Psykolog Frode Thuen: Livet etter samlivsbruddet

Hun kastet ut mannen da hun oppdaget at han kjøpte sex. Her forteller hun hvordan hun har klart å komme videre i livet.

  • Frode Thuen
Publisert: Publisert:

For ett år siden skrev jeg til deg om «Ola», som forsøkte å løse sine seksuelle utfordringer ved å kjøpe tjenester i byens mer tvilsomme massasjeinstitutter. For meg ble det et traume som endte med at jeg kastet ham ut. Jeg ba deg om hjelp til å komme over sinnet, sorgen og skuffelsen, og til å komme videre ut av kaoset jeg var kastet inn i.

Du ga meg noen råd: Snakk med venner og helst også en terapeut. Få orden på søvnen igjen. Jobbe med autonomi og skape min egen historie. Jobbe med mitt selvbilde som kvinne og ikke knytte dette til hans utroskap.

Redningen var de som hørte på meg

Jeg bestemte meg raskt for at jeg ikke hadde noen plikt til å beskytte Ola, og jeg var helt åpen om bakgrunnen for bruddet. Noen ville høre på meg, andre ikke. De som kom og var hos meg den første tiden, fikk jeg et veldig nært forhold til. De reddet meg, ved at de hørte på meg også når jeg gikk på repeat, og ved at de tålte sorgen og smerten min. Forsøk på tilgang til psykolog via fastlegen gikk ikke, siden jeg ikke var psykisk syk, «bare» rammet av livet.

Et parallelt pakkeforløp knyttet til somatisk sykdom, var det som ga meg tilgang til noen timer med traumebehandling hos psykiater. I tillegg hadde jeg en sjenerøs arbeidsgiver, som forsto at det var lønnsomt å sponse videre terapi hos psykolog, slik at jeg kunne komme tilbake på jobb.

Jeg fikk dessuten sovemedisin. Og ikke minst malte jeg soverommet og kalte det mitt, i likhet med leiligheten min, ferieplanene mine og i dag fremtidsplanene mine. Jeg blokkerte dessuten min eksmann fra alle sosiale medier og kuttet all kontakt.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned:

Det var fremdeles pandemi, og byen var nedstengt. For å kjempe mot kronisk uro, gikk jeg i timer hver dag. Det var da alle massasjeinstituttene, som ironisk nok ikke var rammet av nedstengingen, kom mot meg. Jeg fikk øynene opp for grånende menn som smatt inn eller ut av dører på gløtt. I motsetning til tradisjonell utroskap, hadde Ola smurt sin utroskap tynt ut over bygatene – som ikke lenger var mine.

Jeg begynte å se byen som et stort, uoffisielt «red light district». Så menn i en viss alder som sannsynlige sexkjøpere, og kvinner av en bestemt etnisitet, som mulige sexarbeidere.

Jeg fikk sympati for kvinnene

I samråd med psykologen min, bestemte jeg meg for å eksponere meg for det som var bak disse tillukkede vinduene. Og det var ikke veldig glamorøst det jeg fant. Det var ikke unge, smellvakre eskortepiker, som jeg hadde forestilt meg, men voksne kvinner med arbeidsplass bestående av en benk dekket med orientalsk teppe og Johnson’s Baby Oil.

Det gikk opp for meg at bak lukkede dører, i halvmørket, sitter kvinner opp til 11 timer daglig, sju dager i uken og tar imot det som måtte ramle inn dørene. Mer enn vonde tanker på min eksmanns svik mot meg og dem, overtok en bekymring for disse kvinnene, deres arbeidsforhold, helse og sikkerhet.

Jeg går fremdeles i terapi, men er tilbake i jobb. Jeg grubler fremdeles over det som skjedde og ser ekteskapet vårt i et sannere lys. Jeg savner det ikke. Jeg savner imidlertid en kjæreste, men tør jeg?

Jeg er redd jeg må bygge opp et så sterkt forsvarsverk for eventuelt å overleve nye svik, at det blir vanskelig å åpne seg og gjøre seg sårbar igjen. Kanskje må jeg skille mine fysiske og intellektuelle behov? For jeg har et sterkt ønske om dekke begge deler. Det skal visst finnes yngre menn med et sunnere kvinnesyn, og som liker voksne kvinner. Kanskje det er løsningen, om jeg nå finner dem?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement