Sykehusledelsen svarer om Siw-saken: - Vi gjorde det vi skulle

I løpet av 15 år var Siw tvangsinnlagt på psykiatrisk 30 ganger, uten at sykehuset og kommunen klarte å få til et samarbeid. Men sykehusledelsen mener den gjorde det den skulle.

Publisert:

Klinikksjef Helle Schøyen og assisterende klinikksjef Sølve Braut mener Stavanger universitetssjukehus gjorde nok da man fryktet at Siw skulle dø av en overdose eller bli drept av noen i miljøet. Foto: Rune Vandvik

Aftenbladet har møtt klinikksjef Helle Schøyen og assisterende klinikksjef Sølve Braut ved Klinikk psykisk helsevern for voksne på Stavanger universitetssjukehus. Før møtet gikk de for første gang gjennom Siws journal.

Hvilke tanker gjør de seg?

– Når det brukes ord som tung rusmisbruker med alvorlige psykiske problemer, vil helsepersonell innenfor psykisk helse og rus bli bekymret. Det er en farlig kombinasjon, sier klinikksjef Helle Schøyen.

Men hun reagerer ikke spesielt etter å ha lest Siws journal.

– Det er ikke uvanlig at pasienter som blir innlagt med rusutløste psykoser blir samtykkekompetente etter kort tid og ikke ønsker videre behandling. Tunge rusmisbrukere lever jo ofte farlig. Av og til er det alvorlige psykiske lidelser som er årsaken til at folk ruser seg. Og av og til ruser folk seg og får psykiske lidelser. Hva som kom først og sist, kan være vanskelig å finne ut av, sier hun.

  • Her finner du hele dokumentaren om Siw:
Les også

Gi meg litt lykke før jeg dør

Kunne psykiatrien gjort mer?

– Men kunne noe vært gjort annerledes?

– De ansatte gjorde det de skulle gjøre i sånne sammenhenger. Det handler om å avklare om dette primært er en alvorlig psykisk lidelse eller primært rusproblematikk. Det har betydning for hvordan en kan behandle henne videre, og er avgjørende for om hun kan holdes tilbake. Jeg ser at mange ulike behandlere traff henne. Mange spesialister, og flere er erfarne. De tok stilling til det de så, og fant ikke at hun oppfylte kravet for å holde henne tilbake på tvang lenger enn det de gjorde, sier Schøyen.

Sykehuset kan ikke holde en pasient tilbake dersom vedkommende ikke har en alvorlig sinnslidelse, som en psykose.

Siw ble som regel tvangsinnlagt på grunn av psykoser som var utløst av rus. Når hun frisknet til, etter noen timer eller dager, måtte de skrive henne ut.

Men det fantes en annen mulighet.

Mulig å bruke tvang?

Helse- og omsorgstjenestelovens §10-2 gir en mulighet til å holde en pasient tilbake i institusjon i inntil tre måneder. Det er bare dersom vedkommende utsetter seg selv for fare gjennom omfattende rusmisbruk, og dersom hjelpetiltakene ikke er tilstrekkelige.

Men det er bare kommunen som har anledning til å be om bruk av slik tvang.

Denne muligheten ble diskutert ved sykehuset under Siws siste innleggelse i desember 2014, fire måneder før hun døde. OBS-teamet fryktet da at Siw skulle bli drept eller dø av overdose.

– Likevel ble hun skrevet ut. Hva tenker dere om det?

– De beskrev bekymringen tydelig, sier Helle Schøyen.

Hun mener de alltid tilbød Siw frivillig innleggelse, men at de ikke fikk henne med på det.

– De kontaktet da OBS-teamet, og sånn som jeg leser det diskuterte de å bruke §10-2. Altså at kommunen kunne beslutte å bruke tvang. I dette tilfelle kunne det vært fattet et hastevedtak, eller en kunne forberedt en slik innleggelse, sier Helle Schøyen.

– Burde dere her ha kontaktet kommunen og anbefalt dem å vurdere tvangsinnleggelse av Siw etter helse- og omsorgstjenesteloven?

