Året er 1769 og Norge er i union med Danmark.
Under en stor stein i Rogaland blir det funnet seks store halsringer - i sølv.
Danskekongen forærer den ene sølvringen til en fransk baron.
Nå vet ingen hvor den sjette ringen er.

Mysteriet om den forsvunne sølvringen

– Det er gjort et imponerende stykke detektivarbeid.

Publisert: Publisert:

Ole Madsen er direktør ved Arkeologisk museum, UiS. Han snakker om jakten på den sjette sølvringen, som pågår i Paris og i London.

Men før historien kommer så langt, må vi fortelle litt om bakgrunnen.

Rogaland – Norges viktigste vikingfylke

Skatten fra vikingtida ble funnet av en kvinne på gården Sæbø i Hjelmeland i 1769. Under en stor stein oppdaget hun de store halsringene i sølv, som til sammen veide rundt 1,2 kilo.

Alle de seks ringene ble tatt med til kongen av Danmark-Norge i København. Den ene ringen ble gitt vekk som gave til den franske utsendingen, som tok den med hjem til Paris i 1814.

De fem andre sølvringene ble i 250 år oppbevart på Nationalmuseet i København.

I 2019 kom de endelig hjem igjen til Rogaland på utlån til Arkeologisk museum UiS – i første omgang i fem år.

Sølvringene fra Sæbø er en del av den rike vikingkulturen i Rogaland, som blant annet omfatter slaget ved Hafrsfjord, Norges eldste kongssete på Avaldsnes og det rike funnet etter Gauseldronningen.

Linn Lillian Eikje Ramberg i arbeid med ringene fra Hjelmeland. Siden 2013 har Arkeologisk museum hatt utstillingen «Utferd. Mot vest i vikingtid». Her er gjenstander fra flere titalls gårder, som alle viser til tidlig kontakt mellom Norge og Irland. Nå er halsringene en del av «Utferd».

Jakten

Men hvor er den siste ringen?

Dette er en uløst gåte. En gåte Haldis Karine Nilsen forsøker å løse.

Hun er plan- og forvaltningssjef i Hjelmeland kommune og ble oppmerksom på historien om sølvringene under arbeidet med kommunens kulturminneplan.

Sist høst tok hun kontakt med den franske ambassaden i Oslo.

Haldis Karine Nilsen i området der sølvringene ble funnet.

Nye spor

På den franske ambassaden i Oslo kjente de ikke til historien om sølvringene, og satte derfor i gang en liten etterforskning.

Først sjekket de internt ved det franske utenriksdepartementet. Ringen ligger ikke på den franske ambassaden i København, så den ble trolig tatt med til Paris i 1814 av baron Charles Jean Marie Alquier – som fikk den som gave av danskekongen.

Baron Charles Jean Marie Alquier malt i 1806 av Jean-Baptiste Wicar. Baronen var Napoleons sendemann i København 1811–1814.

Ringen er heller ikke registrert i arkivene til utenriksdepartementet i Paris. Et omfattende søk har blitt utført der i gamle registre, diplomatiske brev, bibliotek, kunstsamlinger, men dette har ikke gitt konkrete resultater.

Ringene er karakteristiske med sine triangulære endeplater og trekanter som dekor. Dette er en form og et mønster som er utbredt på Vestlandet, så det antas at ringene er laget her.

Det finnes ikke noe detaljert liste over hva Baron Alquier tok med tilbake fra Danmark. Arkivavdelingen i departementet har drevet slektsforskning og tatt kontakt med to av familiemedlemmer av baron Alquier – grevinne Alexandra de Royèr og hennes bror François-Jérôme Alquier.

Ingen av disse har besvart henvendelsene.

Hver av ringene veier 150–200 gram og lå under en stein. Slike sølvdepoter er ofte blitt funnet i grensesoner i landskapet. Derfor mener flere forskere at nedgravingene kan ha hatt et mer rituelt aspekt enn man tidligere har antatt. Kanskje som et offer, en grensemarkering mellom eiendommer, eller en mytisk markering.

Arkivavdelingen fikk tak i salgskatalogen til noen av eiendelene til Baron Alquier, som ble auksjonert bort i Paris i 1825. Dokumentet nevner noen «ringer fra oldtiden», men det står ingen flere detaljer eller informasjon om kjøperen.

En kopi av salgskatalogen ligger på British Library i London.

– Det kan hende at flere detaljer er påført i denne utgaven. Katalogen er bare tilgjengelig ved konsultasjon på stedet. Vi tror det kan lønne seg at dere søker videre i denne retningen, anbefaler Cécile Aubert ved den franske ambassade i en e-post til Hjelmeland.

Nøyaktig hvor ringene ble funnet på gården Sæbø, er det vanskelig å si helt konkret i dag. Men de ble trolig funnet under arbeid med jorda der finneren bodde. Det var en kultur for å grave ned sine eiendeler i vikingtida, for oppbevaring eller religiøse årsaker.

Ambassaden har også kontaktet en fransk ekspert på vikinghistorie og en rekke franske museer, blant annet i Louvre.

– Vår henvendelse skapte mye interesse og nysgjerrighet, men ingen har informasjon om ringen. Vi beklager at vi ikke har funnet spor av den sjette sølvringen fra Hjelmeland. Men nå er i hvert fall mange i Frankrike bevisst denne historien, og vi håper at de kontakter oss om det skulle dukke opp ny informasjon, skriver ambassaden.

Vikingtiden var sølvalderen. Ringene er tvinnet, de er 15–20 centimeter i tverrmål, og når de strekkes ut er de cirka 50 centimeter lange.

London

Arkeologisk museum og Ole Madsen har overtatt stafettpinnen. Og jakten fortsetter i London.

– De franske institusjonene har virkelig gått inn i saken. Det er et imponerende pågangsmot de og Haldis i Hjelmeland viser. Nå følger vi opp, sier Madsen.

Han har bedt British Library om å få kopi av auksjonsprotokollen og regner med at svaret kommer snart. Kan hende er det akkurat samme innhold som originalen i Paris, men verd å sjekke ut om det står hvem som kjøpte «ringer fra oldtiden».

Seks flotte halsringer i sølv ble funnet på gården Sæbø, Hjelmeland kommune i Rogaland i 1769. De kan ha blitt ofret for å temme utmarka ved en ny bosetting, eller for at de skulle sørge for rikdom når eieren kom til Valhall.

– Det hadde vært spennende å vite skjebnen til den siste ringen. Det er jo litt av en historie. Hvis det er en samling i Frankrike som har den, ville det vært spennende, sier Madsen.

– Hva er en slik ring verd i dag?

– Vi fastsetter ikke verdi i kroner, men kulturminnekriminalitet og svartebørshandel er en utfordring, særlig i forbindelse med krig. Dette gjelder i liten grad norske gjenstander, svarer Madsen.

Ole Madsen, direktør ved Arkeologisk museum i Stavanger. Ringene fra Sæbø er det første innleverte arkeologiske funnet arkeologene kjenner til fra Rogaland. Man kan dermed si at arkeologiens historie i Rogaland begynner med nettopp disse sølvringene.

Kan man kreve ringen tilbake?

Baronens gave ville vært ulovlig i dag, da de fleste land har lovgivning som beskytter den nasjonale kulturarven. Internasjonalt har vi Haagkonvensjonen om kulturarv under konflikt og Unesco-konvensjonen, som skal hindre plyndring, smugling og handel med kulturgjenstander.

Likevel fortsetter den ulovlige handelen. Plyndring, smugling og omsetting av arkeologiske gjenstander raserer historiens kilder og finansierer terror, kriminelle og våpenhandel.

Alle de store sølvfunnene fra vikingtiden forteller oss noe om kontakten vestover. Det var ingen sølvgruver i drift i Norge på denne tiden, så alt sølvet må ha kommet hit utenfra.

Professor i arkeologi Christopher Prescott ved Universitetet i Oslo har arbeidet med nyere saker i Afghanistan, Pakistan, Irak, Syria, Tyrkia og Iran som omfattes av regelverket.

– Tilfeller som er eldre, for eksempel Parthenon-frisene i British Museum, tenker jeg bør vurderes i hvert enkelt tilfelle, og er gjenstand for politisk tautrekking. I slike saker må man se nøye gjennom dokumentasjonen og historien før man entydig lander på en konklusjon. Ut fra Aftenbladets opplysninger ville jeg tippe at det ikke er et juridisk grunnlag for å kreve ringen tilbake, om man finner den. Det som kan skje, dersom man lokaliserer ringen, er at eieren selv synes det er fint om den kommer tilbake dit «den hører hjemme» – særlig hvis det er snakk om stille den ut, mener professor Prescott.

Christopher Prescott, professor i arkeologi ved Universitetet i Oslo.

Jakten fortsetter

Haldis Karine Nilsen har ennå håp om å få svar.

– Det mest interessante sporet er auksjonsprotokollen etter Baron Alquier i 1825, der det skal være et eksemplar British Library i London. Vi vil også forsøke å oppnå kontakt med slektningene etter baronen, som ambassaden har kontaktet uten hell. Det er spennende at Louvre og flere museum er kontaktet, og at ringen har blitt en «snakkis» i Paris, sier Haldis Karine Nilsen.

Publisert: