– Skjebnetid for norsk natur

Suset av vinden, solnedgangen, stillheten ved et fjellvann, ensomme vidder – kan naturopplevelser måles i penger?

De siste dagene har han gjentatt setningen. Han har understreket ordene kraftfullt, med ansiktet i bekymrede folder, i et forsøk på å få mennesker med politisk innflytelse og makt til å lytte. Til vanlig er han ikke en svartmalende pessimist, men når han skal snakke om vindkraft, ja, da blir styrelederen i Den Norske Turistforening engstelig.

– Det er en skjebnetid for norsk natur, har Per Hanasand sagt.

Og han har ment hvert eneste ord.

Den omfattende satsing på og utbyggingen av vindkraft i Norge har fått turistforeningen til å slå alarm: Dette endrer norsk natur for alltid og går på bekostning av friluftsliv, reiseliv og naturmangfold. Og bekymringen ble ikke mindre da Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) denne uken la frem en rammeplan for de 13 områdene som mest egnet for vindkraftutbygging i Norge. Fra før er det gitt cirka 100 konsesjoner for vindkraft-anlegg. Rogaland har flere enn noe annet fylke.

– En skjebnetid for norsk natur, gjentok Per Hanasand. – Verdifull natur er i fare for å bli ødelagt for alltid av en gigantisk industrialisering. Naturen påføres skader som er uopprettelige. Hva gir oss rett til å ta så mye av naturen til vindkraft? Vi må innse at det er langt større og langvarig verdi i å bevare naturen.

Alltid vært mye på tur

Han har hele livet søkt ut i naturen, for å være i aktivitet, men mest for opplevelsene, enten han har ruslet på stier nær hjemmet i Stavanger, i rask gange i heiene i Ryfylke eller latt seg begeistre av solefallet over fyrlykta på Tarhalsen, en ofte forblåst idyll i havgapet i Finnmark. Aldri før har styrelederen i Norges største friluftsorganisasjon, med over 300.000 medlemmer, vært så urolig over hva som kan skje med naturmangfoldet:

– Det er grunnlaget for vår eksistens. Tukler vi med økosystemene, kan vi risikere uopprettelige skader på naturen. Vi må beskytte naturområder som ikke har vært utsatt for inngrep, steder med truede arter og naturtyper, reinens beitemarker, populære utfartssteder for befolkningen og for reiselivet.

Hanasand er forundret over at naturopplevelser aldri tas med i en samfunnsøkonomisk analyse.

– Det er som om naturen ikke har noen verdi, den starter alltid på null når store utbygginger planlegges. Målt mot vindturbiner, som produserer strøm til en bestemt pengeverdi, er det altfor lett å si at naturen bare ligger der, uten at vi tjener én krone på den. Men den gir rekreasjon, glede i sinnet og mental oppladning. Går natur tapt, har det selvsagt en samfunnsøkonomisk konsekvens.

Tror vi virkelig at mennesker i fremtiden vil reise til Norge for å se på vindturbiner? Vil de ikke dra fra hektiske storbyer for å oppleve stillheten i urørt natur? Den vil ha en mye større verdi i fremtiden enn det vi som nasjon vil få ut av vindkraftturbinene i dag.

Ikke imot vindturbiner, men ...

Han understreker at turistforeningen ikke er mot vindkraft, men for urørt natur. Eller sagt med andre ord: Utbyggingen av fornybar energi må skje på naturens premisser. Derfor må det satses på klimatiltak med minst mulig tap av natur.

– Vindkraftanlegg må legges utenom verdifulle natur- og friluftsområder. Naturhensyn må veie tyngre enn de gjør dag. Turistforeningen heier på en naturvennlig fornybarsatsing.

Selvsagt må klimautslippene reduseres. Jeg tror vi kan satse mer på både sparing og effektivisering av dagens energikilder. Vannkraftverk kan opprustes, vindkraftanlegg kan bygges til havs og andre fornybare energiformer må utvikles. Strøm er ingen mangelvare. Vi har tid til å være tålmodige.

Bygger vi ned store, urørte naturområder nå, er de skadet for all fremtid. Urørt natur blir en større mangelvare enn energi i årene som kommer.

I et land der vi ikke bare holder oss med hus, men mange også har hytter, er 600 kvadratkilometer natur brukt til fritidsboliger. De vindkraftanleggene som til nå er utbygd, har brukt 1000 kvadratkilometer. Norge er drøye 385.000 langstrakte kvadratkilometer.

Ingen områder blir som før

Hanasand hevder at i gjennomsnitt bygges 800 meter, bred vei til hver turbin, og en halv fotballbane som oppstillingsplass. Selv om utbyggerne forplikter seg til å sette naturen tilbake til slik den var før vindturbinene ble reist, mener han at enkelte steder vil det være umulig. Som et eksempel peker han på Egersund Vindpark, som har 33 vindturbiner. – Men kanskje kan landskapet på Høg-Jæren bli noenlunde slik det var før de 32 turbinene ble satt opp? Vi kan jo håpe.

Han er styreleder for en forening der medlemmene har ulike meninger om vindkraft og hvilke grønne alternativer som best kan redusere klimautslippene. – Men det blir feil å si at dersom man vil beskytte urørt natur mot vindturbiner, så tar man ikke klimatrusselen på alvor. Vi må kunne diskutere hvor vindkraftanlegg skal plasseres – og ikke minst – hvor mange som behøves, uten at vi skeptikere skal stemples som klimafornektere. Vi skjønner at det haster å handle. Jeg heier på både vind og sol, men også på vern av naturen.

Rogaland – best eller verst?

Per Hanasand snakker for turistforeningen, men som rogalending kan han ikke la være å se på hva som har skjedd i eget fylke:

– Over 90 prosent av vannkraften i Rogaland er utbygd. Vi har satset enormt på olje og gass. Og vi er best - eller verst, alt etter hvilket standpunkt du har - på vindkraft også. Rogland har nesten en tredjedel av konsesjonene for vindkraft i landet. Ikke én regnbyge eller ett vindpust skal passere fylket uten at vi utnytter dem. Nå er det på tide at vi blir flinkest til å ta vare på naturen.

Han møter personer som sier at vindturbinene er fine å se på. Han argumenterer aldri mot dem. Andre peker på arbeidsplassene som skapes, inntektene som grunneiere og kommuner får. Han sier heller ikke dem imot.

Men han gjentar tålmodig at utbyggingen må skje på naturens premisser. Og at klimatiltakene må gi minst mulig tap av natur. For å unngå misforståelser, understreker han at vindturbiner kan være en del av løsningen på energibehovet. Men at han har sterke synspunkter på hvor de kan plasseres.

Sterke synspunkter

Noen nikker når han snakker til dem, andre fnyser oppgitt. Diskusjonene kan noen ganger bli like kraftfulle som vinden over Høg-Jæren. Men Per Hanasand er ikke den som bruker verbale stormkast for å vinne en diskusjon. Han er lavmælt, men bestemt. Og forundret over at ikke flere ser de uopprettelige skadene som en omfattende vindkraftsatsing påfører naturen.

– Å vandre i et terreng som du er glad i, som du har mange fine minner fra, men som om kort tid vil domineres av vindturbiner, fyller meg med vemod: Er det siste gang jeg ser denne vakre naturen? Slike mørke tanker gir i hvert fall meg en negativ naturopplevelse.

Vi har ikke nok kunnskap om den norske naturen. Vi trenger å vite hvor våre mest verdifulle natur- og friluftsområder ligger. Hvilke økosystemer og dyre- og fuglearter må beskyttes særskilt mot industrielle inngrep? Vet vi hva vi mister?

Per Hanasand peker på uenighet og usikkerhet blant eksperter om behovet for kraft i fremtiden. Rettferdiggjør et så vagt anslag store inngrep i naturen? Bør ikke tvilen komme naturen til gode?

Han trekker frem noen av naturområdene som må vernes:

• Inngrepsfri natur – det er kun 12 prosent villmarkspreget natur igjen i Norge.
• Viktige friluftsområder.
• Plasser som er viktig for reiselivet.

Ikke tukle med mangfoldet

– Vi må styre vindturbinene inn i utbygde og industrialiserte områder, hevder Hanasand. – Naturmangfoldet er grunnlaget for vår eksistens. Tukler vi med rent drikkevann, frisk luft og alle mekanismene som driver frem livet på jorden, ødelegger vi de økosystemene vi selv er helt avhengig av.

De store turbinbladene skjærer seg gjennom luften. De lager en rytmisk, syngende lyd når de snurrer rundt. Flapp-flapp-flapp.

Fra toppen av Høg-Jæren ser Per Hanasand havet i vest, jorder som lyser grønt av vår, tunge og mørke skyer. Han står midt inne blant 32 vindturbiner, som ifølge utbygger Norsk Vind Energi skal kunne forsyne omlag 13.000 husholdninger med strøm. Det første anlegget av sitt slag i Rogaland, åpnet for åtte år siden. Beundret og utskjelt.

Han har vært her flere ganger før. Ikke fordi han trives her, men fordi han gjerne vil se på nært hold hva satsingen på slik vindkraft gjør med naturen. Besøkene har gjort ham enda mer sikker på at én setning må gjentas igjen og igjen, høyere og tydeligere enn før, helt til politikerne også tar den i sine munner:

– Det er en skjebnetid for norsk natur.