«Som karmøybu har jeg i alle år ment at fetteren drepte Birgitte Tengs»

Som karmøybu har jeg i alle år ment at fetteren gjorde det. Og jeg har ikke vært alene om det.

Publisert: Publisert:

Et jordskjelv rammet Karmøy fredag 3. september. Hvor sterkt det var på skalaen, varierte nok mye. For noen gynget det bare litt på overflaten. Andre sitter igjen rystet langt ned i grunnvollene.

Også jeg kjente vibrasjonene, som utflyttet karmøybu i Oslo. Samme dag som den nye siktelsen blir kjent, flyr jeg hjem til gamle trakter. Jeg var 18 år da Birgitte Tengs ble drept, gikk ett år over henne på naboskolen i Haugesund, kjenner området der hun bodde. Jeg møtte henne aldri. Men jeg husker hvordan saken mørkla hele Haugalandet. Venninner ble redde for å sykle alene i mørket, folk i omgangskretsen ble avhørt, teorier og rykter om mulige gjerningspersoner florerte. Sa du at du kom fra Karmøy, var saken det første folk utenbysfra spurte om. «Kjente du henne?»

Åstedet på Gamle Sundsveg. Veien var åpen for biltrafikk i 1995. I dag er den sykkel- og gangsti.

Stor lettelse

Derfor var det en stor lettelse for alle da fetteren tilsto og ble dømt i 1997. Tryggheten var gjenopprettet. Etterpå trakk han tilståelsen og i ankesaken ble han frikjent. Men – og dette var viktig – han ble likevel dømt til å betale foreldrene hennes 100.000 kroner i erstatning. Årsaken til at det kunne skje, er at det kreves større sannsynlighetsovervekt for å dømmes for drap enn for å dømmes til å betale erstatning.

Hvordan skulle man tolke det? Svært mange gjorde som meg: Tenkte at han var skyldig, men at politiet manglet gode nok beviser. Foreldrene til Birgitte var også overbevist om det. Dessuten hadde han jo på et tidspunkt tilstått.

Så hver gang noen fra andre deler av landet spurte meg hva jeg trodde, svarte jeg alltid: – Fetteren.

Nå er det klart for meg at jeg har tatt feil.

Hvorfor var vi så skråsikre, når han tross alt var frikjent?

Og når så mange gikk rundt og sa at de likevel trodde det var fetteren, hva ble den samlede effekten av det?

Det føles litt skamfullt å tenke på.

Les hele saken med abonnement