Lot jeg et menneske dø?

Finn E. Våga er leder for Aftenbladets Magasin.
  • Finn E. Våga
    Finn E. Våga
    Journalist
Publisert: Publisert:

Kvelden var mørk, hard og stille. Helt stille.

Jeg sto på en øde vei. Ikke alene. En hund gjødde rasende mot himmelen som hang lav og nær over rimfrosne jorder. På asfalten lå en mann.

Noen minutter tidligere hadde han trolig vært levende. Lysene fra bilen hans stirret tomt inn i svarte, krokete trær.

Først trodde jeg han hadde kjørt inntil siden for å ta seg en hvil, en tenkepause, men da jeg kom nærmere, varslet den skjødesløse parkeringen meg at noe måtte være galt.

Hodet hans lå lent mot sidevinduet, som han hadde duppet av. Men ansiktet var alt annet enn fredelig: Åpen munn, øyne som stirret stivt og tomt inn i ... ingenting.

Har du noen gang løftet et helt livløst menneske, forsøkt å bakse en tung kropp ut av en bil? Armer og bein som henger slapt ned, hodet som vipper fremover og bakover, ruller fra side til side – som var de kroppsdeler uten styrke og retning.

Les også

Roar var på vei hjem. Plutselig sto han med en livløs person i hendene. Etterpå var han alene

Noen speider etter flagg på halv stang, andre tråler avisenes dødsannonser. På ulykkesstedet gjorde Roar Roda alt rett.

Vi var to – og jeg var alene

Jeg dyttet ham mot rattet, presset meg inn den åpne bildøren, smøg hendene rundt kroppen bakfra, festet dem på brystkassen – og dro hardt. I ett skremmende øyeblikk var jeg sikker på at beina ville gi etter, jeg ville falle bakover, og jeg ville bli liggende under mannen. Vi svaiet, som om vi klamret oss til hverandre i en langsom, sjanglende dans; to skritt bakover, ett til side, så ett svaiende fremover. Så klarte jeg å kjempe balansen tilbake. Hele tiden var jeg redd for at nakken ville brekke.

Etter noen sekunder klarte jeg ikke å dra, slepe eller bære ham lenger, men lot kroppen synke ned.

Hva husker jeg, så mange år senere, fra de minuttene vi var alene på asfalten? Han på rygg, jeg på kne. Han helt stille, jeg med hamrende hjerte og bølger av panikk. Var han død? Pustet han? Jeg bøyde meg nærmere munnen hans, snudde kinnet mot den, i et fortvilet håp om å kjenne varm luft mot det.

Ingen varme, bare vinterens kalde vindpust.

Hvert eneste år redder mange andres liv fordi de, ofte tilfeldig, er til stede i rett stund: De handler rett, de lykkes i å redde liv. Andre – som meg – blir handlingslammet eller gir feil hjelp. Uansett; å gjøre noe er bedre enn ingenting.

Jeg hadde riktignok vært på førstehjelpskurs, pustet hardt inn i munnen til en dukke, trykket hender, formet som en gigantisk knyttneve, ned mot brystkassen, men denne kvelden druknet all kunnskap om hvordan redde liv i redsel og handlingslammelse.

Ikke alle blir helter

Når du står i dramaets fortvilelse; når du innser at sekundene bretter tragediens brutale alvor til side, som et iskaldt gufs i ditt indre; når du ser og føler med hendene at livet har forlatt en kropp; når du skulle ønske at du handlet raskt og klokt. Og at du selvsagt ble en av de ukjente heltene som får et hjerte til å slå igjen.

Men ikke alle blir helter.

Noe gjorde jeg riktig: Jeg fikk revet skjorten åpen, fingrene famlet etter pulslag i halsen.

Var det fordi jeg var redd for at han var død at jeg ikke blåste luft i lungene hans, trykket brystkassen så hardt ned at hjertet ville begynne å slå igjen?

Eller skjønte jeg allerede da jeg løftet han ut av bilen at han var død?

Hvert eneste år opplever 3000 nordmenn akutt hjertestans utenfor sykehuset. Hvis hjerte- og lungeredning settes raskt i gang, øker sjansen for å overleve dramatisk. Ifølge en undersøkelse for Røde Kors oppgir hver fjerde person at de ikke tør å gi førstehjelp. De fleste er redde for å gjøre feil. Men får de syke hjelp raskt, øker sjansen for å overleve tre til fire ganger.

Vil jeg ikke se sannheten?

Jeg har klamret meg til feighetens konklusjon: Uansett hva jeg hadde gjort, kunne jeg ikke reddet ham.

Men er dette sant? Hvordan kan jeg være så sikker? Hadde døden allerede tatt ham? Eller slo hjertet svakt, men jeg kunne ikke kjenne livets rytme fordi hendene mine hang slapt rett ned?
Spørsmål som er en ubehagelig uro og aldri blir helt borte.

Mye har jeg fortrengt: Hadde han hår? Var han skallet? Var han gammel? Hvilke klær hadde han?

Ord kom ut av munnen min. Jeg husker ikke hva jeg sa, de falt stille mot bakken.

Hvor lenge var vi alene? Tre minutter, seks, ti? Jeg aner ikke. Biler stoppet, mennesker kom løpende, blå glimt lyste opp alvorlige ansikter, krokete trær, et steingjerde. Mannen ble løftet opp, båret inn i ambulansen, kjørt bort. Jeg vet ikke noe om hva som skjedde etterpå.

Hva med hun og han som kanskje har gjort sitt beste – eller den største feilen, å ikke gjøre noe? Hvem gir dem omsorg, trøst etterpå, debrifer opprørte sinn?

Jeg har båret på denne skammen, en mørk skygge som noen ganger hjemsøker meg: Kunne jeg reddet ham?

Menneskene forsvant inn i bilene. Jeg sto alene igjen.

Veien lå mørk, hard og stille.

Helt stille.

Publisert:

Mest lest

  1. – Hvis man kan holde seg innendørs frem til søndag formiddag er det best

  2. Ståle Kyllingstad tar nytt grep, nå i fabrikken på Jæren som blant annet laget utemøbler for New York

  3. Slik «ranet» Kina et av verdens fattigste land

  4. Tørrkoking førte til utrykning på Våland