Frode Thuen: Skal han prøve å få eksen tilbake?

Foto: Åge Peterson

Han skjønner at han ga henne for lite oppmerksomhet og var for dårlig til å kommunisere. Nå mener han at han har endret seg.

Min tidligere kjæreste gjorde det slutt for noen måneder siden, av det jeg vil kalle klassiske grunner. Hun følte hun sto alene med å finne ut av våre utfordringer, at hun ikke fikk nok oppmerksomhet i hverdagen, og at jeg lukket meg når det kom til vanskelige ting. Dette hadde hun tidvis uttrykt overfor meg, uten at jeg greide å endre meg. Vi snakket aldri med noen om problemene våre, men vi prøvde å jobbe med det. I korte perioder fikk vi det til å fungere, men falt lett tilbake til gamle mønstre.

Selv om vi hadde det veldig bra sammen på de gode dagene, ble det litt for mange av «gråværsdagene». Og jeg skulle så inderlig ønske at jeg hadde kjempet mer for forholdet og hadde klart å vise henne at hun var alt for meg.

Nå har jeg endelig klart å ta tak i mine utfordringer når det gjelder kommunikasjon. Først og fremst for å bli en bedre versjon av meg selv, men jeg skulle ønske at også ekskjæresten min fikk med seg denne utviklingen. For eksempel at jeg nå har innsett hva hun var for meg i hverdagen, til tross for kommunikasjonsproblemene våre, og at jeg burde ha uttrykt dette mye tydeligere.

Jeg tror for øvrig at ganske små justeringer fra min side kunne ha gjort en stor forskjell, for eksempel det å vise mer sårbarhet og det å ønske å jobbe med utfordringene i forholdet.

Som en følge av dette, er jeg nå litt rådvill om veien videre. Jeg tenker at det er hun som eventuelt må ta initiativ, dersom det skulle være aktuelt å gi forholdet en ny sjanse, all den tid det var hun som gjorde det slutt.

Men jeg ønsker jo å vise henne at jeg er blitt mer moden, og jeg tror oppriktig at vi kunne fått det bra sammen igjen. Men det er vanskelig å få vise dette når det først har kommet til et brudd. Kanskje må jeg bare innfinne meg med at jeg aldri får gjort det. Kanskje den beste måten å vise at man har modnet på, er å holde avstand og klare seg på egen hånd?

Det at vi var hverandres første ordentlige kjæreste, gjør at jeg likevel synes det er verdt å kjempe for den kjærligheten vi hadde. Men jeg har skjønt at mange ikke tenker slik, og at noen til og med ser på den første kjærligheten kun som et steg på veien til å bli voksen.

For noen par kan bruddet være den eneste redningen, har jeg lest. Men hvor ofte ser man at dette er tilfelle, og hvordan kan man vite det? Blir man ikke heller «lurt» til å klamre seg til noe som egentlig ikke er bra for en? Jeg har også lest at flere par enn tidligere finner tilbake til hverandre. Kan statistikk eller forskning på området være til hjelp i mitt tilfelle? Slik statistikk er sikkert mer overførbar til par som har vært sammen i mange år og/eller som har felles barn. Uansett er dette en interessant problemstilling.

Og ikke minst: Hvordan opplever kvinner slike situasjoner, hvor manglende kommunikasjon og oppmerksomhet er hovedutfordringen? Blir det ansett som et så dyptgripende problem at man heller søker seg til en ny partner?

Psykolog Frode Thuen svarer:

Les hele saken med abonnement