Klinikksjef Helle Schøyen ved Stavanger universitetssjukehus er enig i at det ikke er noe poeng med en plan hvis den ikke brukes Foto: Rune Vandvik

Peker på OBS-team og fastlege

– OBS-teamet er en blanding av kommunalt ansatte i kommunen og spesialisthelsetjenesten. Og her tenker man antagelig at de er relevante for å motta opplysningene, slik at de kan ta dette videre i kommunen, sier Sølve Braut.

– Burde sykehuset ha sendt en bekymringsmelding til kommunens rehabiliteringstjeneste, som jobbet tettest på henne, og dermed sørget for at denne bekymringen ble formidlet tydelig?

Her svarer Braut og Helle det samme: At OBS-teamet, som er delvis kommunalt, kunne ha informert kommunen om den alvorlige bekymringen for Siw.

De legger til at Siw hadde oppfølging av kommunens miljøarbeidere, og at sykehuset sendte hennes fastlege en kopi av journalen hvor bekymringen var skrevet ned.

  • Dette svarer Siws fastlege og OBS-teamet:
Les også

Siws fastlege svarer: – Hadde jeg visst, hadde jeg slått alarm

Les også

OBS-teamet om behandlingen av Siw: – Vi samarbeidet for dårlig før Siw døde

– Holder å sende epikrise

– Siw hadde ikke hatt kontakt med fastlegen på seks år. Og fastlegen responderte ikke på bekymringsmeldingen. Burde det være mekanismer som sikret at slik alvorlig og viktig informasjon når frem?

– Det er sånn at epikrisene (pasientjournaler fra sykehuset, red. anm.) er den kanalen vi bruker for formidle alvorlig informasjon som krever oppfølging. Det tror jeg er noe fastlege og sykehus burde være kjent med, sier Schøyen.

Hun legger til at samarbeidet med fastlegene vanligvis er godt. Men det er alltid en mulighet for at informasjon kan glippe. I noen tilfeller kan det derfor være klokt å ta en telefon. Men fastlegene er ikke alltid like lett å få tak i, sier hun. Og i Siws tilfelle gikk det få timer fra hun ble innlagt til hun skrev seg ut.

– Disse pasientene har en høy risiko for å dø, helt åpenbart, men når jeg leser epikrisen oppfatter jeg at denne saken var kjent for OBS-teamet. Så jeg vil tro at det var en bekymring som ble delt av mange, sier hun.

Behov for en plan?

– Når vi kjenner historien med rusmisbruk, psykoser, miljøet og volden hun levde med, og livet hennes var i fare, burde noen benyttet anledningen til å legge en plan ?

– Det er lett å gå tilbake og si at: Jo, vi skulle gjerne ha gjort enda mer. Men det er en lang historie som leder frem til dette dødsfallet. Det er 20 års historie, som for de fleste er forbundet med skam. Da kan det være ekstra vanskelig å etablere en god behandlingsrelasjon, og tillit til at folk vil deg vel og at de ønsker å følge deg opp over tid.

Helle Schøyen viser til at Siw flere ganger sa nei til tilbud om behandling og frivillig innleggelse på psykiatrisk.

– Når hun sier nei, kan du si at det handler om henne. Men en kan like gjerne si at hun ikke evner å samarbeide. Det er krevende psykologiske mekanismer.

Assisterende klinikksjef Sølve Braut. Foto: Rune Vandvik

– Hun måtte ha samtykket

– Kunne det ha kommet noe bra ut av å sette seg ned på tvers av etatene?

– I de tilfellene vi får det til, på tvers av etater, faggrupper og klinikker, får vi ofte til noe bedre. Med samordning vil en systematisk kunne se hva som virker. Men det ville ha forutsatt mer enn utveksling av informasjon og bekymringer. Og det ville ha forutsatt at hun samtykket, mener Schøyen.

– Vi kan dele opplysninger så sant pasienten ikke aktivt nekter at vi gir informasjon til hverandre, legger Sølve Braut til.

– Når en person står i fare for å dø på grunn av vold eller overdose, kan kanskje avvergingsplikten tilsi at dere snakker med aktuelle parter om situasjonen?

– Plikten til å avverge fysisk vold gjelder først og fremst overfor politiet i helt akutte situasjoner. I denne saken snakker vi om samhandling mellom helsevesenet og kommunale institusjoner for å hjelpe, sier Braut.

Han viser til at Siw bare hadde to korte innleggelser de siste par årene, i 2012 og 2014.

– Hvorfor trekker du frem disse to årene når dere har hatt massiv kontakt med henne gjennom mange år?

– Det skjer veldig mye med folk på to år. Og klinikerne som hadde kontakt med henne tenkte at de formidlet informasjonen videre til den mest naturlige kontakten. Og at disse kunne ta initiativ i denne situasjonen, sier Braut, og sikter til telefonsamtalen med OBS-teamet fire måneder før Siw døde.

– Kommunens ansvar

– I 2005 ble det utarbeidet en individuell plan for Siw hos dere. Hvorfor ble ikke den brukt og utviklet videre?

– Det ligger til kommunen å opprette individuelle planer, sier Helle Schøyen.

– Vi er pliktige til å medvirke i planen, sier Braut.

– Hadde hun sagt ja til å bli lenger hos oss, eller om hun hadde en atferd med vedvarende psykotiske symptomer, hadde det vært naturlig å invitere kommunen og OBS-teamet til et samarbeidsmøte om henne, sier Schøyen.

– Men planen er ikke revidert på noe tidspunkt, og den er heller ikke sendt til kommunen?

– Det er altså kommunen som har ansvaret, og det er heller ikke bare én plan. En kan opprette planer i etterkant av hendelser, eller når som helst i forløpet.

– Når hun sier nei, kan du si at det handler om henne. Men en kan like gjerne si at hun ikke evner å samarbeide, sier klinikksjef Helle Schøyen. Her sammen med assisterende klinikksjef Sølve Braut. Foto: Rune Vandvik

– Men er det noe poeng i en plan hvis den ikke brukes?

– Nei, der er vi jo helt enige i, selvfølgelig, sier Schøyen.

Jobbet for å motivere?

– I 2009 konkluderte OBS-teamet at hjelpeapparatet ikke hadde vært gode nok til å jobbe med motivasjon, tillit og relasjonen til Siw. Burde man jobbet med å få henne til å stole på hjelpeapparatet?

– Dette er ekstremt vanskelig når pasienten drar med seg en lang historie og absolutt ikke er motivert for behandling. Det kan kreve langvarige og iherdige tiltak å etablere et minimum av tillit som gjør at du kan komme i posisjon. Hvorvidt vi gjorde nok, er vanskelig å vite uten å kjenne godt til dokumentasjonen. Motivasjon er det sentrale i nesten all behandling innen psykiatri og rus. Det handler om å etablere tillit til behandlingsapparatet.

Sa de godt nok fra?

– En måned før hun døde, ble Siw brakt til legevakta i Sandnes. De tok en telefon til psykiatrisk i Stavanger. Hun var psykotisk, og sa blant annet at hun var datter av den russiske tsaren. Beskjeden fra dere var at hun var i sin habituelle (normale) tilstand. Og at man kunne unngå innleggelse hvis det ikke var fare for hennes eller andres liv. Hva tenker dere om denne vurderingen?

– De mente antagelig at om hun ble lagt inn, var det høy sannsynlighet for at hun ville bli skrevet ut dagen etter. Altså det samme man hadde sett tidligere, noe som ikke så ut til å være spesielt virkningsfullt for henne. Spørsmålet blir da om denne bekymringen kom godt nok til uttrykk for de som satt ute, sier Schøyen, og sikter igjen til det kommunale hjelpeapparatet som hadde mulighet til å vurdere tvangsinnleggelse etter helse- og omsorgstjenestelovens §10-2.

Uvitende om dødsfall

– Stavanger kommune evaluerer slike dødsfall i direktørens kvalitetsutvalg. Burde dere hatt noe lignende når en pasient går vekk etter nærmere 30 innleggelser hos dere over mange år? Med tanke på læring og forebygging?

– Vi har det, men forutsetningen for en sånn type evaluering er at vi vet at vedkommende er død. Alle dødsfall innen psykisk helsevern meldes til Helsetilsynet, forutsatt at vi har vært i nær kontakt, eller pasienten er blitt utskrevet inntil 30 dager i forveien. Dødsfallene meldes enten vi tror vi har gjort noe feil eller ikke, sier Schøyen.

– Fikk dere melding om at Siw var død?

– Nei, jeg klarer ikke finne det i journalen, sier Schøyen.

Sølve Braut sier at de ikke automatisk får melding om når pasienter dør utenfor deres system. De fanger gjerne dette opp fordi ansatte leser dødsannonser eller blir oppmerksomme på andre måter. Etter hvert vil det ligge en oppdatering fra Folkeregisteret i journalsystemet.

– Dere hadde Siw som pasient i 15-20 år. På et eller annet tidspunkt har dere vel fått beskjed om at hun er død? Har noen satt seg ned og spurt: Hva var det vi gjorde? Virket det? Kunne vi gjort noe annerledes?

– Vi har ikke vært oppmerksomme på denne saken før dere sendte krav om innsyn, sier Schøyen.

Ville ha blitt invitert

I juni 2015, to måneder etter Siws død, ble hennes dødsfall behandlet i kvalitetsutvalget til levekårsdirektøren i Stavanger kommune. Utvalgets mål er å lære av enkeltsaker og forebygge nye alvorlige hendelser.

– Burde dere ha blitt invitert med i evalueringen, siden dere hadde mye kunnskap om henne?

– Det tenker jeg at ikke er en dum idé, sier Schøyen.

Hun forteller at psykiatrisk en gang inviterte kommunen til en hendelsesanalyse etter en sak der det gikk galt i samhandlingen med kommunen. Resultatet var godt.

– Det er jo mange av disse som lever harde liv som dør uten at en stopper spesielt opp. Vi foretar hendelsesanalyser i saker der pasienter dør eller kommer alvorlig til skade, og der vi ser at det kan være noe i det umiddelbare behandlingstilbudet som ikke har vært bra nok.

Schøyen ser at Siws liv var dramatisk for henne.

– Men det gikk jevnt nedover med henne, og så døde hun på et eller annet vis. Og den dødsmeldingen fikk jo ikke vi. Den gikk til kommunen, og så meldte de videre til politiet, som gjorde sine undersøkelser, sier Sølve Braut.

– Har dere deltatt tverretatlig med Stavanger kommune i evaluering av overdosedødsfall de siste tre årene?

– Det tror jeg ikke at vi har gjort, men vi har hatt møter om pasienter som har hatt atferd som ligner på denne pasientens atferd. Dette er pasienter som har vært utfordrende for mange av etatene, sier Schøyen, som mener samarbeidet noen ganger har endt med relativt gode resultater. Formålet har vært å forebygge dødsfall.

– Siw ble utredet

I 2009 la OBS-teamet, kommunens miljøarbeidere og fastlegen en plan for å få Siw innlagt, utredet og i beste fall til behandling. De mente det var et problem at Siws helseproblemer aldri var blitt grundig utredet. Planen ble av ulike grunner aldri realisert.

– Men burde ikke psykiatrisk i løpet av 30 innleggelser på 15 år ha fått til en slik utredning?

Schøyen mener en slik undersøkelse ble gjort da Siw i 2007 ble undersøkt av psykiatere oppnevnt av retten. I forbindelse med den judisielle observasjonen, som varte i fire uker, gjorde spesialister «en strukturert vurdering av henne». Ved hjelp av diagnostiske instrumenter kartla de hennes problemer.

– I denne saken konkluderte de med at hun ikke hadde en alvorlig sinnslidelse, men et alvorlig rusmisbruk. Jeg oppfatter dette som en grundig utredning.

– Hva tenker dere om at de som jobbet med Siw i OBS-teamet og kommunen fremdeles er av den oppfatning at det aldri ble foretatt en grundig utredning av henne?

– Uten å vite mer om hva som ligger bak den oppfatningen, er det vanskelig å mene noe om dette, sier klinikksjef Helle Schøyen ved Stavanger universitetssjukehus.

Publisert: