– Jeg kan ikke forklare lukten på annen måte enn at den er Markus, forteller Thea Åsbø.

– Markus lærte meg å leve her og nå, ta vare på de rundt meg og ta ting som de kommer.

Lukten av Markus

Thea Åsbø er 14 år. Hun tenker på broren hver eneste dag. Rune Haugseng er 50 år. Han leder et håndballag som tenker større enn å vinne kamper.

Thea trekker hettegenseren over munnen og helt oppunder nesen. Så tar hun sats og trekker inn alt hun klarer.

Der. DER!

Lukten av Markus er minner hun aldri glemmer.

De var gode venner, men kunne også være i tottene på hverandre. Som hund og katt, akkurat slik søsken kan være. Men mest var han den stilige, omsorgsfulle, morsomme og rause storebroren.

Thea puster ut – og tar på nytt sats.

Lukten er fine turer på hytta i Lindesnes.

Lukten er vennene hans, de som Thea likte å snike seg inn til når de var på besøk. Kanskje fikk hun et stykke pizza, kanskje litt snop.

Lukten er familieturen til USA.

Lukten er heftige turer på vannskuteren.

Lukten er Markus som sier at alt vil bli bra.

Lukten er broren som sier de møtes igjen.

I himmelen.

Thea kryper opp i sengen, rigger seg godt til og henter fram mobilen. Hun blar i bildene og stopper ved ett av dem. Broren er 17 år. Han har på seg hettegenseren Thea har arvet.

Markus er her ikke lenger. Han døde for halvannet år siden.

– Jeg tenker på ham hver dag. Jeg har ikke glemt ham, og kommer aldri til å gjøre det heller.

Turen til USA

I 2017 var familien Åsbø på sommerferie i USA. En dag klagde Markus, eldstemann i søskenflokken på fire, på vondt i hodet. Hjemme oppsøker familien legen for sjekk. Markus begynner på Bryne videregående skole, men formen er fortsatt ikke god. Gutten har høy puls, er sliten og utslått.

Kort tid etter skolestart ringer fastlegen til mamma Kristine Åsbø og forteller at blodprøvene ikke er som de skal være.

– Vet dere hva han har? spør hun.

– Ja, ser ut som leukemi, svarer legen.

Transplantasjon av beinmarg var uunngåelig. Markus ble transplantert første gang i mars 2018, og fikk en kreftfri sommer. Da høsten kom, begynte han på elektrolinjen ved Tryggheim videregående skole. Fortsatt svak, men han ville ikke høre snakk om tilrettelegging eller kortere dager. Markus ville kjøre på for fullt, og heller se an formen etter hvert. Han fikk bare fem dager på skolen.

– Prøvene er ikke fine. Det er kreftceller i blodet igjen, lød beskjeden.

Markus tok den dramatiske meldingen med fatning, men så at foreldrene reagerte på en helt annen måte. Han så på dem og sa:

– Jeg er ikke redd for meg selv, men jeg er redd for hva dette gjør med dere.

Så gikk han ut med noen kamerater.

– Typisk, Markus, sier mamma Kristine.

– Han bekymret seg ikke veldig mye, men levde her og nå. Og galgenhumor – det hadde han i massevis. Enkelte ganger lo vi som vi skreik, andre ganger kom tårene.

Samlet for siste gang

– Det er ikke så galt som det ser ut som, sa sønnen ofte.

Siste gang ordene falt var på intensiven ved Rikshospitalet i Oslo, etter at han hadde transplantert beinmarg for andre gang.

Legene forklarte at situasjonen var alvorlig. Familien følte virkelig at helsepersonellet snudde hver stein for å redde livet hans. Helt til alt håp var ute.

– Vi samles i himmelen, sa Markus.

– Han hadde en ro over seg, og en tro på hvor han skulle. Vi klamrer oss til himmelhåpet. At vi en dag skal møtes igjen, sier Kristine.

Hele storfamilien var der også, på rommet til Markus på Rikshospitalet. Mormor og morfar, farmor, tanter, onkler og søskenbarn. Alle betyr uendelig mye for at mørke skyer ikke skal kvele livsgnisten. Rundt sengen var de stille, mens konfirmasjonsvideoen hans gikk om og om igjen.

Thea og broren Sondre holdt Markus i hendene.

– Han sovnet inn i stor, stor kjærlighet fra oss alle, forteller Kristine.

Markus gikk bort 7. april 2019.

Ut fra en stappfull Nærbø kyrkje bar Thea kisten med venstre hånd, mens hun leide lillesøster Elisa i den andre.

Uken etter gikk Thea på skolen som vanlig. Hun hadde behov for å møte venner, være vanlig, gjøre kjekke ting.

– Folk var veldig forsiktige med hva de sa til meg og hva de spurte om, men det gikk ganske fint. Jeg tar ikke så lett til meg ting, og ble ikke lei meg hvis noen spurte om hva som hadde skjedd, eller hvordan det gikk med meg.

Nærbø for alltid

Thea legger mobilen i lommen, for snart skal hun på håndballtrening. Senest dagen før sa hun at håndballen var nummer én i livet. Thea lar blikket hvile på sju drakter i blått, hvitt og svart. To av dem er dekket av autografene til Halvor-Elias, Atle, Stian, Andreas, Rassin, Tord, Teodor og mange flere. I vinduskarmen står et skilt med teksten: «OLE #2 E BEST». Veggen er dekket av bilder av håndballspillere i forsvar, angrep og i jubel. Helter. Superstjerner. Forbilder.

Da livet barsket seg fra sin mest ubegripelige side, viste elitespillerne i Nærbø Idrettslag at ikke alt handler om å kaste flest mulig baller i motstanderens nett, men at de er der hvis noen trenger dem.

Mamma Kristine ville egentlig bare overraske Thea med en signert Nærbø-drakt til 13-årsdagen, men da hun tok kontakt med trener for elitelaget, Rune Haugseng, fikk hun et svar hun ikke så for seg:

– Klart vi skal signere drakt! Men kan vi ikke også være med i bursdagsselskapet? Og kan ikke Thea og venninnen Elita være med på treningene våre framover? Vi trenger noen til å hente utstyr. Noen som kan kaste baller til vingene når de skal øve på skudd. Så må jo jentene være med oss på fredagene, når laget koser seg med kake før helgen! Kanskje de også vil være med oss på en bortekamp, foreslo han.

Thea husker bursdagen som den var i går.

– Det var så jillt. Den beste dagen i mitt liv! Alt var perfekt. Først trente vi sammen, så spiste vi pizza og kake.

Haugsengs enkle filosofi

Denne dagen i slutten av september er Nye Loen nesten tom for folk. På døren henger en lapp som forteller at kun de med svært gode grunner slipper inn. Koronaen har selvfølgelig også satt sitt preg på Nærbøs hjemmearena. Thea, Kristine og Rune er nøye med å sprite hendene før de trer over dørterskelen.

Det er en stund siden Thea var med på elitelagets treninger, men så fort smittesituasjonen roer seg, er hun velkommen tilbake.

Rune Haugseng er selv gammel håndballspiller. Som trener har han gjort stor suksess og etablert Nærbø i øverste divisjon. Hans mål er å skape flinke håndballspillere, men først og fremst skal spillerne være gode, rause medmennesker.

– Jeg er ganske enkel. Når jeg får spørsmål om et eller annet, så svarer jeg: «ja, vi ordner det.» Og da Kristine spurte om vi kunne bidra for Thea, var selvsagt svaret et solklart og rungende ja. På Nærbø skal vi ta vare på så mange som mulig – alltid. Sånn må det være.

Haugseng er opptatt av morgendagen. Derfor har han innprentet spillerne om å ta utdannelse, respektere andre og bry seg. For selv om hjemmetribunen i normale tider er stappfull av hoiende håbuer, og spillerne blir sett opp til som superstjerner, vet guttene hvor privilegerte de er som får akkurat denne muligheten til å spille håndball på toppnivå.

– Vi har jobbet med å bevisstgjøre at vi er av kjøtt og blod og ikke bedre enn hva vil legger ned av arbeid. Så er noen heldige til å kunne få lov til å spille og være på et A-lag. Men ting er ikke selvsagt, enten livet går den ene eller andre veien. Vi jobber ikke bare for å bli best i håndball, men også for å ta vare på hverandre. At spillerne fikk komme i Theas selskap, betydde mye, for de vil vise at også håndballspillere på Nærbø er helt vanlige folk.

Hjertet ville ikke mer

Rune vet godt hvor skjørt livet er, og kanskje hans egen historie gjør ham til døråpner for dem som trenger støtten mest.

Da år 2000 var i ferd med å ebbe ut, kunne også Runes liv vært over.

