeg har reddet? Det tør jeg ikke tallfeste. Det er ikke min stil å skryte heller, sier han forsiktig - og roser kollegene i stedet.

— Vi er alltid et team og rykker ofte ut sammen med bilambulansen. Luftambulanselegen har ansvaret. Mens vi kanskje jobber med pasienten noen minutter, eller en time, jobber folkene på sykehuset med pasienten i flere døgn etterpå.

Mange av pasientene hans befinner seg i akutt krise og kan være så oppskaket eller alvorlig skadet at personalet ikke får kontakt med dem.

— Som regel er det som har skjedd med dem uforskyldt. Det er vår jobb å lindre best mulig. Omsorg for pasient og pårørende er avgjørende. Ofte inviterer vi etterlatte hit til samtale, for eksempel for å gå gjennom dødsulykken med dem. Det hender folk kommer innom med blomster. Det setter vi pris på.

Dykkerulykke i Nordsjøen

Vinterferien 1987 skulle han ha vakt noen timer for en kollega på Hovedredningssentralen. Etterpå skulle hele familien reise til svigermor på Sand i Suldal. Men så gikk alarmen: Dykkerulykke i Nordsjøen. 90 nautiske mil ut hadde en dykker fått problemer på 100 meters dyp og var tatt inn i ei dykkerklokke. Han hadde hjertestans.

— Vi sto 100 meter over dem og hadde kontakt. De sa de syntes de kjente puls og tegn til liv. Jeg kunne ikke som lege si nei, så jeg reiste ned sammen med en dykkerleder. Underveis drakk jeg småslurker med eplejuice for å utligne lufttrykket. Vi prøvde gjenoppliving, men fikk ikke liv i ham igjen og måtte erklære ham død.

Det Hapnes ikke tenkte på, var at mens turen ned tok 20 minutter ville det ta fem døgn å komme opp igjen uten å risikere å dø av trykkfallsyke.

— Det var fuktig og varmt. På grunn av heliumgassen i luftblandingen vi pustet i, snakket vi med Donald-stemmer. Vi var fire personer der nede. Den døde ble transportert ut. Klaustrofobi var nytteløst. Etter hvert fikk vi sendt ned lesestoff. Det sies at jeg er den eneste som har gått inn i et metningsdykk for å prøve å gjenopplive en person. Men jeg ville ikke stå på avstand og si de bare kunne avslutte, han er død. De var jo kamerater av han som omkom.

Hapnes på vei hjem fra Nordsjøen i 1987 etter at han gikk ned på 100 meters dybde for å prøve å gjenopplive en dykker som hadde fått hjertestans. Det tok ham 20 minutter å komme seg ned og fem døgn å komme seg opp igjen. Dykkeren døde.

Uvirkelig i Måbødalen

I august 1988 kolliderte en svensk skolebuss i tunnelveggen i Måbødalen i Hardanger. Av 30-40 skoleungdommer, døde 2 voksne og 14 skoleungdommer. Hapnes var på vakt da meldingen kom.

— Det var uvirkelig med så mange. Det var mye blod og folk skrek rundt oss. Mange skulle behandles samtidig. Vi hadde ikke nok ressurser til å behandle alle på plassen og måtte velge. Hvem skulle vi satse på med tidkrevende intensivbehandling? Hvem skulle vi sette til side? Vi klarte ikke å gi alle god nok behandling.

— Hvordan bearbeider du slike hendelser?

— Gode jobber går greit, men andre sitter i. Etter hvert er det blitt gode rutiner for debrifing som vi nå har etter hvert oppdrag.

Historien om da en skoleklasse satt værfast på Hardangervidda vinterferien 1990 viser hvor godt helsevesen vi har her i landet:

— Vi fikk melding om personskader. Det ble satt i gang en stor aksjon. Jeg og vakthavende redningsmann ble sendt opp med eget passasjerfly klokken halv to om natten.

De fløy til Dagali flyplass i Valdres. Deretter ble de kjørt i politibil til Ål stasjon på Bergensbanen. Der møtte de teamet fra Lørenskogbasen, ble lastet inn i et lokomotiv som hadde to lastevogner med militære beltevogner på, før ferden gikk videre innover vidda. I full snøstorm ble de kjørt 70 kilometer inn i fjellheimen midt på natten. «Slapp av folkens. Dette går bra. Jeg kjenner veien», sa lokomotivføreren.

— Vi så ingenting, men kom fram, fant skoleklassen, ga dem behandling og fikk dem ned, sier Hapnes.

I Måbødalulykken i 1988 omkom 15 skoleungdommer. - Det var uvirkelig med så mange. Det var mye blod og folk skrek rundt oss. Mange skulle behandles samtidig. Vi hadde ikke nok ressurser til å behandle alle på plassen og måtte velge, sier Hapnes. Foto: BERGENS TIDENDE

Det spesielle året

16 mennesker omkom Sleipnerulykken i 1999. 69 ble reddet. Hapnes var hjemme, men ble oppringt og dro ut. Han fant ingen i live. Foto: Jonas Haarr Friestad

16. mai 1999 tok en psykisk ustabil mann med seg rifle og sprengstoff inn i en barnehage i Hjelmeland, der han holdt personalet og ungene som gisler.— Jeg satt noen meter unna barnehagen sammen med politiet og kommunehelsetjenesten for å hjelpe og støtte. Aksjonen varte fra 11 om formiddagen til 21 om kvelden, men endte heldigvis godt.

Det gjorde det ikke da hurtigbåten Sleipner forliste 26. november ved Ryvarden fyr i Sveio. 16 omkom, 69 ble reddet.

— Jeg var hjemme, men ble oppringt. Det første Sea King-helikopteret fikk plukket opp en god del, men vi fant ingen i live, sier han.

Nokas-ranet

I påsken 2004 gikk alarmen i Stavanger sentrum: Nokas-ranet. Hapnes var som vanlig på jobb.

— Synet av politiførstebetjent Arne Klungland – som var en bekjent av meg - liggende der skutt og død i kommandobilen til politiet, har brent seg fast i minnet mitt for alltid. Denne tragiske hendelsen har bidratt til et nært og godt samarbeid med politiet.

— Hvorfor er du alltid på vakt når det skjer noe?

— Jeg vet ikke. Når kolleger ser meg, sukker de og vet at det blir travelt. Av en eller annen grunn har det vært mye nattarbeid óg. Før sovnet jeg med én gang etter et oppdrag, nå ligger jeg våken et par timer. Det er sikkert alderen. De fleste leger slutter å gå vakter når de er 55. I Luftambulansen må du gjerne ut klokken tre om natten fordi en pasient har fått hjertestans.

Politimannen Arne Klungland ble skutt og drept under Nokas-ranet i 2004. Hapnes sier han aldri glemmer det. Foto: Jan Tore Glenjen

Hjemmeulykken

Selv hadde han aldri vært syk og borte fra jobben en eneste dag, men en septemberdag i 2007 hadde han vasket altanen hjemme på Austrått i Sandnes med såpevann. Så skulle han bare klatre opp en stige.

— Såpen hadde gjort altanen glatt, så stigen gled med meg oppå. Jeg ble hentet av Luftambulansen og hadde pådratt meg 11 brudd. Det var litt spesielt å være pasient. Kollegene mine våget nesten ikke kjøre opp da de så adressen. Jeg fikk veldig god behandling med eget rom på intensiven.

Om lag 30 prosent av oppdragene til Luftambulansen utgjør flytting av pasienter, for eksempel fra Stavanger til Haukeland i Bergen eller Rikshospitalet i Oslo.

— Det er en uvurderlig del av tjenesten å flytte dårlige pasienter fra et sykehus til et annet. For eksempel henter vi pasienter fra Haugesund, for å få utført blokking og behandling av akutt hjerteinfarkt i Stavanger.

Det store flertallet av oppdragene består i å rykke ut til akutt syke eller skadde pasienter, for eksempel pasienter med hjerteinfarkt eller hjerneslag, ulykker og skader i terrenget. På forhånd er skadeomfanget ofte ukjent.

Det gjaldt da det kom melding om at en bil hadde bommet på Auglendstunnelen på E 39. Problemet var at ingen kunne se noen bil. Den hadde nemlig havnet oppå taket av tunnelåpningen. Brannvesenet fikk opp en stigebil og det ble gitt narkose til den alvorlig skadde sjåføren oppå taket. Mannen døde seinere av skadene.

I desember 2014 hadde en halvannet år gammel gutt havnet i Figgjoelva. Etter 20 minutter i den iskalde elva var kroppstemperaturen 23 grader. Helsepersonell fra tre sykehus deltok, og Hapnes hadde ansvaret for redningsaksjonen. Gutten overlevde mirakuløst.

— Vi planlegger litt på vei ut. Ofte er det ikke så galt som vi tror, av og til er det verre. For hjertepasienter og pasienter med hjerneslag teller hvert minutt for å komme til sykehus. Den største forsinkelsen handler ofte om når pasienten bestemmer seg for å ringe 113. Når pasienten ankommer sykehuset, er det rød løper rett inn på operasjonsbordet.

Svein Arne Hapnes blir pensjonist 29. juni. Han kan se tilbake på et langt og rikt yrkesliv i Luftambulansen. Foto: Kristian Jacobsen

Ekspressen til Preikestolen

Om sommeren har luftambulansen fått tilnavnet «Preikestolekspressen». Det skyldes at det blir flere og flere turister på Preikestolen. Noen av dem skader seg i løpet av turen. De fleste som må hentes ned har skadet ankelen.

— Det er blitt litt bedre etter at sherpaene forbedret stien. Dreier det seg om et skikkelig ankelbrudd, haster det med å operere. Folk er heldigvis blitt bedre til å bruke skikkelig fottøy.

— Hva skal du gjøre når du blir pensjonist?

— Den første tiden skal jeg ikke gjør noen ting. Det kan bli godt det óg. Siden skal jeg fortsatt jobbe litt med beredskap på sykehuset. Men ungdomstiden min er forbi. Nå er det slutt med å rase opp fjellsider og behandle folk. Det er vemodig.

Les også:

Les også

Flere skader seg ved Preikestolen


Tor Jarle Barkved, pasient. Ble reddet som femåring. Er i dag 39 år og jobber som elektriker på Jørpeland:

Tor Jarle Barkved.

— Jeg hadde ikke vært i live dersom det ikke var for ham. Men jeg husker ikke så mye av selve hendelsen. Jeg husker at luftambulansen lettet og at de løftet meg opp til snorene som åpner dørene på sykehuset.På hjemveien husker jeg at jeg satt med mor og kikket ned mot Tau. Jeg fikk en trøbil da jeg kom hjem. Da Luftambulansen fylte ti år, var jeg på jubileet. De kom og hentet meg. Så fløy vi til sykehuset. Hapnes er en kjempemann, sier Barkved.

Sykehusdirektør Inger Cathrine Bryne:

Inger Cathrine Bryne. Foto: Jonas Haarr Friestad

— Svein Arne er en trygghetsskapende kompetansebærer som jeg tror alle på sykehuset kjenner. Han har vært her i mange tiår, og er blitt en institusjon i organisasjonen.I krevende og vanskelige arbeidsoppgaver har han en ro som hjelper alle som arbeider rundt ham. Han har en unik formidlingsevne, er klar, kompetent og ujålete. Gjennom den lavmælte måten han er på, klarer han å formidle trygghet og gode verdier til oss alle. Heldigvis vil han fortsette å jobbe litt med beredskap og planlegging for oss. Det setter vi veldig stor pris på.

Seksjonsoverlege AMK, Olav Eielsen:

Olav Eielsen.

— Han er en utrolig dyktig og positiv fagperson som yter mer enn enhver arbeidsgiver kan forvente. Helsevesenet er avhengig av den type faglige og menneskelige ildsjeler.Han er ultraentusiast på sin hals. Selv om han har reddet utrolig mange mennesker, kan ikke alle reddes. Men alle kan trøstes. Det har virkelig Svein Arne gjort. Det er mange som er takknemlige over den menneskelige jobben han har gjort. Så er han alltid positivt og har godt humør.

grafikk.jpg

Les også:

Publisert:

Aft-20030404-1-2-108-1.jpg Foto: Egil Eriksson