Frode Thuen: Hun ville ha egentid i forholdet. Han mente det skyldtes hennes psykopatiske trekk.

Hun ønsket ikke å gå like fort frem i forholdet som ham. Hans tolkning var at hun var følelsesmessig ustabil.

Publisert: Publisert:

Jeg leser med stor interesse innleggene med spørsmål og problemstillinger angående liv og samliv i vid forstand, og dine veloverveide svar på disse. Selv sliter jeg for tiden med noe som jeg ikke ser er tatt opp tidligere. Jeg blir «beskyldt» for å være psykopat, eller i hvert fall å ha psykopatiske trekk, av en person jeg har hatt et kort og intenst forhold til.

Jeg er en kvinne i 60-årene, skilt for mange år siden etter et langt ekteskap. Jeg har alltid hatt et nært og godt forhold til både barn, svigerbarn og barnebarn. Men etter skilsmissen har jeg hatt problemer med å etablere et nytt langvarig kjæresteforhold. Det har ikke manglet på muligheter, jeg har tvert imot alltid opplevd å bli vist interesse fra menn. Noen av dem har vært gift, og jeg har et par ganger vært det man kaller elskerinne. Jeg er ikke stolt av det, men føler heller at jeg bør ta avstand fra det i ettertid. Jeg nevner dette, fordi det kanskje er et relevant moment i spørsmålet om jeg har psykopatiske trekk.

Les Frode Thuens svar lenger ned:

Han ønsket felles planer

Jeg har altså hatt mange forhold gjennom et langt liv. Når det gjelder det siste, startet det veldig bra, med intense følelser fra begges side. Men selv om vi hadde stor glede av å være sammen, følte jeg meg etter hvert usikker på mine egne ønsker. Usikkerheten kom hver gang min ekspartner foreslo felles prosjekter – weekendturer, besøk til våre respektive familier, ferier, etc. Jeg var fortsatt ikke helt der og ble unnvikende i mine svar. Samtidig ønsket han mer involvering fra min side, og at jeg tok flere initiativ. Når jeg unnlot å gjøre det, var nok det mest av alt for ikke å sende feil signaler. Men jeg var veldig tydelig på at jeg håpet vi kunne fortsette å hygge oss slik vi hadde begynt, dog uten å legge felles planer for fremtiden. Jeg ga også uttrykk for at jeg hadde behov for «pauser» i samværet. At jeg selv etter en flott weekend sammen, ønsket alenetid dagen etter.

Dette tolket han dithen at jeg var følelsesmessig ustabil og likegyldig til både ham og følelsene hans.

Etter noen negative opplevelser av denne typen, kom det til et slags brudd mellom oss. Det var tydelig for oss begge at vi ikke var skapt for hverandre, selv om vi hadde hatt mye glede av samværet.

Jeg var lei meg for at vi ikke hadde lykkes å etablere en varig relasjon, men jeg tenkte at sorgen ville passere, tatt i betraktning den korte tiden vi hadde vært sammen. Han derimot, reagerte med å bli ganske slått ut.

I etterkant beskyldte han meg dessuten for å være psykopat. Det kom som et sjokk på meg. Jeg har aldri tenkt på meg selv som psykisk syk, eller at det skulle være noe grunnleggende galt med personligheten min.

Siden har jeg nesten ikke gjort annet enn å lese meg opp på psykopati, og det er stort sett ofrenes perspektiv som omtales i den faglitteraturen jeg har funnet frem til. Det dreier seg hele tiden om å avsløre psykopatene, for deretter å komme seg vekk fra dem. Det understrekes også at psykopaten ikke kan helbredes (i motsetning til andre psykisk syke).

Flere har vel opplevd dette?

Så hva gjør man da, hvis man har fått, og erkjent, den merkelappen/diagnosen? Isolerer man seg helt, eller forlater man denne verden? Det er slike tanker jeg sliter med i disse dager. Jeg skulle gjerne hatt noen synspunkter fra deg på dette, Frode Thuen. Jeg kan vel ikke være den eneste som har fått denne karakteristikken kastet etter seg? Tror derfor at temaet kan være interessant også for andre.

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement