Leser til Frode Thuen: Hvorfor sverger du til det monogame forholdet når det fungerer så dårlig?

De gir hverandre en mulighet til å leve et optimalt liv, mener leser. Monogame forhold ser han på som rutinepregede familiebedrifter.

Publisert: Publisert:
– Jeg kjente en motivasjon, som jeg sjelden før har følt, for å bygge en bunnsolid plattform og et evig ekteskap, skriver leseren etter å ha datet to

Jeg er så heldig. Jeg er gift med en fantastisk kvinne. Etter 20 år er hun fortsatt fantastisk.

Ettersom årene har gått, ser jeg likevel tydelig at jeg ikke kan levere på alt. Det ligger et så stort følelsesregister i oss mennesker, og jeg vil, selv om jeg gjorde mitt beste, aldri kunne klare å få frem alt dette hos henne. Trolig kan ikke hun det hos meg, heller.

Vi har hatt et langt forhold med følelser, intimitet, erotikk, kjærlighet og alt det som man håper et forhold skal ha. Alt det du, Frode Thuen, og resten av samfunnet mener er fullt oppnåelig i et forhold. Men jeg reflekter over at halvparten av alle forhold ender med brudd, og jeg ser mange som burde vært terminert. Og jeg ser flate, rutinepregede forhold som egentlig bare er en familiebedrift.

Modellen fungerer ikke

Disse menneske skal leve sammen i 40 år til, og med all sannsynlighet fortsette i samme tralt. Dette ene livet forblir suboptimalt. Fordi man sverger til en vestlig forholdsmodell som opplagt ikke fungerer. Hvem ville satt seg i et fly som hadde 50 prosent risiko for havari? Likevel hopper vi med begge bena inn i denne modellen og håper at man kommer seg helskinnet igjennom.

Etter mye dialog og flotte samtaler, har vi tenkt at et større følelsesspekter kan hentes frem. Det ligger der latent, men vi må søke utenfor vår bunnsolide ramme for å finne det. Så omsider forsøkte jeg meg på Tinder med en anonym, men svært ærlig profil. Nå har jeg truffet to kvinner. Dette har var helt ufarlige treff, med litt vin og bare gode samtaler. Men opplevelsene har vært helt fantastisk.

Og nå kjenner jeg sterkere enn før, at jeg har en bauta, en urokkelig klippe, i min kone. Hun ønsker at jeg skal fly med vinger jeg ikke har brukt på lenge. Jeg tror det er lenge siden jeg har følt at jeg elsker henne, som jeg gjør i dag.

Den store overraskelsen for meg, var at jeg i møte med disse kvinnene også tenkte mye på min kone. Hvor mye jeg elsker henne, og hvor fantastisk hun er. Jeg kjente en motivasjon, som jeg sjelden før har følt, for å bygge en bunnsolid plattform og et evig ekteskap. Et ekteskap som skal være bedre enn det du eller noen andre trodde kunne være mulig. Et ekteskap hvor jeg og min kone kan besøke et bredt spekter av følelser. Et ekteskap som inneholder trygghet, kjærlighet, vennskap, partnerskap, intimitet, erotikk, begjær, eventyr og drømmer. Jeg ser nå at dette er mulig.

Jeg skal ikke ha all plass

Min kone er ekstremt vakker og kan velge og vrake blant menn. Fortjener hun ikke å kjenne på følelsen av hvor fantastisk hun er? Jeg unner henne av hele mitt hjerte å kunne se tilbake på et fantastisk liv, et optimalt liv, hvor jeg hadde en stor plass, men ikke all plass. Jeg tror virkelig at utopi er oppnåelig. Jeg frykter ikke at min kone skal forlate meg, dette må jo være den beste forsikring på at hun alltid forblir min?

Frode Thuen: Hvorfor forfekter og sverger du til en forholdsmodell som er historisk ny, menneskeskapt og med en sjokkerende feilrate? Hvor all empiri og statistikk viser at den fungerer dårlig, som igjen resulterer i så mange suboptimale liv? Hvorfor stopper du ikke opp og sier: Kanskje må vi tenke annerledes?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement