Mannen er for­elsket i en kollega, men vil likevel satse på kona

Han innrømmet det etter at de hadde gått hos familieterapeut i et halvt år. Han sier han vil satse på kona, men kan hun stole på ham?

Publisert: Publisert:

Jeg trenger hjelp til å forstå hvor jeg står og hvilke realistiske mål jeg skal ha videre.

I mange år har mannen min og jeg hatt problemer med å kommunisere godt, prioritere hverandre og være gode kjærester. Vi har ikke kranglet, men tonen har gjerne vært litt anstrengt. For egen del har jeg også savnet nærhet og bekreftelse, for ikke å snakke om å bli begjært.

Jeg har rett og slett savnet det vennskapet og den kjæresten jeg hadde for mange år siden.

Hverdagslivet har riktignok fungert bra, men etter at vi fikk barn, krevende jobber og andre forpliktelser, har vi mest av alt vært et godt arbeidslag. Samtidig har jeg slitt med at forventningene mine til ham og til forholdet vårt, ikke er blitt innfridd. Har vi vært på en sjelden helgetur, har jeg tenkt at nå er tiden er inne for at vi skal dyrke hverandre og intimiteten. Mens han har vært opptatt av å komme seg ut av hotellrommet og oppleve mest mulig. Har vi en sjelden anledning til å legge oss sammen tidlig, blir sexlivet likevel ikke prioritert.

Les svaret fra Frode Thuen lenger ned i saken.

Terapitimene hjelper ikke

I fjor kulminerte den dårlige stemningen med at jeg gjorde det jeg burde ha gjort for mange år siden – jeg insisterte på at vi skulle gå til familieterapeut. Han motsatte seg, men jeg ga meg ikke (noe jeg dessverre har gjort tidligere). Vi har vært der jevnlig det siste halvåret, og jeg opplever at vi har kommet nærmere hverandre. Men noe udefinert har likevel gjort det vanskelig å komme veldig mye videre. Og vi er ikke blitt flinkere til å snakke sammen utenom terapitimene.

Nylig kom sannheten for dagen: Han har forelsket seg dypt og inderlig i en kvinne på jobben.

Han tror det er kjærlighet, og han tror hun føler det på samme måte. Det har pågått i flere måneder, med kjærtegn og kyss, men de har ikke hatt sex, forsikrer han. Og han vil gjerne fortsette å være gift med meg, og han vil at vi skal få det bedre i vårt forhold. Fordi bagasjen vår er så stor, og med den lange historien vi har sammen, er det meg og familien han ønsker å satse på.

Nå sier han at han virkelig vil jobbe med ekteskapet, og at heller ikke han har vært fornøyd med det forholdet vi har hatt. Denne erkjennelsen kommer altså først nå, etter at «katta er ute av sekken». For han har ikke vært spesielt begeistret for at vi går i terapi, og har gjort lite for å få til en bedre kommunikasjon.

En konkurranse jeg er nødt til å tape?

Han vil for øvrig gjerne beholde den andre kvinnen som en venn, noe jeg har sagt klart nei til. Han sier at han trenger tid, og at han vil se om vi kan klare å komme nærmere hverandre, før han avgjør om han skal flytte ut. Men hele tiden henger denne andre kvinnen over oss som et spøkelse.

Jeg opplever at jeg skal sammenlignes med den forelskelsen han føler for henne, og at det er en konkurranse jeg er nødt til å tape. Men han sier det ikke er slik.

Det er uansett en svært vanskelig situasjon å være i, og den kan tydeligvis komme til å vare en stund. Spørsmålet mitt til deg er: Har jeg egentlig noen sjanse her? Er det noen vits i at vi prøver å få vårt forhold til å fungere? Eller burde vi gjøre kort prosess og spare oss for mye frustrasjon og smerte?

Psykologen svarer:

Les hele saken med abonnement