Den solide Viking-spilleren trente kondisjon da han plutselig og uten forvarsel kjente at hjertet ikke roet seg ned, men fortsatte å slå urovekkende fort. Først etter noen minutter sank pulsen. Rune tenkte ikke mer på hendelsen, men da hjertet fortsatte å slå som besatt også på de neste treningene, tok han grep. Stavanger universitetssjukehus var kvikke med å sende ham til Haukeland i Bergen for noe som ble beskrevet som en bagatellmessig operasjon. Trolig skulle han bare opp og ned sammen dagen. Rune tok fly uten verken jakke eller mobillader.

En kvikk tur ble til en serie operasjoner. Mellom oppholdene i Bergen reiste han hjem for å hente seg inn. Og det var i en slik pause at utålmodige Rune valgte å stå på stand på Jærmessa på Varhaug. En bekjent oppdaget at han ikke så bra ut og ba Rune ringe Luftambulansen. Helikopteret landet, legen startet umiddelbart livreddende arbeid på flyturen til Bergen. Rune reddet livet med et nødskrik.

For denne gangen.

Etter fem operasjoner kan ikke hjertespesialistene gjøre mer. Runes hjerte blir ikke friskt.

Rune spør en aller siste gang: – Er det ingenting vi kan gjøre?

Legen som har fulgt ham tettest, er rådvill. I desperasjon snur han seg mot en sykepleier som tilfeldigvis også har hatt problemer med hjertet og spør hvilke medisiner hun bruker.

– Vi prøver dem på deg også, Rune, så ser vi hvordan det går, foreslår han.

Innertier i Bergen

Det er 20 år siden nå, men øyeblikket står fortsatt glassklart.

– Medisinene var innertier. Så mye flaks går det egentlig ikke an å ha, sier han.

Mor Kristine bryter stillheten.

– Rune, det vil jeg bare si. I tiden før og etter at Markus døde, har vi hatt noen helt spesielle menneskemøter. Litt klisjéaktig, men jeg kaller dem hjerte- til hjertemøter. Du er helt spesiell. Det du har gjort for Thea og for andre ... Du er unik. Dine tårer her nå, og det du har opplevd, er med på gjøre deg til den du er.

Rune nikker forsiktig.

– Det kan hende det ligger i mine tanker, i min leve- og væremåte, at jeg har sett døden i hvitøyet. Vi står på stupet hver dag, og ingenting er en selvfølge. Kanskje du skal ha stått i en utforbakke for å tenke at du skal hjelpe andre. At opplevelsen skulle ha med hvordan jeg er blitt som menneske etterpå – det tørr jeg ikke si.

Runes gutter på A-laget har flere ganger stått skolerett hvis de ikke har vært så gode forbilder som han vil de skal være. Og kanskje akkurat derfor har Thea hele veggen dekket av Nærbø-effekter. Og kanskje derfor står håndballen så sterkt på Nærbø.

– Når jeg tenker sport, skal en trener være så mye mer enn den som lærer å kaste bort en ball. Treneren skal se alle Thea-er, de skal oppfatte hva som skjer i en gruppe, hvem som trenger støtte, hvem som trenger et vennlig spark i baken. Driver vi med lagidrett, skal vi gjøre ting i lag og blir sterke i lag.

Thea har mest sittet og lyttet. På benken i foajeen til Nye Loen har mor Kristine og Rune mest på hjertet akkurat nå. Men hun vet hva hun liker så godt med Runes lag.

– De er snille som lar oss få være med slik at vi kan hjelpe til. De er gode i håndball, men også enormt gode mennesker og gode forbilder.

– Hva har du lært av dem?

– At håndball ikke bare handler om å vinne og å være best. Men også være god mot andre og ta vare på hverandre. Å være med i et lag betyr alt.

Markus-løpet

Thea har fått hjelp. Nå vil også hun hjelpe andre. Like etter at Markus døde, sa hun til mamma:

– Alle kjenner til rosa sløyfe-aksjonen, men ingen kjenner til gull-sløyfen, som handler om barna. Hvorfor? De er jo de viktigste vi har.

Familien samlet seg rundt middagsbordet og fant ut at de kunne ha et mosjonsløp hvor inntektene gikk til Kreftomsorg Rogaland og til barnekreftforskning. Markus-løpet skulle egentlig vært arrangert i høst, men er på grunn av koronasituasjonen flyttet til 29. mai 2021. Rune Haugseng var positiv fra første stund. Laget stiller opp.

Løpet vil gå fra Jærmuseet på Nærbø og i området Hanabergsmarka. Deltakerne kan enten spasere eller løpe, og kan velge mellom tre, fem eller ti kilometer, alt etter form og ønske.

– Vi har jobbet vanvittig med dette. For midt i den utrolig meningsløse situasjonen, å miste sitt eget barn, har arbeidet med Markus-løpet betydd mye for oss og folk rundt oss.

Løpet er også i Markus sin ånd. På Rikshospitalet skrev han under på at han ville bidra til forskning, slik at andre ikke skulle oppleve det samme som ham.

– Broren min var en veldig omsorgsfull person, men ga klar beskjed hvis han opplevde urettferdighet, forteller Thea.

Theas tips

Hun har erfaringer hun skulle ønske hun ikke hadde. Samtidig vet hun at hun ikke er alene om å miste en bror eller søster. Hun vet også hva som hjelper dem som står igjen.

– Det er veldig fint å ha noen å snakke med, noen du er trygg på og som forstår hva du har vært igjennom. Venner er ikke alltid de beste å snakke med om vanskelige ting. Noen som skjønner hva sorg og savn er, eller har opplevd lignende, er bra. For meg var også håndballtreningene veldig viktige, på banen glemte jeg alt som hadde skjedd.

Hun flakker litt med blikket nå. Hun hører lyder hun liker. Dabbende håndballer, joggesko som piper i møtet med banen, kjent latter, entusiastiske rop. Klokken er snart tre. Treningen begynner om ikke lenge. Hennes egne jenter, 20 i tallet, strømmer på.

– Nå må ikke du løpe av gårde og si at jeg har sittet her og grått, sier Rune, før han ler høyt og fortsetter:

– Jo da, Thea, si akkurat sånn det var. Om det er vondt eller godt, så skal vi dele og fortelle.

Thea skynder seg inn i hallen, smører litt klister på fingrene, griper rundt ballen og gir den noen saftige kast i gulvet.

Hjemme, på rommet i det hvitmalte huset helt øverst i Kvibakken, henger en svart hettegenser fint på en kleshenger. Kanskje skal hun ta den på når hun kommer hjem. Men nå skal hun spille håndball – og ingenting annet.

Kreftomsorg Rogaland møtte en familie i dyp krise

– Da Markus ble syk og fikk diagnosen, var det et kjempesjokk. Jeg var fortvilet og sto i en storm. Mistet retningssansen fullstendig, sier Kristine Åsbø.

Ved en tilfeldighet kom hun og ektemann Åge i kontakt med Ragnhild Stangeland i Kreftomsorg Rogaland.

– Hadde det ikke vært for henne, vet jeg ikke hvor vi hadde stått i dag. Hun har fulgt opp familien tett hele tiden, hatt samtaler med hver enkelt av oss, alt etter behov.

Ragnhild Stangeland i Kreftomsorg Rogaland forteller at hun møtte en familie i dyp krise.

– Å oppleve at et barn får en alvorlig diagnose, skaper et stort kaos og setter verden på hodet. Min jobb ble å være der for familien og skreddersy et faglig tilbud ut ifra hva de trengte av hjelp.

Døden kom brått

Kristine Åsbø vet at behovet for hjelp ikke forsvinner ved begravelsen. Derfor har Stangeland vært der også i tiden etterpå, for å bidra med å stake ut kursen for livet.

– Det handler om å være til hjelp og støtte. Kontakte barnehage og skole, og fortelle hvordan de best kan bidra. Å hjelpe foreldre til å ivareta seg selv, styrke kapasiteten og kompetansen, er viktig. Foreldre skal både ta vare på den som er syk, men også de andre ungene. Å være søsken i en krise, er veldig tøft, sier Stangeland.

Kristine Åsbø skulle gjerne sett at et kriseteam fra kommunen koblet seg på.

– Markus var alvorlig syk. Først dagen før han døde fikk vi beskjed om at han ikke ville overleve. Familie og venner fikk selvfølgelig sjokk. Det var ingen kriseteam fra kommunen som sto klar. Kirken åpnet ikke dørene, slik de gjør hvis folk omkommer i en trafikkulykke, for eksempel. Selv om dødsårsaken er alvorlig sykdom, er krisen like stor for de nærmeste. Hvorfor kommunene har den politikken de har, vet vi ikke. I enhver livskrise burde automatisk en Ragnhild banket på døren.

I Norge rammes cirka 200 barn og unge mellom null og 18 år hvert år av en kreftsykdom. 15 prosent overlever ikke.

Ofte omtales deres bortgang som at de «tapte kampen».

– Du må ikke skrive at Markus tapte kampen mot kreften. Det må du ikke skrive. For Markus vant livet hver dag han levde. Han fikk 17 og et halvt fullverdige år. Og opplevde enormt mye i løpet av sitt korte liv, sier Kristine Åsbø.