Psykolog Frode Thuen: Stillheten etterpå

Hun mistet mannen sin for to år siden. Nå skulle hun ønske at noen spurte henne hvordan alenetilværelsen er.

Jeg skriver til deg om et tema som jeg antar angår mange på min alder, direkte og indirekte. Det handler om sorg og hvordan identitet og relasjoner kan endre seg når man mister sin ektefelle/partner.

Jeg er pensjonist, i begynnelsen av 70-årene. For drøyt to år siden mistet jeg min kjære ektefelle. Vi var gift i over førti år. Vi hadde håpet på noen gode pensjonistår sammen, men slik ble det ikke. Den første tiden alene handlet tilværelsen mye om praktiske oppgaver, rydde og flytte til ny bolig. Nå erfarer jeg på alvor savnet av «min bedre halvdel», og at et livskapittel er ugjenkallelig over.

Det å aldri mer skulle være sammen med den andre, gir en annen livsfølelse, en form for eksistensiell tomhet, som jeg antagelig må leve med resten av livet. Jeg føler at jeg må rekonstruere en ny identitet som enslig.

  • Les Frode Thuens svar lenger ned:

Dobbelt tap

Samtidig føler jeg en forpliktelse til å ta vare på det livet jeg har fått, og som min ektefelle gjerne skulle ha levd. Jeg er heldig som har forståelsesfull familie, mange venner og sosiale aktiviteter, flere av dem etablert gjennom årtier.

Da min ektefelle døde, erfarte jeg også at det paret vi utgjorde, ble borte.

Slik ble tapet dobbelt, og mange sosiale relasjoner forandret seg. Det er annerledes å reise og delta i kulturelt- og sosialt liv som enslig, enn det var som par.

Jeg og min ektefelle hadde mange felles venner. Den nærmeste vennekretsen består av flere par, som også har lange og solide ekteskap bak seg. Nå er jeg den aller første som har mistet ektefellen.

Mine venners «par-liv» fortsetter som tidligere, naturlig nok. De er to og kan dele gleder og bekymringer, mens jeg opplever et slags eksistensielt paradigmeskifte, som er vanskelig å forstå for andre, selv de nærmeste. Denne erfaringen skaper en sårbarhet. Jeg tenker at parvennene står sterkere rustet for det videre pensjonistlivet enn meg, fordi de har en «sparringpartner» og kan støtte hverandre.

Er de redde for å spørre?

Jeg har absolutt fått mye støtte og praktisk hjelp fra vennekretsen. Likevel savner jeg at «noen» en sjelden gang – etter som tiden går – virkelig ønsker å høre hvordan jeg erfarer alenetilværelsen. For det videre vennskapet med meg vil nødvendigvis fortsette å være preget av tapet jeg bærer på. Kanskje har de fleste en slags berøringsangst for temaet. Både fordi den som spør er redd for å vekke vonde tanker og følelser hos den sørgende, og også fordi tanken på å komme i en tilsvarende «alene»-situasjon helst vil skyves unna.

Jeg ønsker ikke å være den det skal synes synd på, men håper at jeg en sjelden gang får anledning til å dele mine erfaringer med sorg, som jo vil bli en del av livet for flere etter hvert. En slik mulighet for empati og åpenhet gir trygghet og styrker min opplevelse av at jeg fortsatt er verdifull som selvstendig individ og venn, selv om jeg ikke lenger tilhører et par.

Kanskje forventer jeg for mye av mine nærmeste. Jeg ønsker ikke å anklage noen, men merker at det er de «varme» vennene og sosiale relasjonene som virkelig betyr noe, nå enda mer enn før.

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement